Maktkampen fortsetter

Foto: Beate Oma Dahle / NTB

Hvem vinner med tvungen lønnsnemnd? Ingen vet.

Dette er en kommentar

De kom, de så, de streiket ... og ble tvunget på plass.

Streiken i staten er over. Arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna satte foten ned med den vanlige besvergelsen om at hun «ikke hadde noe valg».

Tvungen lønnsnemnd kommer fordi liv, helse eller vitale samfunnsinteresser er i fare. I dette tilfellet var det først og fremst politiets helikopterberedskap som var tungen på vektskålen.

Normalt er tvungen lønnsnemnd endestasjonen og utfallet forutsigbart. Rikslønnsnemnda bestemmer. Ferdig. Slutt. Finito.

Denne gangen kan det bli annerledes. Ingen tør si sikkert hva som vil skje.

Og det kan bli strid også om nemnda.

Dette var ingen vanlig streik om lønn, men en dypt politisk maktkamp som handler om rivninger innad i den norske modellen. Det er sterk uenighet mellom LO på den ene siden og Akademikerne og Unio på den andre.

Det handler om hvorvidt staten skal ha en eller to tariffavtaler. LO og staten vil ha en, Unio og Akademikerne to.

Konflikten blir dypere av det mange oppfatter som et samrøre mellom LO og staten som arbeidsgiver. Andre fagforeninger er kritiske til LOs dominans – også i staten, hvor LO er lillebror.

Akademikerne og Unio må ha visst at streiken ikke ville føre frem.

Men de måtte si ifra. De ville synliggjøre det de mente var et politisk maktgrep fra staten, med LO som medspiller.

Mye tyder på at Akademikerne og Unio har styrt mot tvungen lønnsnemnd. Det betyr at fagforeningene tar ut kritisk nøkkelpersonell i streik selv om de vet det kan føre til at arbeidsministeren må sette foten ned. De to fagforeningene har ikke vært særlig godt koordinert. Akademikernes streik ble avsluttet alt for to dager siden, delvis fordi de hadde sagt nei til en rekke dispensasjonerdispensasjonerDersom virksomheten vurderer at en streik vil føre til fare for liv og helse og/eller betydelig materiell skade, kan de søke fagforeningen om dispensasjon for enkeltpersoner. .

Å styre mot tvungen lønnsnemnd er ikke uvanlig, selv om ingen vil innrømme det offentlig.

Dramaet kan komme til å fortsette i Rikslønnsnemnda.

Normalt er nemnda konservativ og tar utgangspunkt i status quo.

Men hva i alle dager betyr det i denne sammenhengen?

Betyr det å gå tilbake til en tariffavtale som før 2016 eller to tariffavtaler som det var før streiken?

Folk som har fulgt tariffpolitikken gjennom flere år, er grunnleggende usikre. Analysene spriker.

Det hele blir mer pikant av at nemnda også har faste medlemmer fra både LO og NHO. Attpåtil er det faste medlemmet lederen i LO Stat. Riktignok uten stemmerett, men ikke uten innflytelse. Det hviskes nå om at nemnda slett ikke fremstår upartisk.

Det er nok et tegn på at spenningene i den norske modellen har økt.

I ytterste konsekvens kan noen ønske å gjøre en juridisk sak av det hele.

Det sies ofte at den norske modellen har tjent oss godt. Det er riktig. Men streiken i staten viser også at det knaker.

Undertegnede var arbeids- og sosialminister fra 2020–21.