Vi foreslår to tiltak for å redde tilliten til forskning

Å være kritisk til forskning, skulle være tillitvekkende, ikke tillitsvekkende. Vitenskap er aldri skråsikkert, tvert imot er skråsikkerhet alarmerende, men vitenskapen fremstår ofte slik i media. Det skader forskningstilliten, skriver innleggsforfatterne. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB)

DEBATT: Nedprioritering av forskningsformidling svekker tilliten til forskning. Hva er forskning verdt om den ikke når ut til folk?

Å være kritisk til forskning, skulle være tillitvekkende, ikke tillitsvekkende. Noe av det viktigste studenter lærer er kritisk tenking, at det å stille kritiske spørsmål til kunnskapsgrunnlag er sunn refleks, ikke uttrykk for mistillit.

Vitenskapsskepsis er bra, men når det bikker over til mistillit, har noe gått galt i vitenskapens demokratiske kretsløp: Fra vitenskapelig publisering, til formidling til en bredere offentlighet, til debatt. Det er ikke et sunnhetstegn at nordmenn er på klimaskeptikertoppen, for ikke å si klimafornektertoppen.

Forskere må delta i offentlig debatt

Først: Forskningsformidling er avgjørende holdepunkt for folks forståelse av hva vitenskap er. Kritiske forskningsrefleksjoner må oppfølges av belysende debatt, hvis forskningskritikk skal bygge, ikke undergrave, vitenskapelig tillit. Forskeres deltakelse i offentligheten er nødvendig for å sikre en kunnskapsbasert samfunnsdebatt.

Det krever at forskere deltar i store medier som VG, Aftenposten og Dagsnytt 18, med demografier som gjenspeiler det brede lag av befolkningen, i kanaler som inviterer til felles meningsutveksling og virkelighetsoppfatning. Disse mediene har stort demokratisk potensial. Men offentlig debatt blir ikke bedre enn dens bidrag. For å hente ut potensialet, må flere forskere delta oftere.

Noen forskere er svært aktive i slike kanaler, men de er det på tross av, ikke på grunn av, akademias incentiver. Incentiver virker. Det er neppe egnet til å overraske at forskere flest prioriterer tiden etter hva som CV-messig lønner seg, nemlig å skrive forskningsartikler.

Det er tellekanttragedien: Flere skriver forskningsartikler, færre har tid til å lese dem. Tellelogikken, der forskning er det som teller når det telles, gjør formidling ustrategisk. Dessuten kan spissformuleringer og spekulasjoner på ikke-empirisk grunnlag i møte med medialogikken, avskrekke forskere vant med vitenskapslogikkens stramme rammeverk. Kanskje bør formidling inngå som obligatorisk kurs, på linje med universitetspedagogikk?

Kunnskapssamfunnet taper

Selv om forskning, undervisning og formidling er universitetets kjerneelementer, er det ingen formelle formidlingsincentiver. Da blir det tilsidesatt hos de fleste. Institusjonenes nedprioritering av formidling, bidrar til å svekke folks forskningstillit. Dette får utslag i forskningspolitikk, og gir dårligere forskningsvilkår.

Hva er forskning verdt om den ikke kommuniseres til de som skal anvende den? Forskeres deltakelse i offentligheten er kilde til vitenskapelig tillit. Når forskere flest ikke formidler innsikter til andre enn studenter i sine fag og fagfeller i snevre tidsskrift, mister man muligheten til å påvirke hvordan innsiktene forstås blant folk. Kunnskapssamfunnet taper.

I en tid med mindre studentkull og større kamp om dem institusjonene mellom, skal heller ikke formidlingens verdi i rekrutteringsøyemed stikkes under stol eller skyves under teppet. Vi ble langt på vei sosiologisk interesserte fordi sosiologer tilbydde de mest innsiktsfulle samtidsdiagnosene i offentligheten. Slik kan bredere formidling slå to fluer i én smekk, hva gjelder både tillit og rekruttering.

Mot en formidlingsindikator: Formidling på tross av, ikke på grunn av, rammevilkår

Forskeres offentlige deltakelse får frem det som går tapt når journalister «oversetter» forskning: hva som er kunnskapens svakheter, og hva som kan være alternative forklaringer på komplekse samfunnsproblemer.

Vitenskap er aldri skråsikkert, tvert imot er skråsikkerhet alarmerende, men vitenskapen fremstår ofte slik i media. Det skader forskningstilliten. Derfor er en viktig formidlingsoppgave å påpeke offentlighetenes forenklinger, slik én av oss korrigerte tolkningen av en forskningsrapport om strukturell idrettsrasisme.

• Les også: Poenget med formidling er ikke å få informasjonen ut av eget hode, men inn i hodet til mottageren

Den nye finansieringsmodellen for universiteter og høgskoler – som blant annet omfatter ny fullføringsindikator – må inkludere formidlingsindikator. Hvis ikke vil formidling fortsatt skje (i den grad det skjer) på tross av forskeres rammevilkår, blant rebeller som går motstrøms, med visshet om at det ikke tjener ens akademiske karrierevei.

Formidlingsindikator ble foreslått av Kierulf-utvalget. Man vil løfte frem formidlingsansvar via eksplisitte formidlingsmål hos institusjonene, økt betoning av formidling ved ansettelser og opprykk, krav om allmennrettet formidling av doktorgradsprosjekter et cetera.

Bakgrunnen var at formidling, som forskning og undervisning, må synliggjøres gjennom målbar telling for å telle, og slik prioriteres. Utvalget var, som oss, bekymret for polarisert samfunnsdebatt, der behovet for forskeres deltakelse ble vurdert som en forutsetning for forskningens folkelige legitimitet.

Institusjonene mener en formidlingsindikator vil være kompleks og krevende å følge opp, ikke minst fordi formidling grunnleggende sett omfatter all faglig fundert kommunikasjon til et publikum. Men at noe er vanskelig betyr ikke at man kan overse nødvendig arbeid. Slik er det ikke for forskere, slik bør det ikke være for institusjonene.

Undervisningen må pirre studentenes nysgjerrighet

Vårt andre tiltak for å redde forskningstilliten har med undervisning å gjøre. Kritisk tenking står sterkt i mange fagfelt i høyere utdanning, som i den samfunnsvitenskapelige metodeundervisningen. Studentene lærer forskjellen på korrelasjon og kausalitet, på godt og mindre godt forskningshåndverk, kritisk analyse av forskningsfunn et cetera. Dette er bra og viktig.

Men understrekingen av kritisk refleksjon kan gå på bekostning av to andre vitenskapelige dyder: ektefølt nysgjerrighet og evne til å endre mening.

Forskning er nysgjerrighetsdrevet. Det vies lite plass i undervisningen. Man søker forståelse, ikke å få bekreftet ståsted. Overses nysgjerrighet som utgangspunkt for forskning, svekkes evnen til ombestemmelse. Når dette neglisjeres i universitetsdannelsen, bidrar vi til grobunn for vitenskapelig mistillit.

Forskere må ikke kun snakke om folk, men også med folk

Forskere bør i mindre grad være opptatt av å ha «rett» og «vinne» diskusjoner. Det er åpenbart for vitenskapelig arbeid, men mindre fremtredende i offentlig debatt. I forelesningssalen, avisspalter og TV/radio, bør forskere vektlegge nyanser, åpenhet og muligheten for å la seg overbevise av motargumenter. Som undervisere må vi betone dette sterkere.

Akademia må, institusjonelt og individuelt, tilrettelegge for kunnskapsbasert samfunnsutvikling gjennom informert debatt. Det forutsetter en forskyvning fra fagfellevurdering til folkeopplysning. Kunnskap forplikter.

Skal vitenskapelig innsikt anerkjennes blant folket den tuftes på, må den formidles til et større publikum, og slik komme fellesskapet til gode. Da må ikke forskere kun snakke om folk, men også med folk. Da kan tilliten til forskning et stykke på vei berges.