Konsertanmeldelse: Undergrunn, Findings Festival: Knepen hjemmeseier i indre bane

Foto: Michael Ray VC Angeles / akam1k3

Undergrunn fillerister Bislett stadion på lekent og selvsikkert vis. Så var det publikum, da. 

• Marius Asp

fredag 16. august kl. 23:51

Norges største boyband. Feinschmeckere med Italia-fetisj, Michelin-lengsler og akkurat nok kulturell kapital til å kunne namedroppe et knippe viktige renessansefilosofer.

Unge partygutter som jager livet med bitches, weed og bobler etter beste evne, men som ofte kanaliserer det hele gjennom en melankolsk trakt. En vennegjeng som har det gøy med å kødde med rapklisjeer, og som gjør det såpass effektivt at det slutter å være klisjeer. 

Alle disse (dels motstridende) merkelappene passer for såvidt på Oslo-sekstetten Undergrunn, og det er kanskje derfor de føles som en perfekt headliner på Findings-fredagen. Det er nesten umulig å finne noen som aktivt hater opplegget til Marstein, Pus, Fretty, Plaza, Loverboy og Rikpappa, og desto enklere å finne folk – i ulike aldre og livssituasjoner – som digger det. 

Selv de av oss som har betraktet fenomenet fra en viss distanse, bør kunne innrømme at prosjektet har kvaliteter. Ikke minst sammenlignet med store deler av det øvrige Findings-programmet, der dorsk EDM dominerer. 

Man kan saktens innvende at studioutgivelsene til gruppen har blitt hakket mindre interessante i takt med økende suksess og selvbevissthet. Samtidig har gjengen brukt de siste årene på å biffe opp livemusklene sine, og det er disse som skal flekses når de avslutter fredagskvelden på Bislett stadion. 

Showet innledes med et innhopp fra Trond-Viggo Torgersen, som fortsatt eier «Tenke sjæl», selv om han har lånt den ut til UG. Ordentlig fart i sakene blir det imidlertid først med «Superhelt Steez», mens Loverboy tar rollen som seremonimester under påfølgende «Medisin». 

Et nokså sørgelig forsøk på å rigge en moshpit mellom «Peroni og Perignon» og «Dobbel trippel» avdekker dog en alvorlig svakhet ved seansen: Publikum har rukket å bli for slitne og preget i løpet av en lang dag i solen til å henge ordentlig med på notene. En tung og pyrofisert «Rangel» drar bokstavelig talt opp temperaturen, men den manglende responsen under og mellom låtene er talende. 

Det står dog ikke på innsatsen fra scenekanten. Slepne «Italia», «Michelinstjerner» (stødig fremført i bandversjon» og en knallhard «Klikk» fyres av med overskudd og lekenhet, og «Jeg vet» blir stående som et høydepunkt i det ordinære settet. Scenografien er enkel, men effektiv, og både Marstein, Fretty og nevnte Loverboy griper sine sjanser til å skinne individuelt. Det er vanskelig å forestille seg at dette universet kan formidles med større selvtillit. 

Likevel: Undergrunn står tidvis i fare for å drukne i formatet – et faktum verken en pumpende «Zanotti» eller en gradvis eskalerende «Plastikk Rap» helt kan rokke ved. Kall det perler for svin eller en knepen arbeidsseier, men fyrverkeriet under avsluttende «Lenge leve» påkaller først og fremst en fornemmelse av dette kunne vært enda større – om de fremmøtte bare hadde vært til stede.