Islamske kvinneorganisasjoner fremmer alternativer til vestlig feminisme

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Kvinnenettverkene forsker Laila Makboul studerer, ser til muslimske land for gode erfaringer. (Foto: Ahmed / Unsplash+)

De motarbeider internasjonale konvensjoner for likestilling og tar avstand fra vestlig feminisme. Det konservative nettverket vil fremme kvinners beste på egne premisser.

En rekke islamske kvinneorganisasjoner anklager FN for å fremme kvinnerettigheter og utviklingsprosjekter som ikke reflekterer de faktiske utfordringene i muslimske land.

Ved Universitetet i Oslo har Laila Makboul forsket på hvordan kvinnene jobber og hva de står for. Det er snart ti år siden hun oppdaget de konservative organisasjonene.

Laila Makboul forsker på antifeministiske kvinnenettverk. (Foto: UiO)

– Jeg skrev doktorgrad om kvinnelige predikanter i Saudi-Arabia. Her oppdaget jeg et større nettverk av konservative kvinner med professortitler som var aktive i transnasjonale nettverk, sier Makboul.

Nettverket jobber aktivt imot FN-baserte likestillingsagendaer. Et eksempel er Kvinnekonvensjonen fra 1979. Det betyr likevel ikke at de ikke jobber for kvinnerettigheter.

Jobber på samme måte som FN 

Makboul har funnet en rekke framtredende organisasjoner og kvinnelige islamske aktivister som har stått i bresjen for nettverket. 

Organisasjonene har medlemmer fra hele verden. Noen kvinner er medlemmer i flere samtidig. Alle er kritiske til feminisme og verdier som de mener kommer fra Europa og Vesten. 

– Organisasjonene ønsker å ha en internasjonal stemme. De samarbeider over grenser og arrangerer internasjonale kongresser. De utgir til og med egne såkalte internasjonale chartere som alternativer til FNs konvensjoner. Det minner på mange måter om hvordan FN arbeider, sier hun. 

Makboul har forsket i Egypt, Qatar, Tyrkia og Saudi-Arabia. I alle disse landene oppdaget hun mobilisering mot internasjonale lover og konvensjoner, særlig CEDAW, FNs kvinnekonvensjon. 

Makboul forteller at mange av de hun snakket med beskrev Kairokonferansen som en «wakeup call».

FNs internasjonale utviklingskonferanse i Kairo i 1994 er spesielt kjent for å sette kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter på den globale agendaen. 

– I etterkant så kvinneorganisasjonene et behov for å alliere seg.

De ville stå sterkere sammen og ha en stemme i FN gjennom blant annet lobbyvirksomhet.

Kampanje mot FNs bærekraftsmål 

Makboul har spesielt sett på mobiliseringen mot FNs bærekraftsmål. Organisasjonene har kritisert målene for å være diktert fra rike land i nord uten å ta hensyn til forholdene i fattigere land i sør. 

– Da FN vedtok bærekraftsmålene i 2015, lanserte nettverket en stor kampanje mot dem.

Noen av kvinnene Makboul har snakket med, har et nyansert bilde av FN. De mener at de fint kan samarbeide om felles saker. De mest kritiske røstene er imidlertid kompromissløse:

– Denne fløyen mener at hvis du gir FN én finger, så tar de hele hånda, forteller forskeren. 

Kvinnenettverket bidro i en videokampanje mot FNs bærekraftsmål i 2015. «Strid og sammenstøt» og «urett mot begge kjønn» er blant slagordene på bildet. (Foto: Makboul / skjermdump fra videokampanje)

Én av disse kvinnene har blitt en slags lederskikkelse. Det ble hun etter å ha vært aktiv i FN-systemet i over 15 år. Hun mener det ikke kommer noe godt ut av FN. Hun er opptatt av å avsløre det hun påstår er et korrupt system styrt av vestlige ledere. 

Ikke alle i nettverket er enige med henne. Det foregår derfor intense diskusjoner innad i organisasjonene om hvordan det er best å tilnærme seg FN.

Organisasjonene undertrykkes av myndighetene 

De kvinnelige predikantene Makboul først ble kjent med i Saudi-Arabia, hadde horder av fans, både unge og gamle, kvinner og menn (uio.no). Predikantene støttet den eneveldige kongefamilien og hadde stor frihet.

Det var i 2015.

Da hun dro tilbake i 2022, ble hun møtt av en helt annen virkelighet.

– De kvinnelige lederne hadde plutselig forsvunnet fra offentligheten. Politiske partier har jo alltid vært forbudt i Saudi-Arabia. Nå ble også denne religiøse formen for aktivisme overvåket og undertrykt.

Det samme møtte henne i Egypt. Der hadde flere tidligere ledere flyktet fra landet. Dette til tross for at de hadde hatt sterk innflytelse og støtte blant tunge religiøse autoriteter i al-Azhar. Det er et av verdens eldste og mest prestisjetunge islamske læresteder.

– Én grunn til at regimene nå ser på kvinnene som en trussel, tror jeg skyldes at de samarbeider på tvers av land. 

Etter den arabiske våren har landene erfart hvor raskt bevegelser kan spre seg. I tillegg har enkelte av lederne i organisasjonene hatt roller i Det muslimske brorskap. Det er nå bannlyst i regionen. Flere har derfor emigrert til Tyrkia og Qatar hvor de har større frihet til denne type aktivisme.

– I det siste har organisasjoner i Indonesia og Malaysia fått en mer framtredende rolle. Det kan muligens tyde på at tyngdepunktet for aktivismen er i ferd med å flytte seg.

Fikk Tyrkia til å trekke seg fra konvensjon om vold mot kvinner 

Et eksempel på at organisasjonene har politisk gjennomslagskraft, kom i 2021. Etter intens lobbyisme sammen med andre lokale konservative organisasjoner lyktes de i å få Tyrkia til å trekke seg fra Istanbul-konvensjonen.

Istanbul-konvensjonen er Europarådets konvensjon for forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Makboul forteller at de islamske kvinneorganisasjonene er imot denne av to grunner:

– Den ene er at de mener at disse retningslinjene er diktert av Vesten. De er derfor styrt av begreper og definisjoner av kjønn og vold som baserer seg på en europeisk virkelighet og som de påstår er fremmede for tyrkisk kultur.

– Den andre er at de mener at språket bidrar til å fremstille verdier som har høy anseelse i Tyrkia, som æresbegrepet, svært negativt.

I Tyrkia er ære gjerne noe som knyttes til familien. Hvordan kvinnene i familien oppfører seg, har betydning for familiens ære. 

– I stedet for Istanbul-konvensjonen ønsker kvinnene å lære av gode erfaringer fra andre muslimske land. De mener disse står nærmere deres egne verdier. Her ble særlig Malaysia nevnt som et godt forbilde, forteller Makboul. 

Mener Europa har definisjonsmakt 

Den kritiske holdningen til feminisme har et historisk bakteppe i muslimske land. Tidligere var nemlig feminisme og aktivisme for kvinnefrigjøring i stor grad drevet av elitekvinner. 

Selv om mange av disse kjempet mot kolonialisme, sto de ofte for sekulære, ikke-religiøse, verdier.

I Saudi-Arabia, for eksempel, ble det ikke åpent for de brede samfunnslag å ta utdanning før på 1960-tallet. De kvinnene som da begynte å organisere seg, sto gjerne i opposisjon til sekulære feminister som de mente ikke representerte den vanlige muslimske kvinnen.

– Noen av kvinnene ser også på feminismen som et eksempel på det de kaller intellektuell kolonialisme. I det legger de at tidligere europeiske kolonimakter fortsatt har definisjonsmakt i spørsmål om kjønn og likestilling, sier Makboul.

Et annet problem disse islamske kvinnene har med vestlig feminisme, er at det for dem er en sekulær ideologi. Den setter mennesket og verdslig selvrealisering i sentrum. 

De ser på sitt eget verdenssyn som en motsats til dette. Der står Gud og det kollektive helt sentralt i hvordan både mannens og kvinnens rettigheter og plikter skal tolkes. 

– De mener at kvinner, så vel som menn, best ivaretar sitt ansvar og sine rettigheter når de har roller som utfyller hverandre. Derfor ønsker de på mange måter å verne om tradisjonelle kjønnsroller, sier Makboul.