Hvorfor tyr noen muslimske menn til vold i reli­gi­onens navn, mens det store flertallet ikke gjør det?

– Dette gjelder både i møtet med religionen og med politiske kriser, sier ekstremismeforsker Uzair Ahmed. Han snakker om utenforskap som handler om både klassebakgrunn, etnisitet, hudfarge, religion og kriminalitet.

Forskeren er selv muslim og førstegenerasjons nordmann med foreldre fra Pakistan. Inspirert av egen bakgrunn har han undersøkt hvorfor noen muslimske menn som bor i Norge, tyr til vold i religionens navn, mens det store flertallet ikke gjør det. 

Lett å bli fanget opp

Uzair Ahmed har dybdeintervjuet nærmere hundre muslimske menn. Han har kommet fram til en del faktorer som går igjen hos dem som radikaliseres.

Utenforskap, dårlig økonomi, rasisme, kriminalitet og religion er noe av forklaringen bak. De som utviklet seg til å bli voldelige i religionens navn, lente seg ofte på det livet de hadde levd tidligere. 

Var det kriminalitet de var «gode» på, så var det det de tok med seg som kvalifikasjon inn i radikaliseringen.

Han understreker at det for mange handler om hvilket fellesskap de blir tilbudt og inkludert i. 

Er du en marginalisert skole-dropout, er det lett å bli fanget opp av miljøer med opphopning av andre i samme situasjon som deg selv. Der det er lett å komme inn på en kriminell løpebane, som igjen kan brukes som radikalisert muslim. 

Alle med mørkere hud

– I Norge og mye av den vestlige verden har det festet seg et bilde av den muslimske mannen som ekstrem, barbarisk og med et negativt kvinnesyn. Dette bidrar til en følelse av utenforskap for alle menn som er litt mørkere i huden enn flertallet, sier Uzair Ahmed.

Han understreker at den såkalte minoritetsmannen i Norge har bakgrunn fra ulike land og nevner Pakistan, Sri Lanka, og Afghanistan. Han blir uansett oppfattet som «den muslimske mannen». Så stereotypien er like treffende for dem som ikke er muslimer, ifølge forskeren.

Yohan Shanmugaratnam er kommentator og journalist i Klassekampen. I mange år har han vært opptatt av utenforskap og hva det vil si å være norsk. Han har blant annet skrevet boka Vi puster fortsatt. Den handler om nettopp det – og er dedisert til barna hans.

Shanmugaratnam har foreldre fra Japan og Sri Lanka og kom til Norge som seksåring. Selv om han ikke er muslim, kjenner han seg igjen i bildet Uzair Ahmed tegner av majoritetens blikk på den muslimske mannen: som farlig, ekstrem og med et negativt kvinnesyn.

– Det er ikke så lenge siden jeg ble stoppet av politiet og bedt om identifikasjonspapirer. De hadde kjørt forbi meg og en norskutseende venn ved et fotgjengerfelt en kveld og syntes åpenbart det var mistenkelig at jeg ble stående da kameraten min gikk over. Men jeg ventet altså bare på grønn mann.

Kunne jo være en bombe i kofferten

En opplevelse fra da han selv var masterstudent har festet seg hos Uzair Ahmed. Han hadde en koffert og en sekk fullt av materiale og bøker med intervjuer i forbindelse med studiene. Laderen hans hadde sluttet å virke, og han ba bibliotekaren på universitetet passe på tingene hans mens han dro til byen for å kjøpe en ny.

Da han kom tilbake, var det en ny bibliotekar bak disken. Hun pustet lettet ut og utbrøt at hun var virkelig glad for at han kom.

– Etter å ha summet meg gikk jeg tilbake og spurte henne hva hun mente. Hun svarte noe sånn som at hun ikke kunne noe for forestillingene som hadde blitt plantet i henne om at det kanskje var eksplosiver i kofferten og sekken, som kunne brukes i terrorøyemed.

– Poenget var at hun bar med seg det stereotype bildet av at en muslimsk mann er potensielt farlig, sier forskeren.

Preget av fortellingen

Han legger til at det er viktig å legge vekt på at det er slik rasismen fungerer. Bibliotekaren var ikke nødvendigvis bevisst denne handlingen.

– Som alle mennesker i samfunnet blir hun preget av fortellingen om hvem som er oss og hvem er de andre, og hva som gjelder for han som blir sett som «den muslimske mannen», sier Ahmed.

– Det er jo det rasismen gjør. Den kortslutter impulsen – ikke bare til den som blir utsatt for rasisme, som på biblioteket med deg – men også for en selv, understreker Yohan Shanmugaratnam. Han deler en av sine egne erfaringer om nettopp dette:

Setter seg ikke på bussen

– Jeg tar ofte 37-bussen i Oslo. Om det bare har vært én ledig plass på bussen og den var ved siden av en hvit dame, har jeg ofte valgt å stå framfor å sette meg ved siden av henne – sånn i tilfelle hun var redd for brune menn, forteller kommentatoren.

– Det er jo det dette handler om, en internalisering av omverdenens blikk på oss. Vi som er brune, bruker hele livet på å se oss selv utenfra fordi vi stikker oss ut. Det er noe majoriteten slipper å gjøre, påpeker kommentatoren.

Uzair Ahmed understreker at de færreste av muslimene han har forsket på, egentlig er ekstreme. De som blir radikalisert, har det til felles at de faller utenfor på mange måter.

– Det handler ikke bare om utenforskapet på grunn av rasisme. Det er også mangel på ressurser for å håndtere erfaringene sine godt nok. Og så handler det også om at samfunnet og familien ikke nødvendigvis har vært der for å fange dem opp. Klasse spiller også inn, understreker han.

Yohan Shanmugaratnam er enig: 

– Klasse forsterker effekten på utenforskapet. Hvis du er vokst opp i et samfunn som er preget av overflod, men selv er fra en fattig familie, så har du et dårligere utgangspunkt.

Yohan Shanmugaratnam understreker at dette ikke er et særnorsk fenomen, men noe vi ser i land etter land.

– En illusjon at vi velger våre venner

Uzair Ahmed er enig. Han forteller om en av de han intervjuet – en syriafarer han møtte i et fengsel. Han hadde hatt god tid på cella til å reflektere over livet han hadde levd.

– Noe av det jeg bet meg merke i, var at han sa at det var en illusjon at vi selv velger våre venner. Som barn kunne han ikke invitere de andre hjem. Det passet ikke, og det var ingen til å ta dem imot. Han kunne heller ikke gjøre lekser med de andre, for han var så mye dårligere enn dem. Hjemme hadde han ingen til å hjelpe seg, forteller Uzair Ahmed.

– Syriafareren mente at han som barn hadde bare én mulighet: Å være sammen med dem som var i samme situasjon som han selv; de som var utenfor – og at det utgangspunktet hadde bidratt til radikaliseringen av ham som voksen.

«Dere voldtar kvinner»

En av mennene Uzair Ahmed intervjuet, husker fortsatt godt hva læreren sa til ham foran resten av klassen:

– «Dere har fire koner, og dere begår æresdrap, slår konene deres og voldtar kvinner. Hva har du å si om det?» Han spurte en ung gutt. Hvorfor snakket han om disse tingene? «Ja, dere er terrorister. Når dere ikke forstår noe, sprenger dere dere selv i luften.»

– Hva gjør en slik kommentar fra en lærer med en ung gutt?

– Jeg tror den treffer gutten og påvirker hvordan han forstår seg selv, sin rolle i samfunnet, hvor inkludert han er og hvor ekskludert han er, sier forskeren. 

– Dette er jo noe som har blitt med han. Når læreren fra en autoritetsposisjon sier dette foran de andre elevene, så tror jeg det også får en legitimitet at «slik er disse menneskene», sier Uzair Ahmed.

Tenker ikke over det

– At dette blir sagt, er selvfølgelig utrolig i seg selv, kommenterer Yohan Shanmugaratnam. 

Han viser til at hvite europeere, hvite nordmenn og hvite amerikanere ikke blir konfrontert når de er barn eller ungdommer med spørsmål som: «Hva er det med kulturen deres som gjør at dere er så glade i å ta millioner av mennesker som slaver, gasse jøder og lage konsentrasjonsleirer i Kenya?».

– Den skjevheten i hvordan folk blir kategorisert og puttet i båser er så enorm i utgangspunktet at vi ikke tenker over det engang, understreker han.

Uzair Ahmed legger til at tilfellet med læreren er veldig eksplisitt, mens mye av rasismen i samfunnet, i kulturen og i språket er langt mer implisitt. Det påvirker oss uten at vi tenker på det.

Ser for seg en mørk mann

– I nyhetsbildet hører vi ofte om kriminalitet, og ofte er det menn med minoritetsbakgrunn som står bak. Så tilbake til stereotyper. Kanskje noen av fordommene stemmer litt?

– De gangene jeg hører om kriminalitet på nyhetene, har jeg bildet av menneskene som står bak i hodet allerede – selv om nyhetsoppleseren ikke har sagt noe om etnisitet. Det tror jeg forteller ganske mye. Jeg har allerede storsamfunnets blikk inni meg – og ser for meg en mørk mann, sier Shanmugaratnam. 

– Når jeg gjør det, som går rundt og kaller meg antirasist, så kan man forestille seg hvordan det er for andre, legger han til.

Historisk har det vært mange ulike grupper som har drevet med kriminalitet i osloområdet, minner Shanmugaratnam om.

– Det er når vi begynner å forbinde kriminalitet og vold med enkeltgrupper og forklare kriminelle handlinger med at de er minoriteter at problemet oppstår. Vi har blitt eksponert for disse ideene eksplisitt og implisitt så mange ganger at vi har internalisert det, understreker Uzair Ahmed.

– Hvordan skal vi snu denne skuta?

– Jeg tror at inkludering er veien å gå i tillegg til kritisk tenkning. Det krever en form for selvrefleksjon og kritikk av hver og en av oss, som vi må ha med oss.

Denne teksten er basert på en episode av Universitetsplassen – en forskerbasert podkast fra Universitetet i Oslo. Uzair Ahmed snakker med Yohan Shanmugaratnam.

De deler kunnskap og egne erfaringer om utenforskap og ekstremisme. De snakker også om inkludering og om hvorfor det er så viktig at alle får en plass og blir sett av fellesskapet. Vi lærer også mer om hvorfor noen norske muslimske menn blir radikalisert, mens det store flertallet ikke blir det.

 Referanse: