Må det være så kjedelig?

4 months ago 37

De franske stjernene brukte ikke mer enn par-tre minutter på å feire kvartfinaleplassen med fansen. Greit nok.

tirsdag 2. juli kl. 07:16

Dette var ikke mye å klappe for. Jobben var gjort, videre til neste.

Jeg har sett tyskere stå igjen å synge for kvartfinaleplass i godt over en time, en haug spanjoler det samme.

Den franske fansen gikk nesten med en gang.

Man skal sikkert være forsiktig med å trekke slutninger av det, men dette laget sjarmerer ingen, ikke engang sine egne.

360 minutter fotball. Tre scoringer, to av dem selvmål, den siste en straffe.

Men så lenge de kommer seg videre, er det ikke lett å kritisere Didier Deschamps. Han har gitt Frankrike så mye å juble for, både som spiller og trener, og kanskje gjør han det denne sommeren også.

Han er en vinner og bryr seg tilsynelatende ingenting om hvordan det ser ut. Nå er Deschamps to seire unna en ny finale.

Det samme er den andre store favoritten England, som ikke akkurat ser bedre ut. De to største stjernegalleriene er EMs to søvnigste lag.

Må det være så kjedelig? Må det gå så sakte når det er så mye fart? Mens Tyskland – og særlig Spania – fyker frem med gjenkjennelige angrepsmønstre, virker det som om Frankrike og England først og fremst er redde for å miste kontrollen.

De engelske stjernene har sett formsvake ut, de franske vet jeg ikke helt hva ser ut som. Didier Deschamps liker det trygt og defensivt, de gjør som sjefen sier og da blir det som det blir. Det er ikke første gang.

Men William Saliba er like ruvende som i Arsenal, crosspasningene til Tchouameni er en ren nytelse og det hjalp litt i 2. omgang. Men det blir bare nesten, for Mbappé også.

Kanskje sliter han med maskesynet når han får pasninger fra siden og ikke treffer renere enn en norsk 2. divisjonsspiller?

Belgierne var heller ikke mye å skryte av. De snakket høyt om revansj for det bitre semifinaletapet for seks år siden, men måtte nøye seg med en knusende seier på tribunen.

De Bruyne blir for alene, Doku løper fra de fleste, men noen ganger også seg selv og når Lukaku taper duellene og tar rare valg, blir det vanskelig å skape noe.

Dette oppgjøret lyste ekstraomganger og straffer, men så strakk en 37 år gammel mann ut beinet og det selvmålet var liksom den aller tristeste slutten på en trist kamp.

Dette kan ha vært Vertonghens siste mulighetet, han som har vært med siden hjemlandet nærmest lo av landslaget og TV-kanalene knapt nok orket å sende kampene. Det var jo nesten ingen som så på.

Vertonghen debuterte sommeren 2007. Belgia var nummer 62 i verden. Han var med da det ble tap for Estland og plassen i VM 2010 glapp med god margin, og han var med da Belgia spilte uavgjort mot Aserbajdsjan og ikke kom til EM i 2012.

Deretter har Belgia vært med på alt, og det samme har Jan Vertonghen, tre VM og tre EM. Det belgiske mirakelet utfoldet seg foran øynene hans, den ene stjernen etter den andre poppet frem. Alle snakket om at Belgia skulle og måtte vinne noe stort.

Men alltid går det galt og igjen skal det males historier om at den gylne generasjonen har mislykkes. Det høres nesten ut som De Bruyne & Co. har begått landssvik.

Det eneste de har gjort er å være utrolig gode, nesten sammenhengende ranket som best i verden i fire år, fra 2018 til 2022.

Men det er ingen automatikk i at man vinner cupturneringene EM eller VM, selv om de belgierne som sitter igjen med trommer en halvtime etter tapet sikkert har trodd det.

Dette var det fjerde avgjørende belgiske ettmålstapet mot en stor nasjon, en gang mot Brasil, en mot Italia og to mot Frankrike.

Didier Deschamps har også vært med i alle mesterskapene siden 2014 og tross alt bare vunnet én gang.

Kanskje klarer han det igjen. Og kanskje kan vi få litt mer underholdning også.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article