Kan Netanyahu ødelegge Israel?

3 months ago 28

Etter terrorangrepet mot Israel fra Hamas 7.oktober i fjor kunne statsminister Benjamin Netanyahu ha samlet et splittet land. I stedet har han i tiden etterpå, nær daglig, fyrt opp under de vonde konfliktene som allerede lå der.

Dype motsetninger

Netanyahu har latt de mest ytterliggående politikerne i landets historie ture frem som de vil. Han har latt en ødeleggende krig trekke ut i tid - ødeleggende både for Gaza og for det israelske samfunnet.

Under Netanyahus ledelse har Israel blitt møtt med massiv fordømmelse i store deler av verden. Og han har ikke nådd målene sine - han har hverken fått frigitt gislene, eller knust Hamas.

Det er dype motsetninger mellom ulike jødiske grupper i Israel. En stor andel av Israels jødiske befolkning, de ultraortodokse, jobber knapt. De betaler svært lite skatt, og kalles ikke inn til militærtjeneste. Mange av dem studerer religiøse tekster, lever på offentlige stønader, og skygger unna når landsmenn drar i krigen.

Bidrar lite

Tidligere i sommer påla Høyesterett forsvaret å kalle inn ultraortodokse menn som studerer i de religiøse skolene, på tross av at regjeringen ønsket å forlenge unntaket disse studentene har hatt fra militærtjeneste.

I 1948, da Israel ble opprettet, ble det innvilget unntak for militærtjeneste for 400 slike studenter. I dag er antallet økt til 60.000 unge menn som slipper unna.

Den gangen, i 1948, utgjorde det ultraortodokse haredi-samfunnet omtrent en prosent av Israels jødiske befolkning. I dag er de rundt 1,3 millioner mennesker. Andelen utgjør nå 13 prosent. Med langt høyere fødselstall i denne gruppen øker dette tallet, år for år.

De bidrar lite til fellesskapet. Dette har lenge vært vanskelig å akseptere for resten av den israelske befolkningen.

Kuttes i budsjetter

Men før terrorangrepet i fjor høst og den påfølgende krigen i Gaza, gikk Israel godt økonomisk. Landet ble regnet som en ledende teknologinasjon, og en økonomisk motor i regionen.

Etter 7.oktober, og særlig etter hvert som Gaza-krigen har dratt ut i tid, har situasjonen blitt mer betent. Økonomien går dårligere, og det kuttes i offentlige budsjetter. Men de ytterliggående partiene og statsrådene i Netanyahus regjering beskytter det ultraortodokse haredi-samfunnet. Disse gruppene opplever ikke kutt på samme måte som samfunnet for øvrig.

Samtidig, mens resten av den jødiske befolkningen blir kalt ut i krigen, gjerne for andre og tredje gang, slipper de ultraortodokse unna, også her.

Situasjonen truer hele samfunnskontrakten. Og den politiske stabiliteten.

Hundretusener i gatene

De første årene etter opprettelsen var Israel styrt av Arbeiderpartiet, og i stor grad basert på fellesskap og kollektive løsninger. Men i takt med at det har kommet nye store konservative velgergrupper, har politikken blitt trukket stadig lenger mot høyre.

Når dagens statsminister, Benjamin Netanyahu, samtidig har klamret seg til makten ved å ta de mest ekstreme og ytterliggående partiene inn i sin regjering, er resultatet katastrofalt.

Vi så det allerede før terrorangrepet i fjor høst. Hver lørdag i nær et år samlet hundretusener seg i gatene for å demonstrere mot Netanyahus forsøk på å svekke høyesteretts rolle i det israelske samfunnet. Mange israelere fryktet at demokratiet sto i fare.

Grep ikke muligheten

Da jeg var i Israel etter terroren fra Hamas 7.oktober i fjor, møtte jeg flere israelere som mente at landet i tiden før angrepet hadde vært bare måneder fra en borgerkrig. At striden hadde vært i ferd med å rive landet i stykker.

Så - umiddelbart etter terrorangrepet - samlet israelerne seg. Det ble brått slutt på demonstrasjonene. Alle hjalp hverandre. Reservesoldater som hadde protestert mot regjeringen, strømmet til. Israelerne sto sammen, i sorg og fortvilelse. Og raseri.

Netanyahu hadde fått en mulighet til å samle landet bak seg. Han grep den ikke.

Angrepet hadde skjedd på hans vakt. Han var den øverste ansvarlige. Men mens andre ledere tok sin del av ansvaret og ba folket om unnskyldning, skyldte Netanyahu på alle andre. Det var ikke vakkert.

Får beskyttelse

Han opprettet et krigskabinett med representanter for opposisjonen. Men han beholdt de ekstreme statsrådene i regjeringen sin. De fikk fortsette, både med å oppmuntre radikale og voldelige bosettere på vestbredden, med å undergrave de palestinske selvstyremyndighetene i palestinernes hovedstad Ramallah, og med å tilgodese sine velgergrupper, på bekostning av storsamfunnet.

Regjeringens sikkerhetsminister, ekstremisten Itamar Ben-Gvir, styrer politiet. Mange mener at han bruker dem i sin politiske kamp for å nå sitt mål om et stor-Israel, uten plass til det palestinske folk.

Politiet lar ofte radikale og voldelige israelske bosettere ture frem som de vil overfor palestinere på Vestbredden. De kommer ikke til unnsetning når palestinske landsbyer ber om hjelp.

Bosetterne, på sin side, får beskyttelse, og politisk støtte til å fortsette å okkupere palestinsk land.

Mens finansminister Bezalel Smotrich holder tilbake penger som egentlig tilhører den palestinske selvstyremyndigheten. Dette kan føre til full kollaps - og enda mer kaos på Vestbredden.

Nyter tillit

På toppen av alt har aksjonister fra ytre høyre, med støtte og deltagelse fra statsråder og parlamentsmedlemmer fra noen av de mest ekstreme og ytterliggående regjeringspartiene, nylig gått til angrep på det israelske forsvarets egne militærforlegninger.

De forlangte at mulige grove straffbare handlinger, utført av landets egne soldater, ikke skulle etterforskes og straffes. Det skjedde etter at ni israelske soldater ble arrestert, mistenkt for mishandling og voldtekt av en palestinsk fange.

Det israelske forsvaret er en av de få institusjonene i det israelske samfunnet som nyter bred tillit, og som anses som helt avgjørende for å beskytte Israel som et trygt hjemland for verdens jøder.

Når selv politikere tilknyttet landets regjering går til angrep på forsvaret og forsvarets rett og plikt til å rydde i egne rekker, skaper dette raseri og fortvilelse.

Håp og forsoning

Mange israelere ser mørkt på fremtiden akkurat nå. Håpet ligger i sivilsamfunnet som viste sin kraft rett etter angrepet.

Og i jødenes visshet om at de ikke har noe sted å dra. Det kan bidra til kampvilje. Men også til en erkjennelse av behovet for forsoning. Både med hverandre. Og etter hvert - også med palestinerne.