Menneskeheten påvirket banen til en asteroide for første gang. Hva betyr det?

Dette bildet er tatt av DART-sonden like før den smalt inn i asteroiden i mer enn 22.000 kilometer i timen. Denne asteroiden beskrives som en løs grushaug. (Foto: NASA)

Nå skal vi få vite mer om hva som faktisk skjedde, takket være et nytt romoppdrag.

Det var 26. september 2022 at den første testen av jordens asteroide-forsvar ble gjennomført - med stor suksess.

Mennesker endret banen til en asteroide på 160-170 meter i diameter. Det skjedde gjennom en virkelig voldsom kollisjon, hvor en sonde raste inn i asteroiden i mer enn 22.000 kilometer i timen. 

– Det er sånn sett en milepæl, sier Yngvild Linnea Andalsvik til forskning.no. Hun er fagsjef for romovervåkning ved Norsk romsenter. 

– Man flyttet på en asteroide. 

Men hva skjedde faktisk?

Skal sende opp et oppdrag

Om kort tid skal Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA) sende opp et oppdrag som skal undersøke resultatet av asteroidesmellen i 2022. Sonden Hera skal gjøre mange målinger og undersøkelser av hva som faktisk skjedde. 

ESA har sitt eget Planetary Defence Office. 

Slik ser logoen til planetforsvarerne hos NASA ut. (Illustrasjon: NASA)

Planetary Defence Coordination Office i NASA jobber også med planetforsvar - Planetary Defence.

Selv om dette kanskje har en klang av invaderende romvesen eller science fiction, er det altså en del av både NASA og ESA. 

De skal oppdage steiner eller kometer fra rommet og være bindeledd og ta styringen hvis det faktisk viser seg å være en farlig asteroide på vei - altså en som er stor nok og har stor sannsynlighet for å treffe jorden.

Hvis en asteroide er på kollisjonskurs og blir en reell trussel mot jorden, er ideen at banen dens skal endres. Det er mulig å forutsi med stor sikkerhet hvordan banen ser ut i solsystemet. 

Et dytt på det riktige stedet til riktig tid kan være nok til at en asteroide unngår jorden. Det krever riktignok at ekspertene kjenner til trusselen i god tid. 

Her kan du se hvor store disse steinene faktisk er. DART smalt inn i Dimorphos, som sees i midten av bildet. Altså ganske tilsvarende som pyramidene i Giza. (Illustrasjon: NASA)

Et stjernesmell

Eksperimentet til NASA gikk ut på om de klarte å endre banen til en asteroide kun ved å krasje inn i den. Dette krever naturlig nok ekstremt mye kraft.

DART hadde ikke med seg noe sprengstoff, men den holdt ekstremt høy hastighet, 22.000 kilometer i timen. Selve sonden veide opp mot 600 kilo. 

Slik kan det ha sett ut rett før sonden smalt inn i asteroiden. (Illustrasjon: NASA)

Dette tilsvarer noe på størrelse med en liten bil som går mange ganger fortere enn en kule. Kombinasjonen masse og hastighet treffer med masse energi: Det blir som en diger eksplosjon på asteroiden. 

Du kan lese mer om forsøket her. Poenget er at NASA ville se hvor mye banen til asteroiden ble endret. 

Smellet førte til mye større endring enn de antok. Som du ser på illustrasjonen over, går denne asteroiden, kalt Dimorphos, i bane rundt en annen, større asteroide. 

Eksperimentet handler om å overføre så mye energi til asteroiden at banen endres. Dette betyr at etter treffet ville de to asteroidene være nærmere hverandre, og NASA hadde som mål at Dimorphos skulle bruke ti minutter kortere tid rundt storebroren sin etter nedslaget. 

Men smellet hadde mye større effekt. I oppsummeringsstudien av oppdraget viste det seg at steinen brukte langt kortere tid - godt over 30 minutter mindre. Banen endret også form. 

Hvordan ser den ut inni? 

Så testen hadde mye større effekt enn antatt. Men hvorfor ble resultatet av testen så annerledes?

– Det henger sammen med sammensetningen av asteroiden. Det viser at man har mye å lære, sier Andalsvik. 

NASA undervurderte sannsynligvis hvor myk og løs Dimorphos var.

Selve nedslaget fra DART-sonden var så kraftig, og asteroiden så løst satt sammen, at hele asteroiden kan ha fått ny overflate og blitt ommøblert. Det er faktisk kanskje ikke noe krater på overflaten til Dimorphos, ifølge denne Nature-studien fra 2024.

Forskerne omtaler den som en mulig grushaug - altså ikke noen hard kule med stein. 

Men det er ingen som vet akkurat hva som skjedde etter nedslaget og hvordan den ser ut inni. 

Og det er noe av poenget med å sende et oppfølger-oppdrag. Bedre målinger skal gi bedre muligheter til å forstå hva som skjer hvis asteroider må krasjes inn i.

Dette skal Hera gjøre

Sonden Hera skal skytes opp i oktober 2024. Noe av det viktigste denne sonden skal gjøre, er nettopp å undersøke konsekvensene.

For eksempel hvor mye energi som faktisk gikk med til å endre banen og hvordan et eventuelt krater ble seende ut etterpå. 

Slik ser en kunstner for seg at Hera ser ut ved asteroiden. På bilde kan man se et klart krater, men ingen vet hvordan det vil se ut. (Illustrasjon: ESA)

Det er altså Den europeiske romfartsorganisasjonen som står bak dette oppdraget, mens NASA sto for sonden som skulle ofres på planetforsvarets alter. 

Selv om disse asteroidene er i nærheten av jorden, tar det fortsatt en stund å komme seg dit. Sonden skal være framme i 2026.

Denne grafen viser alle NEO-asteroider som er funnet i solsystemet. Diameter på asteroidene oppe til venstre. NEO står for Near Earth Asteroid, eller asteroider som er i baner som tar dem i nærheten av jorda. (Illustrasjon: NASA/CEEOS)

Overvåker asteroider

Så vidt vi vet, er det ingen umiddelbare asteroide-trusler mot jorden nå. Men det er alltid en lang rekke asteroider som blir fulgt av overvåkningsprogrammer. 

Et eksempel er Bennu - asteroiden som tidligere er besøkt av et NASA-fartøy, som du kan lese mer om på forskning.no. Denne asteroiden har en liten sjanse til å treffe jorden en gang mellom 2178 og 2185. 

Sjansen er satt til 0,057 prosent sjanse for et treff, ifølge NASA. Det høres lite ut, men er nok til at romorganisasjonene følger med på den. 

Denne asteroiden er rundt 500 meter i diameter. Den har mye potensiell ødeleggelseskraft og er stor nok til å kunne ta livet av svært mange mennesker i en storby. 

Denne klumpen er asteroiden Bennu - som faktisk kan utgjøre en (veldig liten) trussel om 150 års tid. Her er den sett på svært nært hold av sonden. (Foto: NASA)

Giganten som utryddet dinosaurene

– De aller største meteorene er naturlig nok de aller farligste, sier Andalsvik. 

Det mest kjente eksempelet er giganten som traff jorda for 66 millioner år siden. Den var mer enn 10 kilometer i diameter. Den får ofte skylda for å ha utryddet dinosaurene. 

Slike nedslag regnes for å være ekstremt sjeldne, med kanskje et nedslag hvert 100. millioner år. 

– Man regner med at man kjenner en stor andel av disse virkelig store steinene, sier Andalsvik. 

Men dette er altså de det er lettest å oppdage.

Hun forteller at det er vanskeligere å ha full kontroll over steiner som er rundt 150 meter store. De kan fortsatt være svært ødeleggende, spesielt hvis de treffer i tettbygde strøk. 

Til sammenligning var steinen som eksploderte med stor kraft i lufta over Tsjeljabinsk i Russland i 2013 rundt 18 meter i diameter. 

Noen kan være vanskelige å oppdage fordi de kommer i retning solen, slik at våre teleskoper blendes. 

Asteroideovervåkning har utviklet seg svært mye de siste tiårene. Mens man visste om rundt 1.000 asteroider nær jorden i år 2000, uansett størrelse, vet man nå om over 35.000. 

Asteroider på rundt 150 meter er vurdert til statistisk sett å treffe hvert 15.000 år omtrent. 

Og det er altså en stein på denne størrelsen som romsonden DART krasjet inn i. 

P