Hederspris til lærerne, men hva med elevene?

Min og andres forskning viser at mange lar være å si ifra om rasismen de utsettes for for å unngå mer ubehag, skriver forsker Christine Lillethun Norheim. (Foto: Privat)

KRONIKK: Det koster mye for elever å være på skoler der de utsettes for rasisme, og det krever mot å si ifra, skriver forsker Christine Lillethun Norheim.

Mandag 19. august mottok 37 lærere ved Oslo Katedralskole Fritt Ords honnørpris. Den fikk de for en kronikk om utfordringene med å undervise om rasisme og ‘ubehagelig’ litteratur og ytringers plass og funksjon i undervisning for elevers demokratiske dannelse. 

Kronikken ble skrevet da de feilaktig ble omtalt på Instagram-kontoen Rasisme i Norge som skolen der en elev ble utsatt for rasisme i en time der en lærer leste en tekst som inkluderte ‘n-ordet’.

Rasistiske ord leder til rasisme

Som lærerne og Grete Brochmann skriver etter tildelingen av prisen, er en sentral del av elevers demokratiske dannelse at de diskuterer ulike perspektiver og oppøver evnen til å tåle uenighet. Hvilket belegg de har for å hevde at ‘ubehagelig litteratur’ er særlig egnet for disse formålene og hvilke uenigheter de mener elevene må lære seg å tåle, er uklart. 

Særlig er dette uklart når ‘uenigheten’ gjelder plassen rasistiske ord bør ha i undervisningen når dette blir påvist å lede til rasisme – selv om dette ikke er lærers intensjon. Vurderinger av hvilke læringsressurser som egner seg for formålene bør gjøres løpende, heller enn å formuleres som prinsipielle standpunkter.

Mange elever utsettes for rasisme og får ikke støtte fra skolens ansatte

Å utsettes for rasisme har negative effekter på selvtillit og selvfølelse, fysisk og psykisk helse, konsentrasjon, læring, skolegang, yrkes- og samfunnsdeltakelse og livskvalitet. Dette er blant årsakene til at ansatte i skolen skal ha nulltoleranse for mobbing, vold, diskriminering og krenkelse. 

Likevel utsettes hele 45 prosent av elever for rasisme i skolen (Antirasistisk Senter, 2017; Unicef, 2022; BUFDIR, 2023). Majoriteten av disse 45 prosentene oppgir at de fikk lite eller ingen støtte fra skolens ansatte eller medelever. Undersøkelser viser at dette også gjelder når ansatte og medelever er til stede idet krenkelsen skjer, og selv når eleven sier ifra. 

Dermed har mange elever opplevd å være overlatt til seg selv for å håndtere rasismen de utsettes for. Dette kan forklare hvorfor det å ignorere eller å late som at en ikke bryr seg oppgis som de vanligste responsene blant dem som utsettes for rasisme (BUFDIR, 2023). Min og andres forskning (Orupabo, Vassenden & Handulle, 2022) viser også at mange lar være å si ifra om rasismen de utsettes for for å unngå mer ubehag. 

Derfor blir det misvisende å fremstille det, slik jeg tolker at Brochmann gjør, som at elever som reagerer på rasistiske ord i klasserommet gjør dette ved å true og utøve vold heller enn ord.

Vi vet ikke om eleven hadde prøvd å si ifra før

Når det gjelder rasisme er ikke løsningen at elever skal lære seg å tåle mer, slik Brochmann og lærerne virker å ta til orde for. De fleste biter i seg rasismen de utsettes for. Eleven som opplevde at medelever snudde seg, så på ham og lo, forsøkte sannsynligvis å få støtte da han sendte inn videoen til Rasisme i Norge. Han bet det ikke i seg, men brukte sin ytringsrett. Vi vet ikke om eleven hadde prøvd å si ifra før uten at noe ble gjort. Kanskje håpet eleven å bidra til større bevissthet og innsats mot rasisme ved skolen? 

Det koster mye for elever å være på skoler der de utsettes for rasisme, og det krever mot å si ifra. Det motet blir sjelden belønnet med hedersbevisninger. Som mange før, må eleven ha kjent at medfølelsen og anerkjennelsen ble flyttet fra den som utsettes for rasisme til hvordan det føles å bli kalt rasist.

Hva fører det til for barn og unge som opplever at det ikke nytter å si ifra om urett? Hva blir effektene for det «tillitsbaserte liberaldemokratiske samfunnet» og aktive medborgerskapet som Brochmann vektlegger at skolen skal bidra til hos elevene? 

Muligheten til nyansert forståelse av rasisme svekkes

Undersøkelser viser allerede at demokratisk resignasjon på egne og samfunnets vegne er et sannsynlig utfall – særlig for grupper som både historisk og fremdeles er i en utsatt situasjon. Når elever utsettes for rasisme, er det derfor lurt å lytte til dem og ta dem på alvor.

Det har lenge vært påvist at elever kan bruke betegnelsen rasist for å utfordre læreres autoritet (Gillborn, 1995). Å redusere elevers bruk av ordene ‘rasist’ og ‘rasistisk’ til dette, hindrer et pedagogisk rom preget av åpenhet og dialog. Slik svekkes også muligheten for at lærere og elever i fellesskap utvikler en nyansert forståelse av rasisme, og potensielt tilliten og relasjonene mellom dem, hvilket er forutsetningen for all læring og dannelse.

(Kronikken ble først publisert i Klassekampen)