Steinaldermennesker sto bak utryddelsen av gigantdyrene

4 months ago 34

I over hundre år har diskusjonen gått: Hva slags ansvar har forfedrene våre for at det meste av jordas megafauna – de gigantiske landdyrene – bare forsvant?

Disse dyrene som kunne veie mange tonn, ble borte for flere tusen år siden.

Men ser vi på jordas historie i et litt lengre perspektiv, så levde de inntil ganske nylig.

Glyptodonten, Diprotodonten og kjempedovendyret

Det enorme beltedyret Glyptodonten, kjempedovendyret Megatherium, Mastodonten, det ullhårede neshornet, mammutene, sabeltanntigrene, den store huleløven Panthera atrox, det svære australske pungdyret Diprotodonten, Moa-fuglen på New Zealand – og den ett tonn tunge europeiske uroksen.

Alle disse svære dyrene fantes samtidig med steinaldermenneskene.

Mange av dem ble jaktet på for mat og pels. Men var steinaldermenneskene ansvarlig for at de ble borte?

– Jeg er ikke i tvil om at det var menneskene, sier Petter Bøckman ved naturhistorisk museum i Oslo.

Megafauna

Megafauna er store dyr. Ordet er satt sammen av mega- som betyr stor, og fauna som er alle dyrene som lever i et bestemt område eller til en bestemt tid.
Noen forskere setter grensen for megafauna ved dyr som veier minst ett tonn. Andre setter den ved 500 kilo.
Ordet megafauna forbindes spesielt med den påfallende utryddelsen av store dyr som skjedde over mye av planeten under den siste istiden og fram mot vår tid.

Kilde: Store norske leksikon

Kjempedovendyret Megatherium levde i Sør-Amerika og var på størrelse med en elefant. Det led samme skjebne som mye av megafaunaen, for rundt 12.000 år siden. Dette skjelettet står utstilt hos Muséum national d'Histoire naturelle i Paris.

Var det virkelig naturlige klimaendringer?

I dag sitter vi tilbake med elefantene, neshornet, flodhesten og sjiraffene.

Men så sent som for mellom 10.000 og 20.000 år siden fantes det langt flere arter av store dyr som fikk det til å riste i bakken når de trampet rundt på landjorda.

Den danske professoren i økologi Jens-Christian Svenning og to kolleger konkluderte i en artikkel i 2023 med at den eksepsjonelle utryddelsen av megafaunaen de siste 120.000 årene framfor alt må skyldes mennesker.

Den andre og mye brukte forklaringen – naturlige klimaendringer under og rett etter den siste i rekken av mange istidsperioder – kan bare ha spilt en mindre rolle, konkluderer forskeren ved Aarhus universitet.

Svenning og kolleger har i en annen studie konkludert med at allerede for så lange som 12.000 år siden, så var nesten 3/4 av jordas landoverflate preget av menneskelig aktivitet.

Mennesker drev jakt. Mennesker brente ned natur. De avlet husdyr, og de hadde så smått begynt å dyrke jorda.

I våre dager opplever vi også tap av biodiversitet i naturen.

Men med få unntak henger dette ikke sammen med at vi går løs på det noen oppfatter som uberørt natur og uberørte økosystemer, påpeker Svenning. Det henger i stedet sammen med at vi intensiverer bruken av natur som mennesker tok i bruk allerede for veldig lenge siden. Dette er en viktig forskjell som vi bør huske på, ifølge Svenning.

Natur uberørt av oss mennesker finnes nesten ikke.

Ullhåret neshorn var en del av den europeiske megafaunaen under istiden. Her har steinaldermennesker malt dyret i Chauvet-grotten i Frankrike, mer enn 30.000 år tilbake. De eldste kjente fossilene er 3,6 millioner år gamle. De yngste dyrene kan ha levd for så sent som 10.000 år siden. Fra Europa forsvant dyret trolig for 15.000 år siden. Bildet nederst viser et mumifisert ullhåret neshorn utstilt hos Natural History Museum i London.

Dyrene har krympet voldsomt

De to israelske forskerne Miki Ben-Dor og Ran Barkai bygger nå videre på konklusjonene til Svenning og kolleger.

De peker på at i løpet av de årene som har gått siden super-rovdyret mennesket gjorde sin inntreden på scenen i Afrika – to millioner år tilbake – så har den gjennomsnittlige kroppsvekten til pattedyrene på landjorda krympet med nesten utrolige 90 prosent.

Fra en gjennomsnittsvekt på rundt 500 kilo, til bare noen få titalls kilo.

Bildet viser Diprotodonten til venstre og en kolabjørn til høyre.

Ben-Dor og Barkai finner heller ikke noe godt belegg for at utryddelsen av de store dyrene, framfor alt henger sammen med klimavariasjoner. Det var flere andre istider, før den siste som varte i 100.000 år.

De store dyrene hadde overlevd alle disse. Og i mange millioner år før det.

– Over alt hvor mennesket dukket opp skjedde det utryddelse. Dyr ble utryddet i Amerika, i Australia og på øyer som New Zealand, sier Miki Ben-Dor til avisen Haaretz.

Mastodonten var i slekt med mammuten og levde i Nord-Amerika da menneskene kom dit. Dyret var litt mindre enn en elefant, men kraftigere bygd. Støttennene kunne bli opptil fem meter lange. Mastodonten skilte genetisk lag med elefantene for rundt 25 millioner år siden. Dyret levde av blader og kvister på trærne. De siste mastodontene ruslet rundt så sent som for 11.000 år siden. I dag står skjeletter etter mastodonter utstilt på flere museer i USA. Denne moren og kalven hennes står i La Brea Tar Pits-museet utenfor Los Angeles.

Handler det om kjøtt – eller om fett?

De to forskerne ved Universitetet i Tel-Aviv mener at mye handler om kjøtt. Eller mer nøyaktig: fett.

Menneskeapene vi er i slekt med, er alle sammen i hovedsak planteetere. De største av dem gorillaene lever utelukkende på plantekost.

Vi moderne mennesker fikk i stedet for noen titusener år siden smaken på kjøtt.

Og når steinaldermenneskene gikk løs på de aller største dyrene de kunne finne i naturen, handlet det om at de var ute etter mest mulig kjøtt på en gang, mener de to forskerne.

Men etter hvert utviklet steinalderfolk – og senere urbefolkninger – en vel så sterk appetitt på fett, foreslår Ben-Dor og Barkai.

Fra musestørrelse til elefantstørrelse

En hypotese de to israelske forskerne setter fram er at inntil menneskene dukket opp på jorda, så kunne et dyr ha flere fordeler av å være ekstra stort og ha mye fett på kroppen.

Det var derfor mange av pattedyrene vokste fra musestørrelse på dinosaurenes tid – til elefantstørrelse når vi nærmer oss vår tid.

Tragedien for de store dyrene når steinaldermenneskene dukket opp, var at det særlig er voksne dyr i fruktbar alder som har mye fett på kroppen.

Steinalderkunst som trolig viser oss drapet på en nå utryddet kjempekenguru i Australia. Disse kenguruene kunne veie over 200 kilo og være over to meter høye. De forsvant trolig for rundt 45.000 år siden.

Mens en løve vil jakte på elefantunger og gamle magre elefanter, ville et menneske derfor jakte på de mest reproduktive dyrene. Det bidro til de store dyrenes tragedie, mener de to evolusjonsforskerne.

At vi for kanskje 30.000 år siden begynte å ta med oss hunder i jakten på Glyptodonten, Megatherium og mastodontene, gjorde det enda vanskeligere for dem å slippe unna.

Ble det for mye kjøtt?

Når steinaldermenneskene nedla et digert dyr, tenker vi oss gjerne at de var flinke til å utnytte hele dyret. Det samme har gjerne fortellingen vært om urbefolkninger.

Men Ben-Dor og Barkai mener at dette trolig ikke stemmer.

Arkeologiske funn kan tyde på at det ofte ble for mye kjøtt – og fett – å ta hånd om for steinaldermenneskene. Dermed ble dyrene bare delvis spist.

Et beltedyr på opptil to tonn kan ha blitt i meste laget med kjøtt og fett.

Når folk ble sultne igjen, gikk de i stedet ut og drepte et nytt stort dyr.

De vingeløse Moa-fuglene på New Zealand kunne bli rundt 3,6 meter lange og veie rundt 230 kilo. Det kan ha levd mer enn en million av dem samtidig. Da urbefolkningen maoriene kom til New Zealand rundt år 1300, tok det trolig mindre enn hundre år før alle Moa-fuglene var utryddet. Her har paleokunstneren Heinrich Harder forsøkt å gjenskape en jaktscene.

God tilgang på mat

Ben-Dor og Barkai slutter seg til rekken av forskere som de siste årene har kommet til at steinalderen trolig ikke var den tiden med matmangel og knapphet som vi gjerne tenkte oss.

I nesten to millioner år kan først fortidsmennesker og deretter vi mer moderne mennesker (Homo sapiens sapiens) hatt grei tilgang på mat.

Det var da vi hadde drept og utryddet de store dyrene, at vi for alvor måtte begynne å jakte på små og magrere dyr.

Slik mener de to evolusjonsforskerne at vi mennesker har måttet endre matvanene våre, i takt med at vi drepte og spiste opp først gigantdyrene, så stadig mindre dyr. Til sist endte vi opp med å måtte dyrke maten vår selv.

Dyr som løp fortere og var flinkere til å gjemme seg, krevde at vi utviklet stadig mer avanserte jaktteknikker.

Steinøkser kan ha blitt byttet ut med spyd allerede for rundt 400.000 år siden. Pil og bue kan ha kommet i bruk i Afrika for så lenge som 70.000 år siden.

I historien under kan du lese om at allerede de første menneskene som kom til Europa, kan ha hatt med seg pil og bue.

Les mer: De aller første moderne menneskene i Europa kan ha brukt pil og bue

Urbefolkninger kan også ødelegge

– Når jeg ikke er i tvil om at vi mennesker må bære hovedansvaret for å ha utryddet megafaunen, så er det basert på det enkle faktum at disse dyrene hadde overlevd mellom 20 og 30 istider før den aller siste, sier Petter Bøckman til forskning.no. Han er lektor ved Naturhistorisk museum i Oslo.

– Megafaunaen overlevde slutten på alle de tidligere istidene. Hvorfor var det da ingen arter over tonnet som overlevde slutten på den siste istiden, bortsett fra i Afrika og tropisk Asia?

Petter Bøckman mener at urbefolkninger er i stand til å skade og ødelegge økosystemer, akkurat som oss andre mennesker.

Bøckman bekrefter at diskusjonen om at det var klimaendringer eller steinaldermenneskene som tok knekken på megafaunaen, har rullet fram og tilbake i akademia i mange år.

– Jeg tror dette delvis henger sammen med den utbredte ideen om at urbefolkninger går rundt med så mye økologisk kompetanse.

– Da er det vanskelig å skulle svelge at disse menneskene kan ha skapt økologiske katastrofer.

Menneskene ble farligere

Bøckman er ikke blind for at flere faktorer kan ligge bak, når så mange av gigantdyrene forsvinner fram mot slutten av det vi kaller eldre steinalder.

Den sluttet for rundt 12.000 år siden.

– Når det foregår store endringer, for eksempel med klimaet, vil det alltid gå ut over de største og mest spesialiserte dyrene. Slik var det også da den siste istiden tok slutt.

– Det forsvant store arter på slutten av tidligere istider også, men ikke alle på én gang.

Bøckman peker på at da eldre steinalder gikk mot slutten, så var moderne mennesker i ferd med å spre seg til områder hvor de aldri hadde vært tidligere.

Den store huleløven <span data-lab-italic="italic" class="italic m-italic">Panthera atrox</span>. Dette hodet står utstilt hos Muséum de Toulouse i Frankrike.

Dyrene overlevde ikke oss

Flere forskere har ment at neandertalerne var veldig lik oss moderne mennesker (homo sapiens sapiens), forteller Bøckman.

– Når vi ser på forskjellen i hva neandertalerne og vi moderne mennesker har betydd for økosystemene rundt oss, så bør ingen være i tvil om at vi og neandertalerne hadde svært forskjellig økologi. Vi har hatt hel ulik effekt.

– Økosystemene med megafauna overlevde neandertalerne. De har ikke overlevd oss moderne mennesker.