Labour, britenes Ap, ligger an til å få det største flertall i Underhuset noensinne. På nær sagt alle galluper er sosialdemokratenes oppslutning dobbelt så stor som de konservatives.
Ikke nødvendigvis fordi Labours politikk er så populær. Men fordi Toryene er så grenseløst upopulære. En tabberik valgkamp har sementert oppfattelsen av de konservative som udugelige.
I overkant av 40 prosent av velgerne oppgir at de vil stemme på det britiske arbeiderpartiet. Det vil gir Labour-leder sir Keir Starmer det tydeligste mandat noen statsminister har fått i et parlamentsvalg.
På den såkalte MRP-fremskrivingen nå i juni får Labour 516 mandater. Toryene får 53. Ved valget i 2019 fikk Labour 202 og de konservative 365.
Knappe 20 prosent ønsker videre Tory-styre. Og bare halvparten av disse igjen vil at Rishi Sunak skal fortsette.
I den store Public First-undersøkelsen i april, sier rundt 50 prosent av dem som stemte konservativt i 2019 at «partiet fortjener å tape alle valgkretser».
I et system som det britiske, med flertallsvalg i enmannskretser, betyr det regelrett utslettelse.
Den som sanker flest stemmer får det ene mandatet i valgkretsen. Vinneren tar alt. Det er ingen andreplass. Ingen utjevningsmandater.
Flere prominente Tory-profiler, herunder et knippe statsråder, har trukket seg fra valget, vel vitende om at de ikke vil få fornyet mandat.
Tre fjerdedeler av regjeringen er innvalgt fra kretser som mister konservativt flertall, ifølge en fersk måling. Heller ikke det skal ha skjedd før.
Ikke en gang statsministeren er trygg.
Den mørkeblå avisen Daily Telegraph, kjent for sitt politiske ståsted på høyresiden under tilnavnet «The Daily Torygraph», skriver at Rishi Sunak kan bli historisk når han som første statsminister i historien mister sitt eget sete.
I tillegg truer et innside-drama fra Downing Street å legge ytterligere skam til skade.
Dagen før Sunak overrasket alle med å skrive ut nyvalg 4. juli, mottok flere bookmakere henvendelser fra en eller flere personer som ville sette penger på en bestemt valgdato.
I Storbritannia er det lovlig – i organiserte former – å lage veddemål om alt mulig. Også om fremtidige datoer for spesifikke hendelser. Men, som innen børs og finans, gjelder det innside- og habilitetsregler. Alle skal ha like muligheter til å kunne vinne.
Denne type juks har en øvre strafferamme på to års fengsel.
Veddemålene som ble plassert 21. mai om valgdato er såpass påfallende at det britiske lotteritilsynet har igangsatt etterforskning.
Kun noen få, i statsministerens indre krets, visste at Sunak 22. mai ville annonsere nyvalg 4. juli. Ifølge The Telegraph er det personer blant disse som har forsøkt å tjene penger på innsidekunnskap om valget.
En av dem som plutselig søkte ulønnet permisjon da denne granskningen ble varslet, er Rishi Sunaks valgkampleder, Tony Lee. Timingen kunne ikke vært verre. Både han og hans kone mistenkes for urent trav.
En annen som etterforskes er statsministerens privatsekretær, Craig Williams. En tredje er allerede arrestert i sakens anledning; Sunaks livvakt.
På kommentarplass i «The Torygraph» sammenlignes dette med den suppen av ulovligheter og uanstendighet som i sin tid felte John Majors regjering i 1997 og banet vei for 13 år med Labour.
«For enda en generasjon vil konservativ regjeringsmakt være synonymt med korrupsjon og manglende moral», skriver en resignert Tom Harris i The Telegraph.
Han er tidligere Labour-minister som brøt med venstresiden under brexit og sluttet seg til Boris Johnsons lag i 2019.
At regjeringspartier sliter med oppslutningen før et valg, er ikke så uvanlig.
De britiske Toryene har sittet med makten siden 2010, og det ville vært en større sensasjon om velgerne var så fornøyd med tingenes tilstand at de ville gi dem en ny femårsperiode.
Det er likevel forskjell på nederlag og nedsmelting.
At et parti imploder i valgkampen, som vi her er vitne til, er høyst uvanlig.
Men det har skjedd før. Ved parlamentsvalget i Canada i 1993 gikk det konservative regjeringspartiet fra å være landets største til å bli det minste. 156 representanter ble redusert til to.
Et nytt sosialkonservativt populistparti kom inn fra høyre og rappet de konservatives velgere.
De nye kalte seg Reformpartiet. Slik som høyrepopulisten Nigel Farages nye parti i Storbritannia. Farages følge lå i forrige uke ett fattig prosentpoeng bak Toryene.
I Canada overtok reformistene regjeringspartiet, som la ned seg selv i 2003 etter å ha eksistert siden 1867.
At Storbritannias eldste parti – som har vært i posisjon i tre fjerdedeler av det tyvende århundre – skal lide samme skjebne, synes uvirkelig.
Men tendensen er virkelig nok.
Gradvis stadig dårligere meningsmålinger har forfulgt de konservative siden Boris Johnson skandaliserte seg selv og partiet og måtte gå av som statsminister høsten 2022.
Etterfølgeren, Liz Truss, ble nok en katastrofe da hun skrev seg inn i historien som Storbritannias kortest sittende regjeringssjef. 49 dager fikk hun i Downing Street.
Rishi Sunaks egen popularitet holdt heller ikke lenge. I februar 2023 mente bare en tredjedel av britene at han gjorde en god jobb. I 2024 steg misnøyen ytterligere. Syv av ti velgere synes Sunak gjør en dårlig jobb.
En Ipsos-undersøkelse i april gir ham den svakeste oppslutning siden dette byrået begynte med statsministermålinger i 1978.
Torsdag går britiske velgere til urnene i det som tegner til å bli et eksistensielt valg for Rishi Sunak og de konservative.
Det kan bli urnenedsettelse allerede på fredag.
Les også
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.