Eldre, skeive og usynlige

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Høgskolen i Innlandet - les mer.

Skeive eldre tør ikke være like åpne om legningen sin på alle arenaer. I møte med helse- og omsorgspersonell frykter mange negative reaksjoner dersom de er åpne. (Foto fra filmen «Gammel og skeiv», brukes med tillatelse)

Skeive eldre blir oversett både i pensum og i møtet med helse- og omsorgspersonell. Eldre tør ikke å åpne seg, mens helse- og omsorgspersonell er redde for å trå feil.

Kunnskapen har økt om seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Likevel frykter eldre skeive negative konsekvenser i møte med helse- og omsorgstjenester. Dermed tør de ikke åpne seg. 

Helse- og omsorgspersonell frykter på sin side å trå feil. De tør ikke ta initiativ til eller følge opp denne samtalen. 

– Dermed blir det en vond spiral. Det er gjerne i de mest sårbare periodene av livet at vi møter helse- og omsorgspersonell, enten som pasient eller pårørende. Da er det ekstra viktig å bli sett og anerkjent for den man er, sier Janne Christine Haugnes Bromseth.

Ikke på pensum

Det blir en vond spiral når skeive ikke tør å åpne seg og profesjonelle er redde for å trå feil, kostaterer Janne Bromseth. (Foto: Privat)

Hun er forsker ved Østlandsforskning ved Høgskolen i Innlandet og har i mange år vært opptatt av og studert eldre skeives livsløpserfaringer. 

Nylig har hun nylig avsluttet et Nordisk råd-finansiert prosjekt. Det kartlegger erfaringene som eldre LHBTI-personer (lesbiske, homofile, bifile, transpersoner, intersex) har gjort seg med helse- og omsorgstjenester i Norden. Prosjektet har også kartlagt kunnskap om kjønn og seksualitet i helse- og sosialfaglig utdanning og profesjonsutøving i Norden. 

– Livsløpsperspektivet til skeive eldre er nesten ikke å finne i kursplaner eller pensum, slår Bromseth fast. 

Mer kunnskap enn for elleve år siden

Tilbake i 2013 oppsummerte hun og en svensk samarbeidspartner den nordiske forskningen på feltet for første gang.

– Da var det veldig lite å finne, sier Bromseth. 

Den nye kartleggingen viser at mye har skjedd siden sist – både på politisk nivå og i forskningen.

– Internasjonalt er det mye forskning på dette. Det er mer satsing på forskning på skeives levekår i de andre nordiske landene enn i Norge, forteller Bromseth. 

Gir ikke nok opplæring

I dette prosjektet har Bromseth sett på hvilket kunnskapsperspektiv som finnes i helsefagutdanningene. Prosjektet er gjennomført i samarbeid med Nikk, Nordisk informasjon for kunnskap om kjønn.

– Det gis ikke tilstrekkelig kunnskap om livsløpserfaringene til minoriteter i for eksempel sykepleie-, vernepleie- og ergoterapiutdanninger, ifølge Bromseth.

I tillegg til litteratursøk har forskerne intervjuet fagansvarlige og folk som jobber med etterutdanninger og kompetanseheving.

Lovfestet kunnskap

Forskeren understreker at nye retningslinjer for alle helse- og sosialfaglige utdanninger (Rethos), har trådt i kraft.

– Her er det nedfelt et læringsmål som handler om å gi helsepersonell kunnskap, slik at de kan jobbe for å fremme likeverdige helsetjenester i tråd med Likestillings- og diskrimineringsloven, som jo også omfatter kjønnsuttrykk og seksuell orientering, sier Bromseth.

Det er altså lovfestet at dette er nødvendig kunnskap. Og det gjelder ikke minst eldre voksne. 

– Først og fremst håper jeg prosjektet er med på å løfte fram dette, sier Bromseth, som tidligere i sommer fikk presentere rapporten både for Bufdir og Helsedirektoratet.

Påvirker aldring

Livsløpserfaringene våre påvirker aldringsvilkårene.

– Mange eldre skeive har i stor grad levd et liv uten å få verken rettigheter eller anerkjennelse for den de er på en positiv måte over lang tid. Det forteller forskeren, som gjennom tidligere prosjekter har hørt en lang rekke historier om dette. 

– Mange har vært redde for å miste jobben, miste omsorgen for barna eller bli fratatt kontakten med barnebarna dersom de kommer ut. De har hele livet levd for å beskytte seg mot fare og negative konsekvenser, sier hun.

Janne Bromseth understreker at det i dette tydelige mønsteret også er et stort mangfold. Mange har i løpet av livet også hatt relasjoner og arenaer der de har vært trygge. Særlig skeive miljø har vært viktige.

Stress som setter spor

– Men dette minoritetsstresset setter spor. Det er en langt større andel i denne gruppen som sliter med psykiske helseplager, og det er flere suicidale, sier hun.

Den som velger å ikke være åpen, for å beskytte seg mot negative konsekvenser, mister også muligheten til å få positiv bekreftelse fra omgivelsene på den man her. – Det er ekstra viktig i sårbare situasjoner, som når en selv eller partneren får behov for langsiktig og nær kontakt med institusjoner og behandlingstilbud, sier hun.

Bromseth har i løpet av sine mange samtaler med eldre skeive også hørt historier om at partnere av samme kjønn ikke blir behandlet som nærmeste pårørende, men som luft. 

– Å få en bekreftelse som par kan også være veldig viktig i slike situasjoner. Og de fleste ønsker å åpne seg, men det krever trygge rammer. I stedet havner de i en vond spiral, der den ene parten ikke tør åpne seg, og den andre ikke tør spørre.

Det er alltid den profesjonelle partens ansvar å ta initiativ og legge til rette for en åpen og trygg dialog. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Frykten for å trå feil

Et av formålene i Nordisk råd-prosjektet var å undersøke de kravene som finnes i rammeplanen for helsefagutdanningene. Men det nytter ikke bare å si at «alle har krav på likeverdig helsehjelp» hvis det ikke skjer praksis.

For retningslinjer er én ting. Mennesker er noe annet. Det ikke er vond vilje hos helse- og omsorgspersonell som hindrer dem i å legge til rette for en trygg og imøtekommende dialog. Det som hindrer dem, er frykten for å trå feil.

– Forskningen viser at helsepersonell ikke tør å tematisere det som har med seksualitet å gjøre. De er redde for å trå feil og å støte noen. Det de er aller mest redd for, er å anta at en heterofil person er skeiv, sier Bromseth.

Skal undersøke undervisningen

Det neste spørsmålet forskeren nå ønsker å bidra til å få svar på, er naturligvis: Hva kan vi gjøre med det? Hva skal til for at også eldre skeive får likeverdig helsehjelp?

– Det krever kunnskap om et mangfold av ulike livsløpserfaringer og forutsetninger, mener forskeren.

Nå er hun snart i gang med et nytt prosjekt ledet av Universitetet i Tromsø, hvor hun skal undersøke nærmere hva det faktisk blir undervist i og ikke.

– Det er en tett kamp om hva som skal inn på pensum og hva som får plass i undervisningen. Det er mange grunner til at ting blir valgt bort eller ikke tatt inn. Nå skal jeg grave litt dypere i det, sier Bromseth.

Planen er at dette prosjektet skal munne ut i en ressursside som kan bidra til at helsepersonell gjennom opplæringen blir bedre rustet til å møte eldre skeive på en trygg måte. 

Janne Christine Bromseth mener det egentlig ikke bør være vanskelig i det hele tatt når du først har fått kunnskap.

– Det handler om å være litt modig og fremoverlent, tørre å ta initiativ og stille åpne spørsmål. Det er alltid den profesjonelle partens ansvar å ta det første steget. Og om man trår litt feil, er det ikke så farlig. 

Referanse:

Anna Siverskog og Janne Bromseth: «Han gick in i garderoben igen». Äldre LGBTI-personers möte med vård och omsorg i Norden. TemaNord 2023:547, Nordisk ministerråd