Kvinner er langt mer utsatt for partnervold

I motsetning til i rettsapparatet, der størrelser som sant og usant er viktige når det skal tas avgjørelser, er Bjørnholts mål å få frem kvinnenes erfaringer med å bli utsatt for vold i parforholdet - og til det benytter hun kvalitative intervjuer, skriver innleggsforfatteren. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB)

DEBATT: Det er hevet over tvil at kvinner generelt er langt mer utsatt for vold i parforhold enn menn er. Vi kan dessuten legge til at kvinner er mer utsatt for alvorlig vold i parforhold, enn det menn er.

20. februar publiserte Margunn Bjørnholt et innlegg på forskersonen.no. For å vise at det å forlate en mann som har begått vold kan være både farlig og vanskelig, refererte hun til hva kvinner hun har intervjuet har sagt om sine erfaringer, både med mennene og med det systemet som presumptivt skal være til støtte i vanskelige situasjoner.

Bjørnholt fikk svar fra Jartrud Sofie Frafjord og Kristin Wallentin, som begge arbeider i familievernet og fra to tingrettsdommere; Rikke Lassen og Inger Bonnie Gjerde. Kort sagt mente disse fire at Bjørnholt kom med påstander som ikke stemmer og at det hun skrev bidrar til å svekke tilliten til institusjoner i samfunnet.

Forskning, ikke journalistikk

Et sentralt poeng i innlegget fra Frafjord og hennes medforfattere, er at Bjørnholt bygger sine påstander på et for svakt grunnlag om hvordan kontakt med retts- og hjelpeapparatet kan føre til det hun har kalt systemfasilitert og systemisk fortsettelsesvold. Hun har bare kvinnenes ord for dette og har ikke hørt den andre parten. 

Her er det betimelig å minne om at Bjørnholt driver med forskning, og at det i forskningssammenheng er både vanlig og viktig å snakke med den ene parten i en relasjon, slik tilfellet er her. I motsetning til i rettsapparatet, der størrelser som sant og usant er viktige når det skal tas avgjørelser, er Bjørnholts mål å få frem kvinnenes erfaringer med å bli utsatt for vold i parforholdet - og til det benytter hun kvalitative intervjuer. 

Slike intervjuer kan gi svært god innsikt i hvordan livet med vold i parforhold fortoner seg og hvilke konsekvenser volden kan ha, og brukes blant annet til å utforske det som ligger bak tallene fra undersøkelser om omfanget av slik vold.

Frafjord og hennes medforfattere ser ut til særlig å bekymre seg for to ting: 

1) At vi ikke kan vite om kvinnene Bjørnholt har snakket med har fortalt sannheten. 

2) At det å sette søkelys på kvinnene –eller snarere på mødrene – og hevde at de er mer utsatt for vold i parforhold enn menn, vil føre til en negativ kjønnskamp. 

Misforstår kvalitativ metode

For å ta det siste først: Det er hevet over tvil, slik Bjørnholt fastholder i sitt svar til Frafjord og hennes medforfattere 8.5, at kvinner generelt er langt mer utsatt for vold i parforhold enn menn er. Vi kan dessuten legge til at kvinner er mer utsatt for alvorlig vold i parforhold, enn det menn er. 

Når det gjelder den første bekymringen, argumenterer Frafjord og medforfattere med at deres arbeidsvirkelighet ofte inkluderer kvinner som truer, trakasserer og manipulerer både mann og barn. 

Disse argumentene kan forstås som at Bjørnholt burde ha balansert intervjuene av kvinnene med intervjuer med mennene, og at hun i alle fall ikke kan skrive som hun gjør uten å ha en slik balanse. Jeg mener dette er å misforstå den kvalitative metodens egenart.

For meg, som hovedsakelig har forsket på forholdet mellom politiet, straffesakskjeden og kvinner som har opplevd vold i parforholdet, er det rimelig å stille spørsmål ved om rettstenkningen som synliggjøres i innlegget til Frafjord og hennes medarbeidere kan føre til at forhold som betyr noe for den som utsettes for vold, havner i blindsonen. 

Viktige erfaringer i seg selv

Rettssikkerhet er viktig, ikke minst for kvinnene det her er snakk om, men deres erfaringer er også viktige uten andres fortellinger å balansere dem med. Hvis en fortelling ikke er gyldig med mindre «motparten» også blir hørt, vil imidlertid mange oppleve å møte veggen der de hadde håpet å få støtte og bistand. 

Som forsker har jeg hørt tallrike historier om hvordan det vi kan kalle systemlogikken i førstelinjen i straffesakskjeden (politiet) fører til vonde møter med etaten. 

Et kjennetegn ved vold i parforhold er at den stort sett er usynlig for alle andre enn dem som lever innenfor husets fire vegger. Dessuten venter den utsatte gjerne lenge med å søke bistand – om det overhodet skjer. 

Sant eller usant

Det er krevende å snakke om å utsettes for vold, og enda mer dersom det er barn inne i bildet. Felles barn gjør brudd ekstra vanskelige, for de fleste frykter at det kan bli enda mer krevende å beskytte barna. Slike forhold gjør møter med rettssystemet og hjelpeapparatet kritiske: 

Den som åpner opp om slikt trenger å føle seg hørt, sett og ivaretatt. Slik er det langt fra alltid. For politiet er saker om vold i parforhold noe av det vanskeligste å arbeide med. Dette skyldes først og fremst problemene med å etablere nok bevis til at saker kan føres for retten. Som i voldtektssaker blir det stort sett bare ord mot ord.

Rettssystemet fungerer etter en sant- eller usant-logikk: Hvem av partene er mest troverdig? 

Henleggelse er det vanlige

Forskning har vist – litt enkelt sagt – at dersom man skal oppsøke politiet på grunn av vold fra partner bør man helst være «blodig» og synlig skadet. Selv da er det ikke gitt at den som har utøvd volden må stå til rette i en straffesak. Majoriteten av disse sakene blir henlagt, noe som kan føre til enda mer angst for den utsatte. 

En svensk doktorgrad om hvordan kvinner utsatt for vold har opplevd møter med politiet viser at når saken henlegges kan menn anse det som en form for frikort til å fortsette med sin atferd.

Som sagt er volden det er snakk om heller ikke bare «vold i samværskonflikter». Volden kan ha pågått i lang tid før kvinnen velger å bryte ut av forholdet, og kvinnens bekymring for hvordan det skal gå med barna blir ikke mindre etter et brudd.

Nyttige begreper

Som Bjørnholt skriver i sitt svar 8. mai, bør all begrepsbruk diskuteres og kritiseres. Erfaringer fra forskningsprosjekter med intervjuer av kvinner (og noen menn) som har vært utsatt for vold fra partner gjør imidlertid at Bjørnholts begreper også finner gjenklang hos meg. 

Selv har jeg benyttet begreper som «systemlogikk» i beskrivelser av hvordan deltakere i prosjektene har opplevd å komme til kort i møter med retts- og hjelpeapparatet. Min forskning viser også at ansatte i «systemene» selv bidrar til tap av tillit, blant annet gjennom hvordan de kommuniserer – eller kanskje snarere gjennom hva de sier og ikke sier.