Hvem vil lese Pippi på jiddisch?

Som en som vokste opp i Polen på 1990-tallet, hadde jeg en spesiell tilknytning til Pippi på grunn av hennes skøyeraktige karakter og budskapet om jenters styrke. Andre verk av Astrid Lindgren som «Alle vi barna i Bakkebygrenda», var vidt lest blant polske barn, ofte som obligatorisk lesning på skolen, skriver kronikkforfatteren. (Illustrasjon: Shutterstock / NTB)

KRONIKK: Oversetteren som brakte oss jiddisch-versjonen av «Harry Potter», tatt på seg en ny utfordring: å oversette en kjær skandinavisk klassiker: Pippi Langstrømpe.

Forlaget Olniansky er klar til å utgi en jiddisch oversettelse av den populære barneboken «Pippi Langstrømpe». Olniansky, et lite svensk forlag, har vært aktiv i mange år og spesialiserer seg på oversettelser og originale verk. 

Jiddisch, offisielt anerkjent som et minoritetsspråk i Sverige siden 1999, nyter godt av betydelig statlig støtte som omfatter ulike kulturelle initiativer som fjernsyns- og radioprogrammer, språkkurs og utdanningsprosjekter.

Men hva er egentlig jiddisch? Hvem snakker dette språket og hvem er det Olniansky utgir denne oversettelsen for?

Et truet språk, Holocaust er årsaken

Jiddisch er et språk som historisk har blitt snakket av askenasiske jøder. Det blander elementer fra tysk, hebraisk, arameisk og slaviske språk. Lyden ligner ofte på tysk, men med en unik rytme og intonasjon. Det er skrevet med et hebraisk alfabet og leses fra høyre til venstre.

Før andre verdenskrig var jiddisch et av de viktigste språkene blant jøder i Sentral- og Øst-Europa, uavhengig av sosial status, religiøse praksiser eller kjønn. 

Språket anses nå som truet på grunn av den ødeleggende påvirkningen Holocaust hadde på dets morsmålsbrukere.

I dag snakkes jiddisch av en mangfoldig gruppe, hovedsakelig blant ultra-ortodokse jødiske samfunn i Israel og USA. Disse samfunnene, som ofte er lukkede, er blitt portrettert i medier som Netflix-seriene «Shtisel» eller «Unorthodox» som gir et innblikk i deres liv og språklyder.

Komplekst og verdsatt av mange

Nikolaj Olniansky, grunnleggeren av forlaget, opplyser at bøkene deres selges hovedsakelig i USA, med en voksende interesse i Tyskland, Frankrike og Skandinavia, inkludert Norge. Demografien til personer som bruker jiddisch og potensielt er interessert i publikasjoner på jiddisch, er fascinerende.

Jiddisch er et studieemne innen akademia, verdsatt for sine språklige kompleksiteter og som et vindu til kulturelle og historiske sammenhenger. For eksempel har Lund Universitet nylig lansert et omfattende studieprogram i jiddisch som lar studenter fordype seg i lingvistiske utfordringer.

Interessant nok har jiddisch også tiltrukket seg oppmerksomhet fra skeive miljøer. Mens årsakene varierer, spekuleres det i at språkets historiske marginalisering gjør det tiltrekkende. I tillegg og overraskende nok er det mange ikke-jøder som lærer jiddisch, noe som reflekterer dets brede kulturelle appell.

Hvert år tilbys intensive sommerspråkkurs over hele verden som gir en mulighet til å aktivt engasjere seg i læringen av jiddisch. Dette i motsetning til passive møter med språket.

Blander inn ord i dagligtale

Imidlertid, læres jiddisch ofte i en «post-vernakulær»-kontekst, noe som betyr at det kanskje ikke brukes daglig som kommunikasjonsmiddel, men knytter deltakere til deres arv, kultur eller personlige interesser. 

De inkorporerer ofte jiddiske ord i sitt daglige språk, og blander dem med morsmålet sitt. Dette er ganske vanlig i engelsktalende samfunn, hvor ord som «schmooze» (småprate), «kvetch» (klage), eller «schlep» (slepe) ofte brukes.

Fra Harry Potter til Pippi

Forlaget Olniansky fikk betydelig oppmerksomhet for sin jiddiske oversettelse av «Harry Potter», og appellerte ikke bare til flytende jiddishtalende, men også til samlere av sjeldne utgaver. 

Nå har Arun Schaechter Viswanath, oversetteren som brakte oss jiddisch-versjonen av «Harry Potter», tatt på seg en ny utfordring: å oversette en kjær skandinavisk klassiker: Pippi Langstrømpe.

Arun, som vokste opp i et jiddisch- og tamilsktalende hjem med sterke familietradisjoner i å fremme jiddisch som et språk, møtte spennende oversettelsesutfordringer med Pippi. For eksempel, når Pippi skriver invitasjoner til bursdagsfesten sin, gjenspeiler stavingen hennes mer talespråk enn formelle regler. 

I stedet for å skrive: «Tommy och Annika ska komma till Pippi på födelsedagskalas», skriver hun «TMmY Å aNiKA SKA kOmA tiL PIppi på FölSeKaLAs.» Pippi utelater stumme stavelser og blander store og små bokstaver. Imidlertid er jiddisch et nesten helt fonetisk språk og bruker ikke store bokstaver. 

For å håndtere denne utfordringen, engasjerte Arun sin 8 år gamle nevø, som snakker flytende jiddisch men lærer fortsatt å skrive. Arun ga den korrekte teksten til nevøens mor, som deretter dikterte den til ham. Resultatet var flott, med noen stavinger påvirket av jiddische dialekter og kreative tolkninger av hebraisk-opprinnelige ord.

Astrid Lindgren mye lest i Polen

Som en som vokste opp i Polen på 1990-tallet, hadde jeg også en spesiell tilknytning til Pippi på grunn av hennes skøyeraktige karakter og budskapet om jenters styrke. Andre verk av Astrid Lindgren som «Alle vi barna i Bakkebygrenda», var vidt lest blant polske barn, ofte som obligatorisk lesning på skolen. 

Mens Pippis budskap er universelt, har den utvilsomt en dyp betydning for det skandinaviske publikum og en spesiell plass i hjertet til det svenske forlaget.

Utgivelsen har som mål å appellere til skandinaviske jøder, selv om antallet deres er lite og jiddisch-lesere enda færre. Jødiske organisasjoner i Skandinavia møter utfordringer, spesielt i lys av den pågående konflikten mellom Israel og Gaza, selv om deres aktiviteter ikke har noen direkte forbindelse til hendelser i Midtøsten. De kan møte økt press og negative holdninger fra omgivelsene, noe som kan gjøre det vanskeligere å fokusere på kulturelle og samfunnsorienterte prosjekter.

Viktig symbolbærer

Jiddisch, som historisk sett har vært språket til den jødiske diasporaen, representerer en rik kulturell arv. Men det har også noen ganger stått i opposisjon til sionistiske idealer som favoriserte hebraisk som det nasjonale språket for jødene. 

Dette legger til et lag av kompleksitet i samtaler og diskusjoner, da jiddisch ikke bare er et språk, men også en symbolbærer for visse historiske og ideologiske strømninger. Å forstå disse nyansene kan være utfordrende for utenforstående som kanskje ikke er kjent med den interne dynamikken i jødisk historie og kultur.

Derfor må forlaget nøye vurdere hvordan de promoterer boken og hvilke målgrupper de retter seg mot. Det krever en en følsom tilnærming til hvordan jiddischens rolle og betydning presenteres. 

Krevende balanse og planlegging

Forlaget må balansere mellom å bevare den kulturelle integriteten og å gjøre boken tilgjengelig og attraktiv for en bredere leserkrets. Dette innebærer strategisk markedsføring, engasjement med jødiske samfunnsorganisasjoner, og kanskje også utdanningsinitiativer for å øke bevisstheten om jiddischens kulturelle verdi blant nye grupper. 

Alt dette krever en nøye planlagt tilnærming for å sikre at boken når sitt fulle potensial blant skandinaviske jøder og andre interesserte lesere på verdensbasis.