Billett fra mafiaen

3 months ago 26

«Familien Cruz, familien Cruz, er dere til stede?»

En mann i asurblå genser med «Sol y Playa»-logo, caps og raske briller snakker gjennom en megafon.

Folk flokker seg rundt ham på billettkontoret for båtreiser i strandbyen Necoclí nordvest i Colombia.

Et par fra Kina trer svarte søppelsekker (fem kroner) rundt ryggsekkene sine og lukker dem med gaffatape (tre kroner) så ikke vann skal trenge inn.

Etter hvert som navn for navn blir ropt opp, leverer de bagasjen sin og får en liten lapp med kollinummer på.

Like ved står boder som selger alt de skulle trenge for turen de har foran seg:

Telt (390 kroner), stormkjøkken (130 kroner), fjellsko (130 kroner), regnponcho (13 kroner) og myggspray (31 kroner).

Men det er ingen vanlig fjelltur de skal på.

Ved stranden venter båtene som skal frakte dem over på andre siden av bukten.

Egentlig skulle de ha vært fylt opp med eventyrlystne turister på vei til solsenger og snorkling, tropisk regnskog og vakre fossefall.

Men de siste årene er regionen blitt startstreken for en av verdens mest beryktede migrantruter til USA.

Millioner av dollar i kontanter strømmer inn her, i den karibiske byen langt utenfor allfarvei.

Hvor havner alle pengene?

Og hvor involvert er den væpnede gruppen og narkokartellet som kontrollerer området?

VG har reist til Darién, beltet med jungel som skiller Colombia og Panama, for å se hva migrantene utsetter seg for på sin ferd mot USA. Svært få internasjonale journalister har fått tilgang til området det siste året.

I fjor krysset over en halv million mennesker her. Flere har dødd i jungelen, og mange blir ranet med våpen og voldtatt.

Midt i dette står en forbausende velorganisert industri, som tar betalt i dollarsedler for å sluse migrantene gjennom den livsfarlige jungelen.

Kritikere kaller millionindustrien for trafficking og utnytting av sårbare migranter.

Sammen med 60 migranter går vi om bord i «Sol y Playa»-båten.

Vi får tildelt solblekede redningsvester.

Vi må vise ID til en mann fra migrasjonskontoret.

Båtreisen (416 kroner per person) tar drøye 40 minutter, og koster det dobbelte for migranter som for turister. Forklaringen vi får er at turistene – de få som fortsatt kommer hit – kjøper returbillett senere på dagen.

Men for migrantene er det bare én vei.

Del 1: Den ville flukten

Flere tar smilende selfier de første minuttene til sjøs. Så tar stillheten over, overdøvet av den bråkete båtmotoren.

Etter hvert kan vi se jungelen åpenbare seg. Grønt på grønt på grønt. Den stopper aldri.

De vet de må krysse den.

Båten legger til kai, og vi blir ført gjennom det som opprinnelig må ha vært sluser til kyr.

Vi har ikke gått mer enn ti minutter i den stekende heten før en mann med iskaldt flaskevann og energidrikken Gatorade dukker opp.

«Kjøp nå, siste sjanse, dere kan ikke drikke fra den skitne elven», sier han, og ber om tre dollar i kontanter.

Han blir ikke den siste.

«God dag! Bare still dere her oppe og vent til vi roper opp bagasjenummeret deres», sier en kvinne i grønn T-skjorte.

«Det er gratis toalett der oppe», sier hun og peker.

Vi har ankommet enda en kai med enda en båt. De svarte søppelsekkene løftes av båtene og oppropet begynner.

VG teller 22 ansatte i rosa og grønne T-skjorter i sving nede ved kaia. Minst ti andre er på plass for å selge vann og tilby ulike tjenester.

Hester med kjerre og trehjulinger ruller plutselig inn på grusveien ved båtkaia.

«Dere er klare, dere mangler ingen?» spør en av de grønne T-skjortene.

Så fraktes migrantene videre til et «albergue», et slags migrantmottak.

Her finnes både vekslingskontor med Western Union-skilt, psykolog og sykestue. Men de internasjonale hjelpeorganisasjonene er totalt fraværende.

I mottaket må alle ut med 170 dollar per person (1820 kroner) i «inngangsbillett» for å krysse jungelen. Barn under to år er gratis.

VG får ikke se selve transaksjonen, som foregår inne på et kontor helt bakerst i leiren.

Alle som har betalt får et rosa og blått «festivalarmbånd» rundt håndleddet. På det blå står det «frontera» – grense. Det er så langt inngangsbilletten rekker.

Men flere har allerede betalt enda mer: 350 dollar (3745 kroner) per person, der én natt på rimelig hotell, ett måltid, båt og jungeltur er inkludert.

Frilansere i de nærliggende byene selger disse pakkereisene til migrantene, en slags absurd versjon av «all inclusive».

De vet ikke at de blir lurt.

Karen Ortega (19) har som sin første jobb å registrere alle migrantene.

Hun noterer navn, fødselsdato og opprinnelsesland.

Alt skrives inn i et omfattende Excel-ark på datamaskinen.

– Det kommer folk fra hele verden, sier Ortega.

Hun ramser opp: Venezuela, Haiti og Colombia. India, Kina, Bangladesh og Afghanistan. Folk fra 173 land skal ha passert gjennom Darién-jungelen.

På en gjennomsnittsdag kommer det mellom 600–800 nye migranter. Mange av dem er barn.

Pengene går til den relativt nyetablerte Fundación Luz Darién, en lokal stiftelse som drifter migrantleirene, båtene og stien i jungelen.

I rekordåret 2023, da det kom rundt 520.000 migranter, tjente stiftelsen minst 100 millioner dollar (over en milliard kroner) – ut fra VGs beregninger.

Bare den dagen VG gikk inn i jungelen, med en gruppe på 1031 migranter, kan stiftelsen ha tjent minst 2,3 millioner kroner.

På toppen av dette betaler migrantene for utstyr, mat og drikke. Flere velger å betale 100 dollar for en såkalt «mochilero» – en som bærer sekken eller babyen deres gjennom jungelen.

Migrantstrømmen gjennom Colombias jungel er blitt en gullgruve.

VG forsøker å grave i hvor det blir av pengene.

Andre journalister som har forsøkt det samme er blitt kastet ut av området på ubestemt tid.

Den væpnede gruppen AGC, lokalt kalt Clan del Golfo, kontrollerer deler av Chocó-departementet der vi befinner oss. De krever en viss andel av alle inntekter, en slags skatt.

Tilbake får folket skoler, veier, sykehus og fotballag. Og lite kriminalitet – fordi kontrollen er så fullstendig.

Gruppen har tilstedeværelse i cirka en tredjedel av Colombia. De er landets mektigste væpnede gruppe. De er også Colombias største narkokartell, med smuglerruter gjennom Darién-jungelen.

AGC gir sjelden intervjuer, og en eventuell avtale tar månedsvis å få i land.

I en uttalelse fra i fjor høst, gjengitt av The New York Times, sier gruppen at de «ikke på noen måte» tjener på «virksomheten som utnytter migranters drømmer».

Men Colombias president, Gustavo Petro, avviser dette, og har hevdet at AGC tjener 30 millioner dollar i året på migrantindustrien.

Vi spør båtsjef Asael om hvor stor andel den væpnede gruppen tar av fortjenesten.

– Jeg kan ikke svare på det spørsmålet. Men de representerer myndighetene her. De er loven. De passer på at stedet er trygt, svarer Asael Rodriguez Palacios (45), som har ansvar for migrantbåtene i Acandí.

– Synes du det er rettferdig å ta betalt av migrantene? Er det ikke å utnytte sårbare mennesker?

– Dere skal fly hjem herfra, ikke sant? Dere betaler for det? Vi tilbyr tjenester vi også. Vi hjelper migrantene til grensen. Det er ikke trafficking.

Etter betalingen i mottaket kjøres migrantene cirka en time på humpete grusveier innover mot jungelen, til migrantleiren Las Tecas.

Ni store teltplasser med sementert grunn og blikktak er satt opp det siste året.

Her finnes en sikkerhetskontroll med metalldetektor, 38 ulike spisesteder og butikker, Wi-Fi, biljardbord, dusjer, toaletter og helsehjelp.

– Det kommer utrolig mange migranter, sier Yoyo (29), sjefen for migrantleiren.

Han vil ikke oppgi sitt ekte navn og insisterer på å bli kalt «koordinator», ikke sjef.

Vi spør ham om hvordan alt er organisert. Han skisserer hvor mange ansatte de er:

1100 sekkebærere
1000 guider
1100 sjåfører
I tillegg kommer et knippe sykepleiere

– Jeg anslår at vi er rundt 3500 personer totalt som jobber i turnus. Vi prøver å ansette folk og å være en god arbeidsplass.

– Det høres også ut som en lukrativ bedrift?

– Vi tjener ikke så mye penger på dette som folk skal ha det til. Pressen har overdrevet det, mener Yoyo.

Han er opptatt av å formidle at inntektene fra migrantene kommer lokalmiljøet til gode. Da han vokste opp her hadde ikke de unge mulighet til utdanning, og de eneste jobbene var motorsykkeldrosje og fisker.

Men etter migrantbølgen kom, ble alt bedre, sier Yoyo.

– Vi har fått flere arbeidsplasser. Folk tjener mer som sekkebærer og guide i jungelen enn som fisker. Skolene, idrettslagene, wifi, veiene; Alt dette er takket være migrasjonen.

– Men det er også en kilde til inntekt for deg og for folk høyere opp i systemet?

– Folk sier vi er en mafia som tjener masse penger. Det er løgn. Jeg kunne ha vært millionær hvis alt gikk til meg. Men det kommer mange til gode.

– Hvorfor tar dere betalt i amerikanske dollar i kontanter?

– Fordi migrantene ofte ikke har lokal valuta.

– Men en Gatorade koster ikke tre dollar på butikken her for vanlige folk?

– Vi tar ikke mer betalt enn vi skal, svarer Yoyo.

Intervjuet er over.

På en av restaurantene i migrantleiren rydder kokka Maria Eugenia Berrio (37) etter dagens første skift.

Hun jobber lange dager.

Åpningstidene er klokken 03–07. Så en kort pause på to timer etter at migrantene har gått inn i jungelen og før en ny pulje ankommer. Så åpent igjen fra klokken 09–21.

– Det er en bra jobb, det betaler greit.

Mange kommer til henne og gråter av sult, sier hun. Flere har gått flere dager uten mat.

– Jeg kan ikke redde alle, men jeg prøver å gi gratis eller rabatterte måltider til noen, særlig mødre og barn.

Et måltid med ris, kokebanan og kjøtt eller fisk, samt suppe, koster åtte dollar.

– Hva synes du selv om prisen dere krever av migrantene?

– Alt er dyrt her.

– Er det rettferdig?

– Ja, jeg synes egentlig det. Maten er bra. Vi gjør en jobb. Alt er rent og organisert her, det er toaletter, dusjer, søppeldunker. Det er riktig at de betaler for seg. Vi behandler dem ikke dårlig. Alt vi gjør er for deres beste. Det er vinn-vinn, svarer Berrio.

Vi møter borgermester Luis Fernando Martínez (35) på stranden i Acandí.

Han forteller om en region med 20.000 innbyggere som er en av Colombias fattigste og lavest utdannede, og der nesten hele befolkningen er klassifisert som ofre for den væpnede konflikten i Colombia på 1990-tallet.

Igjen er de et episenter for nyhetene.

– Pressen og opposisjonen hevder at vi driver med trafficking av migranter. Det er stigmatiserende. Men problemet er geografien. Vi ligger strategisk til for at migrantene skal passere her.

– Vi kunne ha vært en turistby, men dårlige nyheter har ødelagt for den drømmen, sier borgermesteren.

Han synes det er urettferdig at Colombia får kritikk for å tjene penger på migrantene, mens landene i Mellom-Amerika slipper unna, ifølge ham.

– Ingen snakker om hva disse landene tjener på alle sine bussreiser. Alle stigmatiserer oss fordi vi selger Gatorade.

Men det er også fordeler med alle migrantene, erkjenner borgermesteren.

– Det gir store økonomiske muligheter for alle som bor her. De selger plastlommer til mobiler, mat, sko og båtturer, og guider dem inn i jungelen. Alle deltar.

Migrantindustrien er blitt regionens største arbeidsplass og inntektskilde. I Acandí står nye hoteller klare for turistene som ikke kommer.

– Migrantene gir millioner i inntekter hver uke. Hva skjer med disse pengene?

Borgermesteren rister på hodet.

– Det kan jeg ikke svare på. Det har jeg ikke kunnskap om.

– Men du kan se hvordan byen har endret seg ... Vi har bedre veier nå. Det er utvikling.

– Og pengene som ble brukt på det kom fra migrantene?

– Jeg aner ikke.

– Men hvem fikset veiene?

– Hele lokalmiljøet.

– Hva tjener AGC på migrantene, hvor mange prosent krever de?

– Jeg kan ikke svare på det. Men tilstedeværelsen til «El clan» er selvsagt stor.

Han forklarer at AGC har vært involvert i alt rundt migrantene de siste tre årene, og at hovedhensikten, slik han oppfatter det, er å passe på at de er trygge.

– Vi som lokalmiljø har ingen egeninteresse i dette. Vi bare fasiliteter og sørger for at migrantene kommer seg til Panama. Vi kunne ha holdt dem her og tjent enda mer penger, men det har vi ikke kapasitet til. Da ville samfunnet vårt ha brutt sammen, sier borgermesteren.

– Vi ønsker at de drar.

Men bare de som har penger, får dra.

I Necoclí, strandbyen der ferden starter, møter VG flere titalls migranter som ikke kommer seg videre. De har ikke penger til båten. De har ikke penger til jungelen.

På stranden bor en alenemor Yusmely Nathaly Castro Saldana (31) fra Venezuela med sine fire barn på to, fem, ni og 14 år. De har søkt tilflukt under en båt.

Alenemoren begynner å gråte da vi spør henne hva som er planen. I to måneder har hun forsøkt å spare opp penger.

Men alt er så dyrt.

Hun aner ikke hva de skal gjøre.

19-år gamle Luis Manuel García Mendoza fra Colombia reiser alene. Han skal forsøke å komme seg til USA for andre gang.

På halsen har han tatovert morens fødselsår: 1988. Hun har sendt med ham 50 dollar for reisen, men de er for lengst brukt opp.

Planen hans er å krysse gratis. Han har fått høre at det er mulig, at de som jobber i leiren tillater det på dager der det er få betalende migranter.

Men planen går i vasken. VG holder kontakt med ham, for å se hvordan det går med 19-åringen.

Han kommer seg helt til migrantleiren Las Tecas, men så blir han sendt tilbake til start, til turistbyen Necoclí.

– Det er bare løgn alt de sier. Alt er løgn, skriver Luis i en melding.

Tips oss

Journalist

USA-korrespondent med base i New York. Jobbet i VG siden 2013. Bachelor i journalistikk ved Oslo Met og Master i International Relations ved Bogazici University i Istanbul. Tidligere Midtøsten-korrespondent for VG. Send tips til: ingeborg@vg.no