Samme år som Oslo brant for 400 år siden, fikk bøddelen betalt for å henrette 3 kvinner

3 months ago 26

17. august 1624 startet brannen som for alltid skulle endre Oslo. I tre dager varte brannen. Den la den gamle middelalderbyen nesten fullstendig i aske.

Innen en drøy måned var gått var beslutningen tatt om å flytte byen, og starte på nytt med grunnleggingen av Christiania.

Og innen året var omme var tre kvinner halsugget. Men hva vet vi egentlig om den dramatiske historien?

Mange branner i gamle Oslo

Historiker Knut Sprauten beskriver den store bybrannen i 1624 det som en totalt ødeleggende brann.

En bybrann på denne tiden er ikke så spesiell i seg selv – gamle Oslo brant mange ganger i løpet av århundrene før brannen i 1624. Ifølge Sprauten kjenner vi faktisk til rundt 14 store bybranner.

– Men det har nok vært flere, sier Ragnhild Hutchison til forskning.no.

Hun er forsker, historiker og jobber med forskningsformidling i selskapet Tidvis.

De har laget en visualisering av Oslo i 1680, slik det altså kan ha sett ut flere tiår etter grunnleggingen av Christiania, som du kan se her.

– Det brant ofte i Oslo, forteller hun.

Illustrasjonsbilde av brann i Middelalder-Oslo, laget av Karl-Fredrik Keller.

Middelalderbyen Oslo lå under Ekeberg, altså i området der bydelen Gamlebyen ligger i dag. Rester av middelalderbyen ligger oppe i dagen som ruiner, både mellom nyere bygårder og i Middelalderparken.

Denne delen av byen ble forlatt etter kjempebrannen i 1624 – til fordel for en helt ny by på den andre siden av Bjørvika.

Dette var altså grunnleggingen av Christiania, som på mange måter var svært annerledes enn gamle Oslo som brant ned.

Et kart over Christiania. tegnet i 1649.

– Gamle Oslo var en viltvoksende by, mens den nye Christiania var en adelsby for de privilegerte, sier Johanne Bergkvist til forskning.no.

Hun er historiker ved Oslo byarkiv.

Ikke alle som bodde i Oslo kunne bli med over til den nye byen Christiania. De som bodde innenfor bygrensen hadde flere privilegier enn de som bodde på utsiden – i forstedene som etter hvert vokste fram, forteller Bergkvist.

Det var mange grunner til å bygge en ny by etter at den gamle brant ned. Frykt for invaderende svensker var en av hovedgrunnene til å flytte byen.

Men først: Hva var det som skjedde da byen brant?

Dette er et av de eldste, kjente framstillingene av gamle Oslo – et relieff fra sarkofagen til kong Fredrik 2. (død 1588) i Roskilde domkirke. Til venstre ser du middelalderbyen, og til høyre ser du Akershus festning.

Syndebukker og ild

– Vi vet ganske lite om hva som skjedde, sier Ragnhild Hutchison til forskning.no.

Byen hadde vokst fram i løpet av lang tid, og mange av husene hadde torv- eller tretak satt inn med tjære. Husene lå svært tett, og brannen må ha spredt seg fryktelig raskt og heftig når det først tok ordentlig fyr.

Som det altså gjorde ganske ofte. Både i 1567 og i 1611 har det vært store branner, men brannen i 1624 var langt mer ødeleggende.

Det var ikke mangel på ildsteder eller kilder til glør, som kan ha startet brannen. Folk brukte ild til mye av både matlaging og andre dagligdagse gjøremål. Tobakksrøyking i piper hadde også begynt å bli vanligere.

– Hvordan Oslo var akkurat i årene rundt brannen i 1624 vet vi ikke så mye om, forteller Ragnhild Hutchison.

Grunnen? Det brant rett og slett opp.

– Mye av kildematerialet brant opp og infrastrukturen forsvant.

Rett etter brannen var befolkningen og myndigheter også svært travle med å bygge opp hus og hjem, sier Hutchison.

Arkeologer oppdager imidlertid stadig mer om den gamle middelalderbyen i forbindelse med store utgravinger de siste årene. For eksempel har rester av kongens vollgrav, kongsbrygga og gamle Oslos paradegate blitt avdekket.

Selv om vi i dag ikke vet stort om hva som skjedde, manglet det ikke på anklager mot syndebukker. Flere kvinner skal ha blitt anklaget for bybrannen, og mye tyder på at tre av dem ble henrettet.

Dømt for trolldom?

I boka Byen ved festningen : fra 1536 til 1814 beskriver Knut Sprauten at mistanken falt på flere kvinner på grunn av overtro og religion.

«Innbyggernes fantasi må ha blitt stimulert av beretninger om merkelige hendinger før, under og etter brannkatastrofen. De begynte å se seg om etter trolldomskyndige eller ander som med grove forseelser kunne ha gjort Gud rasende, og heksejakten brakte god fangst», skriver Knut Sprauten.

– Dette er en veldig god historie, men det er svært begrenset kildemateriale, sier historiker ved Oslo Byarkiv, Johanne Bergkvist til forskning.no.

– Det er en del myter og historier, og tidslinjen sannsynliggjør historien.

Tre av disse kvinnene ble henrettet flere måneder etter bybrannen, og samtidige regnskap viser at bøddelen (også kjent som skarpretter) kalt Jon Skarpretter fikk utbetalt penger for å halshugget tre kvinner i 1624.

– Dette kommer fram fra lensregnskapene, sier Bergkvist.

Dette er altså bevarte regnskap som viser at byen betalte penger for utøvd arbeid. Det er også beskrevet hvor lenge de satt i fengsel og regningen for føden.

– Men det finnes ikke rettsdokumenter eller beskrivelser av hva slags trolldom det skal ha vært, sier hun. – Kildene er få og tolkbare.

Mange trolldomsprosesser i Norge

Forfatter Per Olav Reinton har også utforsket hva som skjedde med disse kvinnene, blant annet i denne artikkelen i Klassekampen.

Bergkvist trekker fram at det var mange trolldomsprosesser i Norge på denne tiden, noe som også kommer fram i Trolldomsarkivet, arkivet over hekseprosesseser hos UiO.

Hun har skrevet om et ektepar som ble forvist fra Christiania til Finnmark på 1660-tallet, og fikk en sentral rolle i de dramatiske hekseprosessene i Finnmark på denne tiden, som du kan lese mer om hos Dagsavisen.

Men når byen først var brent ned, ble det fort bestemt at byen skulle bygges opp bak Akershus festning - på Akersneset.

En skisse av den nye byen. Akershus festning til venstre og den nye kvadaratur-byen Christiania til høyre. Bildet er tegnet av en nederlandsk ingeniør på 1640-tallet.

Hvorfor flytte byen?

Allerede i 1567 skal det ha vært snakk om å flytte byen, etter både storbrann og angrep fra svenskene. Men den daværende kong Fredrik den 2. gikk med på å la byen ligge der den lå, ifølge lokalhistoriewiki.no.

Etter brannen i 1624 var det imidlertid en annen konge som regjerte Danmark-Norge, og han var av en annen oppfatning.

Det var Christian den 4., også kjent som Christian Kvart.

Christian IV var svært interessert i Norge og skal ha besøkt Norge minst 25 ganger. Her avbildet på et maleri fra 1612.

Christian IV er også foreviget som statue på Stortorget i Oslo, der han er avbildet pekende, for å illustrere hvor han ønsket at den nye byen skulle plasseres.

Han var har hatt stor innflytelse på Norge, og var blant kongene som skal ha vært mest interessert i Norge. Han skal ha vært her minst 25 ganger, ifølge Store Norske leksikon.

Og det gikk ganske fort etter brannen å bestemme hvor den nye byen skulle være. Historiker Knut Sprauten siterer kongens egen almanakk, hvor han har notert «Fundation af Byen og blev den kaldet Christiania» den 28. september 1624.

Altså en drøy måned etter brannen ble den nye byen grunnlagt, og oppkalt etter kongen selv.

Sprauten forteller at mange folk i Oslo ikke ville flytte byen.

– Det var lite igjen i gamle Oslo. Og det var september, så det hastet å finne steder og bo, sier Hutchison.

Borgermesteren i Oslo sendte et brev rundt 20. september hvor det ble lagt fram argumenter på hvorfor byen burde gjenoppbygges der den allerede var, og la vekt på at gatene skulle bli bredere enn før.

Men kongen hadde bestemt seg. Det ble en ny by.

Én av grunnene var svenskene, forteller Hutchison.

– Man var oppriktig redd for dem, sier Ragnhild Hutchison.

– Christiania ble derfor bygget med forsvar mot svenskene i tankene.

I tiårene før bybrannen hadde Danmark-Norge vært gjennom flere kriger med Sverige, og Oslo hadde til og med opplevd angrep på Akershus festning i 1567.

På den nye plassen var byen lettere å forsvare, med festningen som beskyttelse mellom byen og fjorden.

Selve bystruktren i Christiania ble også svært annerledes fra den kronglete middelalderbyen Oslo. Ideen var å bygge en ny, moderne, rasjonell by etter europeisk mote, med rettvinklede kvartaler og rette gater.

– Dette ser vi fremdeles igjen i Kvadraturen i Oslo.

Store, brede gater skulle gjøre det lett å skyte på svenske soldater med kanoner fra festningen hvis de invaderte byen over landjorda. Akershus festning skulle forsvare byen fra sjøen, forteller Ragnhild Hutchison.

Murtvang

Den nye byen skulle planlegges rasjonelt og solid – helt annerledes enn gamle Oslo. Det skulle være murtvang, altså at husene måtte bygges i mur.

Den nye byen Christiania var hovedsakelig en by for velstående mennesker, siden mur var mye dyrere enn tre. Men den var også langt mer brannsikker.

– De brede gatene mellom husene er også brannhemmende, sier Hutchison.

– De fleste husene fikk også takstein, noe som også hjelper til å minske brannfaren.

Hun forteller også at en del av byggene kanskje hadde murhus ut mot gaten, men at sidebygg, som ikke synetss så godt, kunne vært bygget av tre eller bindingssverk.

Selv om ikke alle husene i Oslo var praktbygg av mur med takstein, var dette noe veldig annet enn middelader-gatene i gamle Oslo. Og flere av byggene fra den originale kvadraturen på 1620-tallet kan fortsatt sees i dag i Oslo.

Blant de mest kjente eksemplene er Rådmannsgården i Rådhusgaten 19, rett ved skulpturen Hansken i sentrum. Den eldste delen av dette bygget er fra 1626.

Men det var også kostbart at alle skulle bygge i mur, og det ble heller ikke gjort, ifølge Knut Sprauten.

Mange folk, både rike og fattige, fortsatte å bygde hus av laftet tømmer. Dette var så utbredt at kongen la ned et forbud på slutten 1630-tallet mot laftede hus i Christiania.

– Når du bor i et land hvor det er trær overalt, er det kanskje vanskelig å unngå, sier Hutchison.

Christiania varte i 300 år

Sammen med den mer staselige byen innenfor vollene Christiania, vokste det også fram mer fattigslige strøk utenfor kvadraturen. I forsteder som Grønland, Gamle Oslo og Vaterland, hvor de strenge byggereglene ikke gjaldt.

Men selv om byen skulle være mer brannsikker enn før, var den ikke kvitt branner. En ny storbrann herjet byen allerede i 1686, hvor mye av byens fattigere strøk ble hardt rammet, ifølge lokalhistoriewiki.

Byen Christiania overlevde denne og senere branner. Og navnet Christiania overlevde helt til 1924. Den sommeren, 300 år etter grunnleggingen av Christiania, bestemte Stortinget at hovedstaden skulle få sitt gamle navn tilbake. Fra 1. januar 1925 ble Christiania omdøpt til Oslo, og stedet der Oslo en gang lå, ble hetende Gamlebyen.