Et bærekraftig reiseliv krever nye regler

Reiseliv er en næring med betydelig verdiskapning, men med behov for bedre politisk styring. På 70- tallet ble det innført konsesjoner for oppdrettsnæringen, på 80-tallet ble kvotesystemet etablert for fiskeriene.

Forhåpentligvis blir 2020-tallet perioden der vi etablerte en bedre struktur for reiselivsnæringen. Det arbeidet bør starte så snart som mulig.

Forvaltning og lovendringer er komplisert, men med utsikt til fortsatt vekst innenfor turisme, og risiko for økende konfliktnivå mellom lokalbefolkning og reiseliv, er tiden moden for å diskutere noen radikale grep. Det må være andre regler for turistene enn for fastboende. Det er ikke et prinsipp vi følger i dag.

Å kreve at «reiselivet må ta ansvar», er like presist som å kreve at «noen» må ta ansvar. Utfordringen er å definere hvem som er reiselivet, for dette er en fragmentert næring.

Reiselivet som næring er ung, og favner registrerte selskap, men også en betydelig andel enkeltpersoner. Noe av årsaken er delingstjenester som Airbnb. Det er enkelt og ukomplisert å leie ut hytta, annekset, bilen eller huset.

Det lokale tilbudet til turistene vokser i takt med etterspørselen. Bolighus og hytter blir investeringsobjekter for kommersiell virksomhet. Det gir knapphet på boliger å bo i, økende prispress og ikke minst økende frustrasjon i lokalsamfunnet. Resultatet er et marked som ikke lar seg regulere.

Et uregulert marked innenfor overnatting er den fremste årsaken til frustrasjonen som begynner å vokse frem i Lofoten, Barcelona, Mallorca, Tromsø og mange andre steder.

Det bør etableres en øvre grense på korttidsutleie, for eksempel 30 dager i året. Det er nok til å gi et hyggelig bidrag til familieøkonomien, men ikke tilstrekkelig til private oppkjøp av eiendom som skal finansieres gjennom uregulert utleie.

I Norge har vi allemannsrett, og ingen virkemidler for å differensiere adgangen til denne retten. Dette åpner for uregulert ferdsel og camping,

Det er på tide med noen justeringer av allemannsretten: For at denne skal gjelde i sin helhet, må du være bostedsregistrert i Norge. For alle andre bør det være begrensninger, som for eksempel kan omfatte camping, høsting og ferdsel utenfor tilrettelagte områder.

Campingbiler og campingvogner burde pålegges å benytte tilrettelagte områder. Det gir økt verdiskapning, og færre konflikter med lokalbefolkningen. Den norske allemannsretten var aldri ment å være et internasjonalt gode, og er en rettighet som vi bør hegne om. Vi kan ikke tillate at allemannsretten reduserer bokvalitet for de som bor på stedet.

Det bør stilles krav om lisens for å drive kommersiell turistvirksomhet i norsk natur.

Kravet må omfatte dokumentasjon som inkluderer beskrivelse av aktiviteten, risikoanalyse samt at deltakerne er forsikret. I dag er dette næring helt uten etableringshinder.

Cruiseskipene blir stadig større, med flere passasjerer. En mulig løsning er å sette begrensninger for antall passasjerer målt opp mot antall innbyggere på stedet. Dette vil være et effektivt tiltak for å unngå for høyt besøkstrykk på destinasjoner.

Det store ankepunktet er at kommunene risikerer å tjene mindre til drift av havn, som igjen er viktig for å finansiere utvikling av havnene. En slik begrensning kan medføre økte kostnader for andre brukere av havnen.

I Norge har vi turistfiske. Årlig meldes det om rekordbeslag, og vi vet at det som blir beslaglagt kun er toppen av isfjellet. Bedrifter som tilbyr turistfiske er fritatt ansvaret for å begrense volumet som tas i land. Det er en praksis som ikke kan fortsette. Det er allerede tatt initiativ for å se på restriksjoner.

Vi bør kreve fiskekort for sjøfiske for alle som ikke er bosatt i Norge. Og vi bør gå lengre. For utførsel av fisk etableres krav om dokumentasjon fra registrert fiskebedrift som dokumenterer art, sted for fiske og fiskeperiode. Har du ikke fisket gjennom registrert fiskebedrift, har du heller ikke adgang til å ta fisk ut av landet.

Fisketurisme i Norge må handle om opplevelsen, og ikke matauk eller en måte å finansiere turen på.

Anbudsrutene for ferge og fly har endt opp med å bli billigere, men vi har ikke klart å differensiere mellom innbyggere bosatt i Norge og besøkende. Alle får samme pris, og fastboende opplever å stå igjen når ferga og Widerøe reiser videre.

Dette er ikke en utvikling som kan fortsette. Igjen må det være rom for å differensiere mellom brukerne. Subsidierte priser på ferge og anbudsruter fly, bør være forbeholdt personer bosatt i Norge.

Å utforme et nytt regelverk som er tilpasset fremtidig vekst er krevende. Det vil kreve forankring på statlig nivå. Dessverre er det altfor ofte slik at tiltak blir iverksatt etter at problemet er blitt uhåndterlig.

Vi har i dag nok kunnskap og erfaring til å identifisere flaskehalser ved fortsatt vekst i reiselivet.

Det gir et tilstrekkelig grunnlag for å iverksette tiltak.