Jaget etter sommerkroppen

Mange møter sommeren med en klump i halsen. Vi stuper i vannet, men det er vanskelig å unngå tanken på andres blikk. Vi viser fram en sommer som står til forventningene på Instagram, men det eneste hodet lengter etter er et sted å legge seg i skyggen under parasollen, med skammen.

Jeg har venninner som elsker å spille volleyball, men som alltid finner på unnskyldninger for å si nei til å spille på stranda.

Jeg kjenner unge som kvier seg for å vise seg i shorts eller bikini. Som skammer seg for at de ikke har gjort mer for å forbedre kroppene sine, enten de synes de har for mange kilo, for lite former eller mangler muskler.

Hvordan havnet vi her?

Vi har alltid hatt ideer om idealkroppen, men jeg tør påstå at det aldri har vært så spinnvilt som nå. Både på sosiale medier og i de mer tradisjonelle mediene bombarderes vi med et helt uoppnåelig ideal.

Og motebransjen følger opp. Var utprøvningen av mangfold og formfulle kropper bare et motvillig blaff? Et kortvarig, litt artig gig, med modeller med normale kropper?

Syltynne kropper som minner om heroin chic-idealet fra 90-tallet strømmer nå ut på catwalken. Vi er tilbake til skinny-æraen, og det går grøss nedover ryggen min bare av tanken.

Tynnhetsidealet sprer seg som ild i tørt gress på sosiale medier.

Hvor i all verden har det blitt av vår friske evne til å reagere? Har vi fullstendig resignert?

Jeg har hatt anoreksi i flere år, men er i dag frisk, og for en stund siden skrev jeg kronikken «Make TikTok Fun Again» for å minne om ansvaret vi voksne har overfor unge. Jeg vet hvor ødelagt man kan bli når hjernen får en ide om at du på alle måter er feil.

Jeg savner protestene og det ansvarsfulle genet i oss. For hva trender på sosiale medier akkurat nå?

Suksessfulle og mektige influensere viser oss et kroppsideal som både er urealistisk, uoppnåelig og usunt. Til og med talspersoner som en gang frontet kroppspositivisme, har latt seg påvirke av den tilbakevendende skinny-trenden.

Det ble ikke bedre etter at diabetesmedisinen Ozempic ble rost opp i skyene for sin slankende effekt, og først tok Hollywood og så også Norge med storm.

Samtidig står en av Norges mest innflytelsesrike influensere, Oskar Westerlin, og filmer seg selv på Snapchat mens han viser hva frokosten hans består av: 28 piller kosttilskudd som han tar i ett svelg. Overfor sine 430.000 unge følgere påstår han at de udokumenterte kosttilskuddene vil føre til økt muskelmasse.

I siste episode av «Girls of Oslo» står Sophie Elise og Isabel Raad på restauranten Amazonia i Oslo og sammenlikner hardheten på rumpeimplantatene sine.

Dette er Norges mektigste influensere, og det virker ikke som de ofrer en tanke på hvordan det påvirker deres unge følgere. Og ingen voksne ser ut til å reagere.

Det er ikke bare influensernes atferd på sosiale medier som bekrefter at kroppskulturen er på ville veier. Under utdelingen av årets Vixen-awards kommenterte kulturavisen Natt & Dags utsendte kroppen til en 24 år gammel kvinne: «Puppene er så langt ifra hverandre, at de kun kommuniserer via Skype».

Jeg klyper meg i armen og spør meg selv: Leser jeg virkelig dette her?

For hvordan kan vi innbille oss at dette ikke påvirker folkehelsen? 1 av 10 elever på videregående skole strever med en spiseforstyrrelse. Barn ned i 9-årsalderen følger norske muskelbyggere.

Jeg har friske, flotte og helt normale venner som iherdig prøver å tilpasse seg idealene gjennom ekstreme dietter og periodevise treningsregimer.

Andre unngår sosiale møter og utforskning av eget kjærlighetsliv, fordi dagens ideal påvirker hvordan de ser på egne kropper. Kroppsidealet ødelegger den etterlengtede og uanstrengte sommerfølelsen.

I frykt for å skille oss ut, følger vi hverandre. Vi beundrer, vi hermer og vi lar oss inspirere. Slik påvirkes vi av hvilke kropper som presenteres som «riktige».

Selvfølgelig var mange misfornøyde med kroppene sin før vi fikk sosiale medier også. Men nå er algoritmenes krefter så sterke at ungdom havner i skadelige ekkokamre som forstyrrer ungdomstiden.

I dette kroppstyranniet håper jeg at flere unge får utvikle sin kritiske og skeptiske sans. Men da er vi helt avhengige av at vi utfordrer de urealistiske idealene – og de som fronter dem. Vi må stoppe opp, og vi må reagere.

Jeg savner reaksjoner basert på erfaringer og fagkunnskap. Jeg savner flere kronikker fra helsesykepleiere som mottar gråtende elever på helsekontoret. Jeg savner protester fra mødre og fedre. Jeg savner meninger og tiltaksplaner fra ministre.

Uten en reaksjon – gjort med omsorg fra et helt land – er jeg bekymret for at skjønnhetsindustrien og influensere, som også tjener gode penger, får ta fullstendig monopol på påvirkningen av selvbildet til de unge.

For når skal vi forstå at kropper ikke kan være trender?

Jeg vil våkne til en verden hvor uoppnåelige kropper ikke lenger er trend. Der menneskers utstråling og skjønnhet blir beundret. For hva skjedde egentlig med verdien av personlighet og intelligens?

Jeg vil ha trygg ungdom i en trygg, raus og inkluderende kroppskultur. Jeg vil ha endring!