Intet nytt fra Frp

<-HADIA TAJIK

stortingsrepresentant (Ap)

Selv har jeg flere ganger vært opptatt av sammenhengen mellom landbakgrunn, æreskultur og ungdomskriminalitet, senest dagen før Listhaug og Wiborg hadde sitt utspill – og i samme avis.

Men jeg tok det også opp i for eksempel Aftenposten i fjor høst.

Hat mot homofile er dessverre også overrepresentert i enkelte innvandrermiljøer, og slike holdninger må bekjempes for å gjøre Norge tryggere.

Dette er forhold Arbeiderpartiet og jeg gjerne setter på dagsorden, diskuterer og finner politiske løsninger på, slik vi også tidligere har vist.

Påstanden deres om at politiet holder tallmateriale om forholdet mellom innvandrerbakgrunn og kriminalitet skjult, er pussig og fremstår konspiratorisk.

Den viktigste grunnen til at vi i dag vet at 77 prosent av de unge kriminelle gjengangerne i Oslo har innvandrerbakgrunn, er fordi politiet selv har opplyst offentligheten om det.

Noe annet som er rart er referansen representantene fra Fremskrittspartiet har til rapporten fra det svenske Brottsförebyggande rådet (Brå) om sosioøkonomisk bakgrunn og kriminalitet.

Der gjengir de bare deler av funnene, og bare de som passer dem selv. Det stemmer at Rådet skriver at de mener sammenhengen mellom sosioøkonomisk bakgrunn og kriminalitet er svak.

Men i rapporten har de definert det å ha foreldre med svak oppdragerkompetanse, høy grad av konflikter i familien og problemer på skolen, som noe annet en sosioøkonomiske problemer.

Les også: Ungdomskrim: Listhaug peker på innvandrere

I norsk sammenheng vil de fleste tenke at dette i aller høyeste grad er sosiale problemer, om ikke økonomiske, der noen av dem henger tett sammen med foreldrenes forutsetninger for å gi barna en god og trygg oppvekst med tydelige grenser.

Rapporten er likevel tydelig på at også disse oppvekstvilkårene er risikofaktorer for kriminalitet. Men dét nevner Listhaug og Wiborg beleilig nok ikke.

Frp-erne nevner i stedet bare risikofaktorene knyttet til individet som rapporten omtaler, som «moral, impulskontroll og verdier».

Da holder de veldig tydelig avstand til arven etter kriminologen Nils Christie, som påpekte at for å forstå samfunnet må vi også forstå kriminaliteten, og motsatt.

Han forsto at kriminalitet oppstår i en kontekst, den forsterkes av risikofaktorer og dempes av «beskyttelsesfaktorer».

Slike beskyttelsesfaktorer kan være å skape et samfunn med små forskjeller, og som tar godt vare på dem som kommer fra hjem der foreldrene ikke viser barna omsorg – enten de er lyse eller mørke i huden.

På denne måten melder Frp seg også helt ut av diskusjonen om hvordan vi politisk kan ta ansvar for tryggheten på gaten i Norge, ved å bekjempe vold i hjemmet og gi alle reelle muligheter til å fullføre skolen, og få fotfeste i arbeidslivet.

Enkeltmenneskene har til syvende og sist alltid selv ansvar for hvilke valg de tar for livene sine. Ungdom er ikke nødt til å velge kriminalitet bare fordi vennene deres gjør det, og foreldre har alltid ansvar for å sette grenser for sine barn.

Klarer foreldrene ikke å gjøre dette, må samfunnet sette disse grensene i stedet, gjennom bruk av blant annet akuttplassering i barnevernet, oppfølgingsteam, oppholdsforbud, kontaktforbud og i ytterste konsekvens også ubetinget fengsel.

Kriminalitet må alltid få konsekvenser. Dette er spesielt viktig når lovbryterne er unge, fordi det kan forme hele resten av deres liv, og den risiko de kan utgjøre for samfunnet.

Derfor har Arbeiderpartiet skjerpet ungdomsstraffen, og vært pådrivere for et hurtigspor i domstolen for ungdomssakene.

Like tydelige bør vi være på å bekjempe årsakene bak kriminaliteten.

Det er ingen grunn til å la være å snakke om at ungdom med innvandrerbakgrunn er overrepresentert på statistikken for unge gjengangere, og hvordan æreskultur ødelegger liv.

Ved å snakke ærlig om dette, kan vi også bekjempe problemene bedre.

Les også: Advokat ut mot Listhaug-utspill: – Farlig

Men hvis vi samtidig overser de andre risikofaktorene, gjør vi bare deler av jobben.

Det er som å insistere på å lage gryterett uten alle ingrediensene, selv om du har dem lett tilgjengelig. Det går an. Men hva er poenget med å gjøre det, når det heller kan gjøres ordentlig og du får et mye bedre sluttresultat?

Det er først da vi fullt ut kan ta innover oss at kriminalitetsutviklingen kan og bør stoppes lenge før 15-åringer bærer kniv i byene våre.

Sannsynligheten er stor for at disse barna som 9-10-11-åringer har blitt utsatt for vold av egne foreldre, blitt kastet på dør og fått beskjed om å holde seg ute til sent på kveld, fordi boligen er fylt opp av yngre søsken og andre.

Ute har de møtt de kuleste unge voksne i nabolaget, nemlig narkodealerne med mye penger, stilige klær og pene damer.

De unge voksne har opptrådt som selvutnevnte «brødre» for de små, og innen de er 15 år vanker de allerede i et ganske tøft miljø.

På språket som kriminalitetsforebyggerne bruker er dette risikofaktorer som «oppdragervold», «utetider heller enn innetider» eller «trangboddhet» og «kriminelt nabolag».

Legger du æreskultur på toppen, har du gjort overgangen til mafiakultur ubehagelig enkel. Alt dette er det mulig å gjøre noe med.

Vi vet at bare én av fem mindreårige som utsettes for vold i hjemmet, møter hjelpeapparatet på grunn av volden de selv opplevde som barn.

Noen får aldri hjelp. Andre møter det offentlige Norge mye senere.

Det er også en sammenheng mellom vold, omsorgssvikt og mishandling i hjemmet, og det å senere selv begå voldslovbrudd.

Hvis vi raskere klarer å hjelpe 9-åringen som får bank hjemme, kan vi unngå den økte sannsynligheten for å møte ham igjen senere som 15-åring med kniv i baklommen.

Dette hører vi aldri Fremskrittspartiet snakke om. De vil heller bare snakke om innvandrerbakgrunn og kriminalitet.

Selv der slår de inn åpne dører.

Arbeidet for et tryggere Norge fortjener bedre.