Med pappa har det snudd for Fossesholm: – Altså, stakkars mann!

3 months ago 31

Det går en kule varmt, diskusjonene er høylytte og de er begge stabukker. Men Helene Marie Fossesholm (23) elsker sin nye trener.

Mikal Emil Aaserud

Trondheimlørdag 17. august kl. 08:01

Kortversjonen

Langrennstalentet Helene Marie Fossesholm har fått ny trener: Sin egen far, Øivind Foss.
Pappa Øivind gir henne både trygghet og kvalitetsøkter som har gitt lovende resultater i sommer.
Fossesholm satser utenfor landslaget denne sesongen. Hun sier at det gjør at hun kan trene mer fornuftig og unngå press.

– Altså, stakkars mann! Han har vært hare på sykkelintervaller i motbakke. Han gjør det med glede og synes det er gøy å trene selv. Men når han skal pine seg opp og ha fem ganger seks minutter opp det bratteste partiet i den «helvetesbakken» hjemme i Vestfossen … Så vet jeg at det er annen type trening han foretrekker for seg selv.

Helene Marie Fossesholm snakker ikke om hvem som helst.

Et nytt år, denne gangen utenfor landslaget, betyr ny trener. Øivind Foss (54) har ikke bare doktorgrad i idrettsfysiologi, men er også faren til langrennstalentet som har blitt ganske så erfaren.

Han har vært treneren hennes i mange år før. Men inne på landslaget ble rollen hans tonet litt ned. Nå er suksessoppskriften tilbake.

Det lyser i hvert fall av øynene til 23-åringen når hun snakker om sin nærmeste støttespiller i langrennskarrieren.

Etter noen ordentlig tunge år, der den korte forklaringen er at treningen bikket over og kroppen nesten aldri klarte å levere toppresultater, satser Fossesholm for seg selv.

På «treningsfeltet» gir pappa Øyvind alt. Det samme gjør han utenfor.

– Han kjenner meg godt. Så det går en kule varmt i diskusjonene, for å si det sånn. Men det er sunt. Diskusjoner er sunt. Det funket før og det funker nå. Det er back to basic. Jeg storkoser meg bare, prøver å trene fornuftig og jeg har lagt bort «gale Helene».

For sommeren har vært meget lovende. Kort fortalt har treningen gjort at hun kjenner igjen sin egen kropp i konkurranse.

Under Blinkfestivalen for bare noen uker siden viste hun seg frem for resten av Langrenns-Norge. På 20 kilometer klassisk i Granåsen fredag kveld imponerte hun om mulig enda mer.

I det som ikke akkurat er hennes favorittstilart gikk Fossesholm inn til en femteplass, bare sekunder bak den svenske vinneren Moa Ihlar.

– Det skal pappa har en stor del av æren for. Han er god på å gi trygghet. Vi har gått tilbake til å ha gode hardøkter, overskudd og kvalitet. Jeg har hatt fokus på kvalitet før, men jeg skal ikke ligge på grensen.

– De aller fleste tenker at man må tåle å være sliten. Men det passer ikke for meg i år. Jeg har ikke den robustheten enda og det må jeg ta hensyn til.

Med seg på laget har hun også Therese Johaugs lillebror Karstein som teknikktrener.
Hun har fortsatt tilgang til å gjennomføre standardtester på Olympiatoppen for å måle sin fysiske form.
Hun bor i Oslo og trener med tidligere lagvenninner.
Treningsmengden er tatt litt ned. Hun trener et sted mellom 15-20 timer i uken og nå er det litt mer av kortere hardøkter.
Sponsorer finansierer kostnaden ved å satse på egenhånd.

Da VG spør om hun savner å være på et lag, sier Fossesholm at hun tror det er sunt for henne å stå utenfor.

– Man kan ordne seg selv uten at man trenger å føle så mye, føle at man skulle vært her eller der.

OPPTUR: Helene Marie Fossesholm (høyre) leverte godt under Blinkfestivalen i begynnelsen av august. Her under det knallharde motbakkeløpet Lysebotn Opp, der hun ble nummer tre. Foto: Carina Johansen / NTB

– Kom med et eksempel…

– Man vil jo bidra på en landslagssamling. På trening og det sosiale. Men hvis man egentlig ikke burde være der, så er ikke det noen god følelse, heller. Alle utøvere som kjenner på en viss lagånd vil føle ansvar for å være med. Det er noe jeg har kjent på de siste årene.

En annen nedside ved å være på landslag er press, sier Fossesholm.

– Det er generelt mer press på et lag på alle mulige måter. Det forventes at man presterer. Det skal det selvfølgelig være på et landslag også. Og så er det den biten med media. Det er tøft når det ikke går bra.

– Jeg har blitt spurt hvorfor det går så dårlig. Da har svaret mitt ofte vært at «det samme spørsmålet har jeg stilt meg selv en million ganger». Nå får jeg kanskje senket skuldrene litt.

En god sommer fører kanskje til store ambisjoner til vinteren, tror du. Men:

– Jeg har ambisjoner. Men nå prøver jeg å ha litt lave skuldre. Jeg har lyst til å slå meg inn på et verdenscup-lag. Så kommer det et VM som også er et mål. Men jeg må ta en ting av gangen. Jeg er utenfor landslag. Jeg er i en posisjon der jeg må fokusere på en ting av gangen.

Read Entire Article