Den ville flukten

De vet ennå ikke hvilket helvete som venter.

Historiene om hva som skjer inne i den beryktede Darién-jungelen, er rystende.

Enkelte kommer aldri levende ut på andre siden.

Svært få internasjonale journalister har vært her det siste året. Men plutselig åpner det seg en mulighet for VG – som blir vitne til en kamp på liv og død.

En mann med megafon klyver opp på en trapp i migrantleiren Las Tecas nordvest i Colombia.

– God morgen alle sammen, sier sjefen – en 28-åring med kallenavn Yoyo, med halve hodet barbert og gullklokke.

– God morgen, svarer folkemengden i kor.

– Takk Gud for at dere har troen på at alle skal klare dette, fortsetter sjefen.

Hundrevis av migranter med sekker på ryggen og babyer på magen står klare i daggryet. En familie holder rundt hverandre og ber med bøyde hoder.

De venter på klarsignalet.

Så åpnes grinden.

Hundrevis av migranter strømmer gjennom.

En endeløs flom av sønner og døtre, mødre og fedre, tanter og onkler.

Unge menn i ettersittende tights med fotballshorts over og fjellsko i plast skrider målrettet frem over elven Río Muerto.

Allerede på første minutt er skoene gjennomvåte.

Foran seg har de tre til ti dager i den nesten ugjennomtrengelige jungelen mellom Colombia og Panama.

Her risikerer de væpnede ran og voldtekter.

Men for disse menneskene er dette siste utvei. Den desperate drømmen om et helt nytt liv i USA driver dem fremover.

Vil de klare det?

Da verdens lengste vei, den panamerikanske motorveien, ble bygget på 1950-tallet for å binde sammen Sør-Amerika og Nord-Amerika, var det bare ett strekk der det var totalt umulig å asfaltere:

Daríen Gap.

160 kilometer med tett regnskog og jungel, leire og fjell, urfolk og væpnede grupper, giftige slanger og jaguarer, malaria og denguefeber.

Lenge var Darién bare et sted narkosmuglere og eventyrere våget å krysse.

Etter hvert oppdaget migranter muligheten; jungelen er eneste vei til lands fra Sør-Amerika til USA.

I perioden 2010 til 2020 krysset det under 11.000 personer årlig.

Så eksploderte det.

I fjor krysset over en halv million migranter Darién – flere gravide og babyer så små som åtte dager gamle. I år blir det enda flere, ifølge FN, som tror 800.000 migranter vil krysse Darién i 2024.

Migrantkrisen

I fjor kom det rekordmange 2,5 millioner migranter over grensen fra Mexico til USA. Flesteparten kommer fra Latin-Amerika, som Mexico, Honduras, El Salvador og Venezuela. Mange flykter fra fattigdom, væpnet konflikt og autoritære regimer, i håp om et bedre og tryggere liv i USA.

USA har de siste årene sluppet mange migranter inn i landet, men har strammet kraftig inn siden i sommer. Nå er det ikke like enkelt å få asyl og lovlig opphold. Mange blir deportert til hjemlandet.

Migrasjon og grensekontroll er blant de viktigste sakene for amerikanske velgere. I delstatene som grenser til Mexico berører det folk direkte, mens også i innlandet og langt nord er mange svært opptatt av migrasjon. De som er mest kritiske hevder migranter «invaderer landet», «stjeler jobber» og «dreper og voldtar» – slik Donald Trump også sier. Mens andre har en mer liberal holdning, og vil la migranter få beskyttelse og muligheter i USA. Kamala Harris legger seg også på en nokså restriktiv linje, og i denne valgkampen er begge parter enige om å stramme inn på migrasjonen.

De flykter fra hjemland i krise: Venezuela, Haiti, Ecuador. Noen kommer hele veien fra Kina. De har hørt om ruten på Facebook, WhatsApp og TikTok.

Den farlige, ufremkommelige jungelen er blitt en motorvei for migranter.

Nå prøver presidenter å stoppe dem.

Soyelim Solorzano (31) pludrer på gulvet med sin fem måneder gamle datter Hilem Mariana.

– Jeg er nervøs, sier hun.

De har slått opp telt i den store migrantleiren, en snau times kjøretur på hest og kjerre eller trehjuling langs hullete grusveier fra landsbyen Acandí.

Datteren griper begjærlig etter puppen.

– Hun er lubben og god, smiler Soyelim.

Det er dagen før jungelferden begynner.

Del 2: Billett fra mafiaen

Den lille jenta ble født som flyktning.

Moren Soyelim er fra det kriserammede Venezuela, der ukelønnen er på 20 dollar og en liter melk koster fem dollar.

President Maduro styrer med jernhånd. De som kan, flykter. Bare de superrike og de gamle og syke blir igjen.

Hilems pappa er fra Colombia og har jobbet i en av landets ulovlige gruver.

Paret ser ingen fremtid her.

Nå vil de til USA, til Kansas City i Midtvesten, der de har familie.

Før fikk de fleste fra Venezuela lovlig opphold i USA. Men så strømmet det 2,5 millioner migranter over grensen fra Mexico til USA i fjor. De kom fra hele regionen.

USA, Colombia og Panama ble enige om å stanse migrantstrømmen gjennom Darién, som ifølge landene fører til «død og utnyttelse av sårbare mennesker».

Men migrantene fortsatte å komme.

Donald Trump og republikanerne gir Kamala Harris skylden.

President Joe Biden hadde gitt visepresidenten i oppgave å takle migrantstrømmen. Men ting gikk ikke etter planen.

Nå, som presidentkandidat, lover hun strengere grensekontroll.

Det er allerede blitt strengere: I sommer tok Biden et drastisk grep. Nå er det ikke lenger lov å søke asyl på grensen på dager der mer enn 2500 migranter krysser ulovlig. Og det skjer nesten hver dag.

Hvor kommer lille Hilem Mariana til å fylle sitt første år?

Blir det i limbo i Mexico, hos tanten i Midtvesten eller som deportert tilbake til et av foreldrenes hjemland?

– Vi tror på Gud. Det er alt vi våger å tro på, sier Soyelim.

Soyelim og familien skal gå i en gruppe på 15 personer; venner de har møtt langs veien.

Migrantene strør eiendelene sine utover bakken.

Daniela Velandia (31) fra Venezuela sorterer:

Stormkjøkken. Tunfisk på boks, lefser og nudler. Litt godteri. Såpestykker, tannbørste, plaster, smertestillende og vaselin mot gnagsår.

Attester for fødsel og vielse.

Pass i en egen plastlomme rundt halsen.

Og Bibelen – med flere bokmerker inni.

– Vi hadde med et langt tau også, til elvene og de gjørmete fjellskrentene. Men vaktene i leiren tok det. De mente det kunne brukes til selvmord.

I en tom myggspray har Daniela gjemt dollarsedler pakket inn i et kondom. Hun frykter de beryktede ranerne i jungelen.

Hun har forberedt seg på dette i to år. Nå haster det, sier Daniela:

Den nye presidenten i Panama, Mulino, har truet med å stenge hele grensen, og Donald Trump går til valg på «massedeportasjon».

Daniela har betalt 350 dollar til en lokal organisasjon i Darién for å krysse jungelen. Organisasjonen jobber med tillatelse fra den væpnede gruppen og narkokartellet AGC, som regnes som myndighetene i området.

Millionindustrien får krass kritikk, og noen kaller det «trafficking».

Prisen inkluderer guiding frem til grensen mot Panama dypt inne i jungelen.

Etter det er de etterlatt til seg selv, og det er der de største farene begynner. Det skal de snart få kjenne på kroppen.

Dagen er kommet. Mens månen ennå lyser og nattdyrene synger, pakker migrantene ned det lille de eier.

Noen koker ris til frokost over et bål. En mor gir sin gråtende baby morsmelkerstatning på tåteflaske.

De færreste har fått sove.

Neury på 11 år får hjelp av pappa til å snøre sine nye hvite Nike-fotballsko.

– Med disse skoene blir jeg raskere enn deg, sier 11-åringen til faren.

Det er andre gang pappaen til Neury, som Neury er oppkalt etter, krysser jungelen.

For to måneder siden ble han deportert fra Texas med fly tilbake til Venezuela.

– Nå prøver jeg igjen. Jeg tror det er større sjanse for å kunne bli i USA når vi reiser som familie, forklarer Neury Rodriguez (29).

Han sier han har hørt at Biden slipper inn 2500 om dagen.

– Vi skal bli tre av dem.

Klokken seks på morgenen begynner VG å gå gjennom jungelen sammen med Neury, Soyelim og Daniela.

Totalt 1031 personer går i flokk gjennom jungelen denne dagen.

78 av dem er barn under fem år, viser de lokale registrene. I tillegg kommer alle barna over fem år. VGs lokale guide sier han har aldri sett så mange barn krysse Darién på én og samme dag.

Først krysser vi elven Río Muerto. Så går stien langs elvebredden.

Den rødbrune regnskogbunnen er hardpakket, steinene som stikker opp er blitt avslepne.

Hvor mange har tråkket her før oss?

Hundrevis. Tusenvis. Millioner?

Første gang vi vader over elven, tømmer vi støvlene for grumsete vann på andre siden. Men etter hvert er det bare å gi opp. Vi mister telling på hvor mange ganger vi krysser elven.

De sprekeste er allerede langt fremme, ledet av lokale guider i røde gensere. De svakeste henger langt bak.

På toppen av en bratt bakke selger en ung mann duggende kald energidrikk til tre dollar stykk, to for fem dollar.

Han roper: «Venner, her er det Gatorade, det er forfriskende!»

Så begynner det å regne. Elven blir striere.

Midt i strømmen svømmer en liten hund for livet. Den er i ferd med å drive nedover.

Vi tar forsiktig tak i den, gir den et lite dytt.

Eieren kommer raskt til unnsetning – en mor med sine to barn fra Venezuela. De har tatt med hunden helt hjemmefra, forteller hun.

Datteren på tre år sitter og venter på en stein, mens folk passerer. Hun gråter.

For 100 dollar ekstra har flere leid inn en «mochilero», en profesjonell sekkebærer.

De går i signalgrønne gensere med hvert sitt tall på, slik at de er lette å finne.

Noen av dem har fått i oppgave å bære små barn på skuldrene og i bæreseler.

Vi ser hvordan de små babyene titter opp på de fremmede ansiktene som synger barnesanger og forsøker å berolige.

På stien og langs elvebredden ligger det klær og sko strødd utover. Folk kaster fra seg det som blir for tungt.

De nedtråkkede klærne er blitt en del av underlaget vi går på.

På toppen av bakken møter vi Soyelim med lille Hilem bundet fast i et rosa bæresjal på magen. Vi spør hvordan det går med dem.

– Jeg er sliten, svarer Soyelim.

De er ikke engang halvveis i dagens etappe.

Timene går. Langs elveleiet slår vi følge med en gutt på 12 år.

– Jeg heter Eliendeson Alejandro Colona Brizuela, sier han og presenterer seg.

Han har mange navn, slik som er vanlig i Venezuela.

– Men bare kall meg Alejandro.

Han bærer på en femlitersdunk med vann. På føttene har han pappas svarte plastsandaler.

Vi spør hva han vet om Darién.

– Jeg har hørt at det er forferdelig. Men vi skal klare det.

– Er du redd?

– Nei.

Han sier at han aldri har sovet i telt før.

– Hva har foreldrene dine fortalt deg om hvorfor dere måtte dra?

– De har sagt at livet er for tøft.

Alejandro forteller at han liker å spille fotball. Han er spiss og scorer mål. På TikTok legger han ut videoer om fotball og dataspill.

Han sier han er den første i klassen som drar til USA. Tanten og onkelen bor i Chicago. Det er der de håper på å bo.

– Tror du at du får nye venner i USA?

– Ja, det gjør jeg vel, svarer han med letthet i stemmen.

Etter vi har passert to rasteplasser inne i jungelen, der det selges empanadas og Cola, kommer den første virkelig tunge bakken – og etterpå, den gjørmete nedfarten.

Folk holder hender og hjelper hverandre så godt de kan ned bakkene.

De griper tak i røtter og det de finner, men det er ekstremt glatt og vått.

Gjørmen flyter mellom trinnene.

Ikke alle klarer seg gjennom den første dagen i jungelen.

Lislibe Baez (33) fra Venezuela sitter og puster tungt på en stein.

Hun er akkurat blitt gjenforent med datteren Angeli (3), som hadde havnet foran henne på ruten.

Flere barn kommer bort fra foreldrene sine i Darién, så mange at det finnes en egen leir for dem på den andre siden i Panama.

– Jeg fikk ikke puste, forklarer Lislibe til VG.

En lokal sykepleier, som har som jobb å passe på migrantene i jungelen, finner frem en sekk med medisiner.

Så gir han henne en sprøyte med muskelavslappende i rumpa.

Lislibe får beskjed om å samle krefter og prøve på nytt neste dag.

Organisasjonen som sluser migrantene gjennom jungelen vil ikke risikere at folk blir syke eller dør på deres vakt.

Det har skjedd før.

Siden 2014 har minst 350 personer dødd inne i Darién-jungelen.

De fleste på grunn av drukning, fall, sykdom eller vold.

På en kirkegård i Acandí, byen nærmest migrantleiren, ligger noen av dem begravet:

I bunnen av en gjørmete bakke i jungelen er det på tide å snu for VG.

Vi er blitt sterkt advart mot å krysse inn i Panama for å fullføre hele migrantruten.

Forrige gang journalister gjorde dette, ble de bundet fast til trær av væpnede menn og fratatt kamerautstyret sitt.

Vi sier ha det til Alejandro på 12 år. Fotballspilleren og TikTok-eren som skal til Chicago.

Han vinker til oss mens han forsvinner inn i den dype jungelen.

Tre dager senere kommer første livstegn fra familiene vi gikk sammen med i jungelen.

Soyelim, mannen og lille Hilem på fem måneder er ute av jungelen.

– Det var hardt, men det gikk bra med oss. Takk Gud, sier hun til VG.

De er på vei til FNs migrantleir i Panama. Etter det skal de ta buss til Costa Rica, så videre gjennom Nicaragua, Honduras, Guatemala og til slutt Mexico.

Fra Mexico by skal de søke om asyl i USA. De våger ikke annet enn å gjøre det på lovlig vis.

Men hun forteller noe mer.

Mange av migrantene som gikk sammen med dem ble ranet. Væpnede menn, ifølge dem urfolk i Panama, dukket plutselig opp i et bakholdsangrep. En gutt skal ha fått en pistol mot tinningen.

Flere kvinner og jenter skal ha blitt voldtatt – uten at noen kunne gripe inn.

Dette underbygges av Leger uten grenser, som rapporterer om «et ekstremt nivå av brutalitet» og seksuelle overgrep i Darién, et nivå som sjelden sees utenom krig.

Daniela, hun med dollarsedlene i et kondom, var en av dem som ble ranet. Noen i fortroppen rakk å løpe tilbake på stien for å advare dem.

– Vi samlet oss i en stor flokk, kanskje 200 personer. Når mennene kom, ga vi dem pengene våre. Vi slapp billig unna, forteller Daniela til VG på telefon etterpå.

Pengene hun hadde gjemt fant de aldri.

– Panama-delen av jungelen gjorde meg veldig, veldig redd.

Samme dag offentliggjorde grensepolitiet i Panama dette bildet, som viser beslaget de gjorde da de arresterte to menn i jungelen:

Neury på 11 år hans gruppe ble også ranet. De tok bare 20 dollar, skriver moren til VG i en Whatsapp-melding.

Og de nye fotballskoene fra Nike? De er for lengst ødelagt, sier hun. Men familien er trygg.

Hun sender et bilde av Neury fra Panama:

Alejandro på 12 år og familien har også kommet seg gjennom jungelen.

– Det var hardt. Noen urfolk med våpen ranet oss. De tok pengene våre og maten vi skulle spise den kvelden. Men takk Gud, det gikk bra, vi er bare litt forslått av å ha falt i alle bakkene, skriver 12-åringen i en melding.

Han sender et bilde der han holder tommelen opp:

– Hvor er du? vil Alejandro vite.

Vi svarer at vi er tilbake der vi bor, i New York.

– Wow. Jeg skal også til New York, skriver Alejandro.

Vi sier god natten.

Men den natten får han nesten ikke sove. Han og foreldrene må ligge ute på gaten i en landsby i Panama.

Ferden mot USA er langt fra over.

---

Få dager etter at VG krysset inn i jungelen, stengte Panama en av migrantrutene i Daríen med piggtråd og væpnede vakter.

Sofia Villamil og Yolvys De La Cruz bidro i felt til denne reportasjen.

VGs reportasjeteam i Darién, Colombia.

Tips oss

Journalist

USA-korrespondent med base i New York. Jobbet i VG siden 2013. Bachelor i journalistikk ved Oslo Met og Master i International Relations ved Bogazici University i Istanbul. Tidligere Midtøsten-korrespondent for VG. Send tips til: ingeborg@vg.no

Journalist

VGs fotograf i USA, med base i New York. Tips meg gjerne om gode fotoreportasjer.

Les også

Vil du ha mer godt lesestoff? VGs store magasin Sommer gir deg 100 sider med sterke reportasjer og gode historier, slik at du virkelig kan nyte en rolig lesestund. Magasinet kan kjøpes i vår nettbutikk (gratis frakt!)