Norge må lytte til hibakushaenes rop!

1 month ago 12

Når skal Norge slutte seg til forbudet mot atomvåpen, og faktisk bidra til at gjensidig nedrusting blir en realitet?

tirsdag 15. oktober kl. 10:53

RAYMOND JOHANSEN

generalsekretær i Norsk Folkehjelp

Årets fredspristildeling er en nødvendig og ubehagelig påminning om arven etter Hiroshima og Nagasaki, og de uakseptable humanitære konsekvensene enhver bruk av atomvåpen vil ha.

Samtidig er det svært kritikkverdig at det samme landet som deler ut prisen – altså Norge – fortsetter å lene seg på utdaterte sikkerhetsdoktriner.

Tiden er i ferd med å renne ut for de aller siste hibakushaene, de som overlevde atombombingen av Hiroshima og Nagasaki i 1945.

I tiår etter tiår har de advart om at atomvåpen må avskaffes hvis vi skal unngå at de blir brukt igjen. De har følt at de har ropt ut i intet, men med tildelingen av Nobels fredspris har de blitt hørt.

En liten gruppe land holder seg imidlertid fortsatt for ørene. Norge er dessverre ett av dem.

Nihon Hidankyō, den japanske sammenslutningen av hibakushaer som skal motta fredsprisen i Oslo i desember, har arbeidet utrettelig for å spre kunnskap om atomvåpens grusomme konsekvenser.

Siden Norsk Folkehjelp i 2013 tok plass i det internasjonale styret til Den internasjonale kampanjen for å avskaffe atomvåpen (ICAN), har det vært en ære for oss å arbeide side om side med en rekke hibakushaer.

Sammen fikk vi i 2017 på plass FN-traktaten som forbyr atomvåpen, og nå jobber vi for å få alle land til å slutte seg til dette forbudet.

I april sto 93 år gamle Hiroshi Morishita på scenen i Oslo da Norsk Folkehjelp og Røde Kors organiserte en vitenskapsmesse om atomvåpen, risiko og humanitære konsekvenser.

Morishita var 14 år gammel den augustdagen i 1945 da USA sprengte et atomvåpen over byen hans. I Oslo fortalte han om sine opplevelser og at han den gangen hadde trodd at alle atomvåpen ville bli ødelagt umiddelbart etter andre verdenskrig.

«Menneskeheten er ikke så tåpelig,» hadde han tenkt. Men nesten 80 år senere har ni land til sammen over 12000 atomvåpen, med en sprengkraft som tilsvarer over 135.000 Hiroshima-bomber.

Morishita og de andre hibakushaene vet bedre enn noen at så lenge disse atomvåpnene finnes og blir behandlet som lovlige og legitime våpen, er risikoen stor for at de kan bli brukt.

En av de få norske politikerne som deltok på vitenskapsmessen og fikk treffe Morishita, var utenriksminister Espen Barth Eide. Han viste at han ønsker å lytte.

Det er viktig. Men faktum er at det i realiteten er norsk politikk å holde seg for ørene.

Mens de aller fleste land i verden har en helt atomvåpenfri forsvarspolitikk, tilhører Norge et mindretall som omfavner sikkerhetslogikken i kjernefysisk avskrekking og som fortsetter å utsette resten av verden for uakseptabel risiko:

De ni atomvåpenstatene og til sammen 34 såkalte paraplystater. De holder seg for ørene når hibakushaene snakker.

Det gjør de også når FNs generalsekretær António Guterres advarer om at «geopolitiske spenninger og mistillit har eskalert risikoen for atomkrig til sitt høyeste punkt på flere tiår» og at «dommedagsklokken tikker høyt nok til at vi alle kan høre den».

I stedet snakker de om et behov for å styrke den kjernefysiske avskrekkingen og om hva de kan gjøre for at motparten skal bli enda mer overbevist om at de kommer til å bruke sine atomvåpen om de må. Vi vet vel alle hvor dette kommer til å ende.

Land som Norge, som har en atomvåpenbasert sikkerhetspolitikk, legger til grunn at atomvåpenrisiko alltid kan kontrolleres. Det kan den ikke.

Flaks og tilfeldigheter har altfor ofte vært årsaken til at atomvåpen ikke har blitt brukt igjen etter 1945. Ennå. For denne flaksen vil ikke vare evig.

Den som erkjenner dette, ser at kjernefysisk avskrekking er dårlig sikkerhetspolitikk. Atomvåpen skaper mer risiko enn sikkerhet. Bare innsats for kjernefysisk nedrustning kan redde oss.

Dersom Norge og de andre paraplystatene slutter å oppfordre atomvåpenstater til å besitte atomvåpen på deres vegne og potensielt bruke dem på deres vegne, og i stedet gjør som resten av verden og krever innsats for gjensidig kjernefysisk nedrustning, vil de ni atomvåpenstatene bli utsatt for et press som faktisk kan få betydning.

Om vi skal fortsette å leve med atomvåpenrisikoen eller ikke, er et politisk valg.

Når fredsprisen skal deles ut i desember vil Oslo rådhus igjen fylles med norske regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter.

Jeg håper at de virkelig vil lytte til hibakushaenes budskap, som handler om intet mindre enn hvordan vi kan redde vår eksistens. Og jeg håper at de finner vilje til å se kritisk på norsk atomvåpenpolitikk og hva vi må gjøre annerledes for å kunne bidra til at forhandlinger om gjensidig nedrustning kan bli en realitet.

Kjernefysisk nedrustning må bli en diplomatisk topp-prioritet for Norge. Det er det ingen spor av i statsbudsjett-forslaget vi nettopp har fått presentert.

Vi må tørre å støtte opp om FN-traktaten som forbyr atomvåpen.

Vi må også tørre å snakke høyt i NATO om at alliansen må bli en aktør som ser fakta i øynene og erkjenner at kjernefysisk avskrekking ikke er en bærekraftig sikkerhetsstrategi.

Da kan alliansen bli en positiv kraft for gjensidig kjernefysisk nedrustning.

Anerkjennelsen Nihon Hidankyō nå får fra Den norske nobelkomiteen kan og må bli benyttet til å endre kursen for norsk atomvåpenpolitikk. La oss vise hibakushaene at vi hører dem.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article