Lurte menneskene kjempe­dyra til å spidde seg selv?

Det finnes en smartere taktikk, mener amerikanske forskere. De tror Clovis-folket kan ha satt spydene med bakenden i bakken. (Foto: Denis---S / Shutterstock / NTB)

Tusenvis av karakteristiske spydspisser fra steinalderen er funnet i Nord-Amerika. Men hvordan ble de egentlig brukt?

Blant arkeologer går de under navnet Clovis points:

Flate, lanseformede steinspisser med knivskarpe sider, sirlig hogd til av flint eller lignende materialer. Spissene er gjerne tre til fire centimeter brede og ti centimeter lange. Og de er gamle.

De tilhører Clovis-kulturen – den første kjente steinalderkulturen i Nord-Amerika – som eksisterte for rundt 13.000 år siden.

Det er funnet tusenvis av slike spisser. I enkelte tilfeller har forskere også funnet beinskaft som steinspissene var montert på. Men resten av våpenet, trolig lagd av tre, er tygd opp av tidens tann.

Forskerne har lagd disse kopiene av typiske Clovis-spisser. De brukte slike kopier til å teste hypotesen om at steinaldermennesker satte bakenden av spydene sine i bakken, med spissen mot angripende dyr. (Foto: Scott Byram)

Kast eller stikk?

Derfor har diskusjonene gått høyt om akkurat hvordan menneskene brukte disse spissene, når de jaktet på eller forsvarte seg mot digre dyr som mammut, kjempedovendyr og sabeltanntiger.

Satt steinspissene på spyd som ble kastet mot dyra? Eller omringet menneskene dyret og stakk det i hjel?

En gruppe forskere kommer nå med enda et forslag: Kanskje jegerne rett og slett fikk dyret til å spidde seg selv?

Mye større kraft mot store dyr

Det er Scott Byram ved University of California Berkeley og kollegaene som står bak studien, som nå er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet PlosOne. 

De har studert historiske beskrivelser og avbildninger av jegere som setter spydene med bakenden i bakken og spissen mot et stort dyr som angriper. Denne teknikken ble også brukt mot krigshester i fortidas slag.

På denne måten får våpenet mye større slagkraft enn om jegeren kaster eller stikker.

- Mengden energi du kan skape med den menneskelige armen er ikke i nærheten av energien som genereres av et angripende dyr, sier Byram i en pressemelding fra universitetet. 

Testet modeller

Byram og kollegaene gjorde også tester med en modell av et slikt steinalderspyd. De oppdaget at spydet kunne lages slik at det falt fra hverandre etter at den skarpe spissen hadde trengt igjennom huden til dyret.

Dette kan ha gjort at spydet kunne ramme langt inn i det store byttet, uten at den verdifulle steinspissen ble ødelagt.

Det kan også forklare hvorfor det er gjort funn av hele Clovis-spisser i mammuter som ikke er blitt slaktet.

I et eksperiment festet forskerne en over ti kilo tung vekt til en kopi av et spyd, som de slapp ned i en treplate. Slik etterlignet de det kraftige sammenstøtet som kan skje hvis et stort dyr braser inn i et spyd som er satt i bakken. Forskerne mener testen viser at spissen vil brekke løs fra skaftet etter at spydet har trengt igjennom dyrehuden. De mener dette kan ha gjort at spydet skapte enda større skader i dyret, litt på samme måte som moderne hullspissammunisjon, også kalt dum-dum-kuler. (Foto: Scott Byram)

Ingen sikre svar

Forskerne planlegger å gjøre flere eksperimenter for å teste ideen. Men det er slett ikke sikkert vi noen gang får et svar på hvordan spydspissene ble brukt for 13.000 år siden.

- Det store problemet er selvfølgelig at arkeologer aldri har funnet noe spyd eller skaft av tre, langt mindre noe klart bevis for at spyd faktisk ble brukt på denne måten, sier Prof Metin Eren ved Kent State University til avisa The Guardian. 

Eren har ikke vært med på den nye studien. Han forteller til the Guardian at dette ikke er første gang forskere har foreslått at Clovis-folket satte spydene i bakken.

Det er imidlertid viktig at arkeologene ikke blir for ivrige og trekker konklusjoner som det ikke er grunnlag for i de arkeologiske funnene, mener Eren.

Referanse:

R. S. Byram, K. G. Lightfoot, J. U. Sunseri, Clovis points and foreshafts under braced weapon compression: Modeling Pleistocene megafauna encounters with a lithic pike, PlosOne, august 2024.