Rockestjerna som vil trøste

Den 14. juli 2015 døde Nick Caves femten år gamle sønn, Arthur.

Kort tid etter dødsfallet begynte brevene å komme. De var ganske enkelt adressert til «Nick Cave, Brighton».

Folk over hele verden som hadde opplevd liknende ting, skrev til ham for å si: Vi vet hva du går igjennom.

Midt i krisa følte Nick Cave støtten fra et livsviktig fellesskap.

For å gi den følelsen videre, begynte han å blogge. «The Red Hand Files» er en nettside helt utenom det vanlige.

Den varme tonen på bloggen står i sterk kontrast til mannen som en gang ledet «det mest voldelige bandet i verden».

Slåssing, heroin og ny type rock

Nick Cave ble født i 1957. Han vokste opp i småbyen Wangaratta i Australia, men slo for alvor gjennom da han flyttet til London med bandet The Birthday Party. De ble kjent for å invitere fans opp på scenen – ikke for å synge eller danse, men for å ha blodige slåsskamper.

I 1983 startet Nick Cave gruppa The Bad Seeds som han fortsatt spiller med. På omtrent samme tid startet en langvarig relasjon til heroin.

Sivert Høyem, vokalist i Madrugada, er ekstremt imponert over karrieren til sin australske kollega.

– Han var med på å definere en ny type rock på 1980-tallet, en dynamisk rock med røtter i punken. Poetisk, mørkkledd musikk, påvirket av gospel, folk og blues, og med større fokus på det tekstlige, sier Sivert Høyem.

Han kjenner godt til Nick Caves ferskeste side som blogger.

– At han har laga seg sitt eget hjørne av internett, er typisk Nick Cave.

Musikken hans har vokst samtidig.

– The Bad Seeds er et større liveband nå enn de noensinne har vært. Nick Cave er visuelt slående, og vi lever i en ekstremt visuell kultur. Det drar også yngre folk til ham i stor grad. Han er en artist man vil inn i hodet til, på en måte.

Nick Cave levde rockestjernelivet på 1990-tallet. Så møtte han den britiske modellen (senere designeren) Susie Bains. Endelig klarte han å slå opp for godt med heroin.

I 1999 giftet Nick og Susie Cave seg. Året etter fikk de tvillingene Arthur og Earl. Guttene ble oppdratt i badebyen Brighton i England, i et hvitt herskapshus med sjøutsikt og høyt under taket.

Så kom sommerdagen i 2015 og telefonen alle foreldre frykter.

The Red Hand Files

Arthur hadde falt fra en høy klippe etter å ha tatt LSD for første gang sammen med en venn. Han ble erklært død noen timer senere.

Familien Cave ble kastet ut i sorg, forvirring og sjokk. Nick Cave kjente behov for finne ord, rydde i tankene og finne en måte å puste på.

Samtidig kom brevene.

Artisten kjente behov for å ha en kontakt med de som delte sine historier med ham. Den overveldende omsorgen ble redningen for ham og familien.

I 2018 startet han en blogg ved å legge ut setningen: «Du kan spørre meg om hva som helst.»

Siden da har musikeren mottatt over 90.000 spørsmål fra folk (han leser alle som blir sendt inn). Han kaller lesingen en type meditasjon eller bønn.

Et tema gjentar seg som «en elv av sorg» gjennom den enorme mengden spørsmål: foreldre som har mistet et barn. I Red Hand Files #270 forteller Mark fra Skottland om tapet av den 16 år gamle gutten sin.

«Vi sørgende vet, Mark. Vi kjenner igjen den bunnløse sorgen, raseriet, desperasjonen, følelsen av at kosmos har forrådt oss», skriver Nick tilbake.

Han avslutter likevel brevet slik:

«Gleden vil finne deg til slutt. Den leter etter deg, i det håpløse mørket, selv nå.»

Nå skal du møte noen som ble truffet ekstremt hardt av Nick Caves ord.

Når kroppen nesten eksploderer

I 2020 døde Therese Tungens seks år gamle sønn, Edvin.

Hun leste et intervju med Nick Cave ikke lenge etter. Det var særlig det han sa om de første ukene hun bet seg merke i:

«Det jeg husker best, er å sitte på trappa i bakhagen og røyke og føle hele kroppen dirre, som om en fremmed kraft hadde tatt over og skulle til å bryte ut av fingertuppene mine.»

– Jeg hadde aldri hørt noen snakke sånn om den første tiden. Måten han beskrev sorgen på, eller ikke sorgen, men sjokket, at det er så kobla til angst ... det var så voldsomme metaforer, sier Therese.

Etter å ha lest intervjuet fant Therese, som selv er forfatter, The Red Hand Files og samtaleboka «Faith, Hope and Carnage». Boka er en tematisk forlengelse av bloggen, med sorgbearbeiding som stort og sentralt tema.

– «Hvis jeg beveger meg nå, kan hele kroppen eksplodere.» Da jeg leste hans beskrivelse, tenkte jeg: Akkurat slik har jeg det nå, sier Therese.

Hun husker følelsen av at dette er umulig å komme bort fra. Nettopp derfor var det så godt å lese fra noen som visste.

Og mens kroppen nærmest eksploderte, kom det neste spørsmålet smygende: Skal det føles som dette her for alltid?

Lykkelige øyeblikk er mulig

Gang på gang blir innboksen til The Red Hand Files fylt av variasjoner av samme spørsmål som Therese stilte seg.

«Om det er ett budskap jeg har, handler det om spørsmålet alle sørgende mennesker stiller: Blir det noen gang bedre? Svaret er ja. Vi forandrer oss. Vi blir bedre», skriver Nick Cave.

Nick og kona Susie har hatt blomstrende karrierer de siste årene. Hun har designet klær. Han skriver mer musikk enn noensinne. Særlig plata «Ghosteen» – av mange kritikere nevnt som et karrierehøydepunkt – behandler tapet av sønnen.

Cave synger annerledes enn før, med sprukket og ødelagt stemme. Som på «Spinning Song»:

I am just waiting for you
Waiting for you
to return

Den sangen har Therese Tungen hørt mye på.

Det er store forskjeller på den gotiske rockeren fra Australia og forfatteren Therese Tungen fra Kvam i Gudbrandsdalen. Hun har vært overrasket over hvor sterkt hun har identifisert seg med Nick Cave.

Særlig én ting han ofte sier, vekker gjenkjennelse.

Et helt spesielt fellesskap

Tapet av sønnen min er en tilstand, ikke et tema, er Nick Caves mantra.

– Det er en presis måte å beskrive det på, sier Therese.

– Folk prater litt om den som har dødd i starten, så slutter de å prate om ham eller henne. Men når tapet er en tilstand, er de det gjelder forandret for alltid. Det er en grei påminner, sier hun.

Hun skrev selv boka «Snu deg. Edvins bok» året etter at sønnen døde.

Slik Nick Caves ord hjalp henne, har Thereses ord hjulpet andre.

Hun har fått påskeliljer på døra, et gavekort på Kaffebrenneriet i posten. Det har kommet brev. Stadig får hun meldinger på Facebook fra noen som har lest.

– Noen av samtalene har utviklet seg til fine vennskap.

Som en kjedereaksjon i verden går ordene fra sørgende til sørgende. Et fellesskap ingen ønsket seg inn i, men som har alt å si, hvis du først havner der.

Nick Cave sidestiller den nye jobben som sjelesørger på nettet med musikken han lager. De to tingene er like viktige og personlige for ham. I en av de nyeste tekstene på bloggen går det frem at han akkurat har blitt bestefar.

Ikke alle liker Nick Caves nye rolle som åndelig veileder.

Spørsmål #220:

«Når ble du en sånn floskelpreget hippie? Glede, kjærlighet og fred. Blæ! Hvor er raseriet, sinnet, hatet? Å lese bloggen din er som å høre en gammel prest messe av gårde.»

«Raseriet forsvant da Arthur døde», var det enkle svaret.

Nick Cave er komfortabel i rollen som messende, gammel prest. Han har viktigere ting å gjøre enn å dyrke et dystert image.

Nick Cave er her for å gi håp.

* * *

I august kommer ny plate med Nick Cave and The Bad Seeds med tittelen «Wild God». Bandet spiller i Oslo Spektrum 2. oktober.

Lese mer om populærmusikalske ikoner? Vær så god!