Det siste intervjuet

3 months ago 287

– Det handler om bry seg, fortalte han entusiastisk til VG – torsdag i forrige uke.

Sist tirsdag ble det kjent at han døde i sitt hjem på Helgeroa, etter et illebefinnende. Den folkekjære syklisten og programlederen ble 64 år gammel.

Opp gjennom årene har jeg intervjuet Dag Erik Pedersen mange ganger. Mye har handlet om «Mesternes mester» – enten det var en ny sesong på gang, eller at han skulle gi seg i det populære programmet og gå videre.

– Alltid hyggelig å møtes, vi har så mye å snakke om, pleide han å si.

←Jørn Pettersen

Har vært underholdningsreporter i VG siden 1989 og har fulgt Dag Erik Pedersens TV-karriere tett de siste ti årene.

Forrige torsdag møttes vi ved spisebordet i stuen hjemme i huset som ligger på en høyde i Helgeroa, med utsikt over fjorden. Bordet er så stort at han i sin tid så vidt fikk det inn i stuen.

– Spørs om ikke dette må selges med huset.

Lite visste jeg at dette møtet skulle bli vårt siste.

Dag Erik Pedersens nærmeste pårørende har fått lese gjennom dette intervjuet før publisering og er innforstått med innholdet.

Han så godt ut. Full av entusiasme og glede.

– Nå skal jeg trappe ned og begynne å tenke mer på meg selv og mine. Ta det mer med ro. Ikke ha så mange prosjekter på gang, fortalte han.

– Bortsett fra dette ene, det som jeg virkelig brenner for. Foredragene mine. Det er så viktig for meg.

I midten av april fremførte han for første gang «Mester i et eget liv», for en fullsatt sal i Bølgen kulturhus i Larvik. Det handlet om det den tidligere proffsyklisten og programlederen beskrev som «en uforglemmelig reise gjennom livets prøvelser og triumfer».

For livet er ikke bare et stort glansbilde. Det visste Dag Erik mye om. Nå ville han at andre skulle lære av hans dyrekjøpte erfaringer.

– Jeg savner Italia, hvor folk bryr seg om hverandre på en helt annen måte.

Dag Erik hadde vunnet seire som proffsyklist i Italia og stått i rampelyset som prisvinnende programleder i NRK. Men bak fasaden av suksess opplevde han motganger – som konkurs, tvangssalg, skilsmisse og tapet av nære venner.

Han kjente på en nesten ubeskrivelig smerte av å miste sin egen sønn til selvmord.

Likevel ga han aldri opp.

– Det har vært en lang prosess for meg å komme dit å fortelle om alt det som ikke gikk så bra, fortalte han i det siste intervjuet.

– Vi har så lett for å si at alt går så bra. Men det gjør jo ikke det. Vi ser at antall selvmord øker, og i «Mester i eget liv» snakker jeg om sønnen vår, Simen, som vi mistet. Jeg tenker at det er bra å fortelle vår historie. Det er så mange som har behov for å høre den.

Dag Erik Pedersen er virkelig i godt humør torsdagen vi møter ham.

Han legger ikke skjul på at han nå har det bra. Han har funnet en plass i livet der han trives, en plass han har lyst til å være: Familien, døtrene, kjæresten. Han er rett og slett glad for alt.

Han setter veldig stor pris på at han får lov til å bruke seg selv i «Mester i eget liv» og fortelle om det som er viktig for ham.

– Det handler om å være interessert i andre mennesker, det handler om å lytte.

Hvem hadde trodd at nettopp han skulle stå foran 800 mennesker i kulturhuset Bølgen i Larvik og snakke om død, sorg og veien videre. At det faktisk er mulig å reise seg igjen.

Vi snakker spøkefullt om «Glansbilde-Pedersen» – han smiler over betegnelsen.

– Jeg tror nok folk ble overrasket. Det skjedde noe i Larvik den kvelden.

Det var han ikke alene om å mene.

ØPs sjefredaktør Eirik Haugen skrev etter foredraget at det skjedde noe magisk.

Til VG utdyper Haugen at Dag Erik hadde kviet seg for å fortelle åpent om sønnens selvmord, konkursen han var gjennom, skilsmisse, sykdom og dødsfall i nær familie – men at nå var han klar.

– Ideen var å fylle Larviks kulturhus «Bølgen» med publikum, fortelle om nedturene i livet sitt og samtidig gjøre noe godt for andre. Den kvelden kom det inn et stort beløp som uavkortet gikk til arbeidet med psykisk helse for ungdom i Larvik, til mottageren Ung Arena. Ingen i publikum gikk uberørt ut den kvelden, forteller Haugen – som selv omfavnet Dag Erik på scenen.

– Ja, det var veldig dristig og jeg var langt utenfor min komfortsone. Men jeg hadde bestemt meg for å være ærlig og fortelle alt slik det var, fortalte Dag Erik selv til VG i det siste intervjuet.

På mange måter var det en annen Dag Erik Pedersen jeg møtte forrige uke. Eller kanskje ikke.

I våre private samtaler hadde vi snakket om utfordringer som bare var og ble mellom oss. Men forrige torsdag opplevde jeg også en annen Dag Erik, som både turte og var villig til å dele andre sider av seg selv i det offentlige rom.

– Ja, jeg følte at det var veldig dristig, gjentok han.

– Jeg savner ikke å være i rampelyset. Men jeg har en historie som folk må høre.

Han har snakket seg varm. Dag Eriks historie handler om så mye.

– Jeg har også en historie jeg ikke er like glad i å fortelle om. Konkurs, huset som gikk på tvangsauksjon, skilsmisse. Det handler om mot, det handler om å tørre. Det er det jeg gjør nå. Jeg vil gjerne gå foran, jeg vil gjerne være et eksempel til etterfølgelse.

Noe Dag Erik viste allerede da han var syklist på toppnivå i på begynnelsen av 1990-tallet.

– På vei til Italia en gang traff jeg en kamerat som jeg visste kjente Jahn Teigen. Jeg kjente ikke Jahn den gangen – men sa likevel: «Hils Jahn fra meg. Håper han har det bra.»

Det skulle vise seg at artisten slett ikke hadde det bra.

– «Du kan jo ringe ham selv. Han har snakket om deg flere ganger», sa kompisen min og ga meg et mobilnummer. Noen dager senere, da jeg skulle vaske buksen min, fant jeg igjen lappen med telefonnummeret. Jeg tok mot til meg, ringte Jahn og inviterte ham til Italia, hvor jeg hadde en stor leilighet. Noen dager senere kom han på besøk – og ble i flere år. Det ble begynnelsen på et livslangt vennskap, forteller Dag Erik.

– Jeg tror ubeskjedent at jeg reddet Jahn den gangen.

I det siste intervjuet med VG snakker Dag Erik Pedersen mye om utenforskap.

– Jeg tenker også at jeg har en historie folk kan lære av. Det er alltid et håp. Selv om du er langt nede, kan du komme deg på bena igjen. De fleste av oss har mer krefter enn det vi tror. Samtidig er jeg veldig opptatt av at vi må se folk rundt oss, og at vi må se folk når de begynner å slite. Da er det viktig å rekke ut en hjelpende hånd, understreker han.

– Tenk bare på hvordan menn på vår alder som ikke snakker med noen når de får problemer. Menn som kanskje går i skauen og tar sitt eget liv. Det er forferdelig det som skjer nå. Vi må begynne med oss selv, vi må bli flinkere til å se hverandre. Hvor ofte hører vi ikke folk si at «de så ham» – men gjorde ingenting. Tenk så godt det ville vært å få den telefonen; noen som hadde spurt: «Trenger du noen å prate med? Skal vi gå en tur?»