Streiken i staten var allerede komplisert som en fantasyserie. Så dukket opposisjonen også opp.
Publisert: Publisert:
Nå nettopp
Dette er en kommentar
Nye allianser smis, gamle allianser brytes. Fiender blir venner og venner blir fiender. Og så – uventet – dukker nye stridende opp i horisonten.
Det er så mange aktører og plot twistsplot twistsEn uventet eller overraskende vending i en historie. at manusforfatterne til Game of Thrones knapt kunne gjort det bedre. Bortsett fra at oppgjøret i staten ikke inneholder hverken drager eller nakenhet.
Striden i staten står om det skal være én eller to tariffavtaler.
Akademikerne og Unio har hatt en avtale hvor lønnspotten fordeles lokalt. LO og YS, som i dette tilfellet er juniorer, har hatt en avtale hvor det meste av pengene fordeles sentralt. Staten har ønsket én avtale for å samle dem. Akademikerne og Unio sa nei, LO og YS sa ja.
Det er komplisert.
Men det kan bli komplett kaos.
For den største organisasjonen i LO-Stat, NTL (Norsk Tjenestemannslag) er nemlig svært kritisk til det LO har forhandlet frem. Av stikk motsatt grunn som Akademikerne og Unio. De synes nemlig avtalen har altfor høy andel som skal fordeles lokalt.
Hvis NTLs medlemmer stemmer nei til oppgjøret, kan det bli to streiker i staten – som krever to helt motstridende ting.
I tillegg har opposisjonen kastet seg på.
Både Venstre og Høyre har åpent støttet de streikende. Ikke diskret og forsiktig. Nei. Særlig Høyre har tråkket med begge beina inn i arbeidskonflikten og bestemt seg for å hoppe rundt.
Regjeringen vil «tvinge Akademikerne og Unio over på en tariffavtale som er administrert av LO», sa stortingsrepresentant Anna Molberg på Politisk kvarter. Hun kalte det hele «et bestillingsverk fra LO som regjeringen helt lojalt etterkommer». Det avvises kategorisk fra regjeringen.
Streiken handler også om politikk.
Og spørsmålet om tariffavtalene i staten har vært tema i Stortinget.
Det er helt rimelig at partier har en mening om hvordan staten bør være som arbeidsgiver. Men det er noe annet enn å heise stridsfanen og ri rett inn i en pågående arbeidskonflikt.
Det er gode grunner til at særlig styringspartiene normalt ikke blander seg på denne måten. Selv når motstanderen sitter i førersetet.
- Det svekker statens forhandlingsposisjon. At regjeringen har ansvaret som arbeidsgiver, er en del av arbeidsdelingen i det norske systemet. Da må de også kunne gjøre jobben. Hvis det blir et politisk spill, blir det vanskelig.
- Det kan svekke partenes ansvar. Det er ikke rart at Unio og Akademikerne sterkt misliker å havne i dobbel skvis mellom LO og staten, men slikt kan skje i forhandlinger. At partene forhandler fritt, er avgjørende. Også når noen er misfornøyde.
- Det åpner døren for mer politiserte oppgjør i fremtiden. Det blir vanskeligere for politikerne å si at «dette er partenes ansvar» hvis de først har trampet inn.
Det kommer mange anledninger til å ha debatt om hva staten skal gjøre med sin lønnspolitikk. Midt under en streik bør ikke være blant dem.
Undertegnede var statsråd fra 2013–21. I syv måneder i 2019 var Anna Molberg politisk rådgiver i Næringsdepartementet mens undertegnede var statsråd.
Les også
Politisk brekkstang
Les også
Det siste Norwegian (og norgesferien) trenger
Les også