Dette blir et vepsebol

Det er bare å stålsette seg for en ny runde med rungende uenighet rundt et usedvanlig betent tema: Kjønn og idrett.

Nå nærmer det seg de paralympiske leker i Paris.

Her har Valentina Petrillo fått klarsignal til å delta i løpsøvelser i kvinneklassen. Italieneren er født som biologisk mann.

I årene 2015 til 2018 vant Petrillo elleve nasjonale titler for atleter med nedsatt syn. I herreklassen. I 2019 startet friidrettsutøveren med hormonterapi. Nå er Petrillo den første åpne transatleten som får konkurrere i de paralympiske leker.

Det vil gi ny bensin på et bål som allerede står i full fyr og flamme, i en kulturkrig om kjønn og identitet.

Petrillo har vunnet flere medaljer i andre konkurranser etter kjønnsovergangen.

Saken har både likheter og forskjeller med alt bråket rundt Imane Khelif, den algeriske bokseren som sikret seg OL-gull etter blant annet å ha banket Angelina Carini så hardt at hun trakk seg.

Ulikheten er utøvernes bakgrunn.

Etter all sannsynlighet har Khelif en forstyrret kjønnsutvikling (DSD), men hun har alltid vært juridisk definert som kvinne. Da presidenten i Den olympiske komité skulle forsvare valget om grønt lys i OL, gjorde Thomas Bach et retorisk poeng ut av at dette ikke gjaldt trans-problematikk. Hetsen mot Khelif i sosiale medier ble heftig, og det kan nå få et rettslig etterspill.

I Valentina Petrillos tilfelle er det snakk om en mann som bestemte seg for å bli kvinne. Erkjennelsen av å føle seg som et annet kjønn enn det medfødte. skal ha kommet som niåring. Det er fem år før øyesykdommen ble diagnostisert.

Fra 2018 har Petrillo levd som kvinne, ifølge BBC. I et intervju har atleten fortalt om de fysiske konsekvensene av behandlingen. Endret stoffskifte, mindre styrke, humørsvingninger og forstyrret søvnmønster er blant stikkordene. Petrillo forteller også at tidene på friidrettsbanen er blitt dårligere.

Å ikke kunne løpe like fort som før, er noe utøveren kaller «et kompromiss».

Spørsmålet er om dette er nok til å gjøre det rettferdig at Petrillo får løpe 200 meter og 400 meter mot utøvere som aldri har vært annet enn kvinner.

Oppfatningene vil garantert være polariserte, i en debatt preget av uforsonlighet.

Den ene siden vil mene at det uansett er unfair å slippe inn en transutøver. Fordi de fysiske fordelene av å ha vært gjennom en mannlig pubertet er så enorme.

Her vil det argumenteres med at en hormonbehandling ikke kan demme opp for den testosterontunge historikken.

Det er et tungt argument at det biologiske kjønnet er ekstra viktig i toppidretten. Det er fysiske grunner til at konkurranser er inndelt etter kjønn.

Den andre siden vil argumentere med verdien av respekt for ulikhet, om at det handler om å få være seg selv.

Det kan umulig være lett å oppleve å være født med feil kropp. Petrillo har sagt at «den historiske verdien av å være den første transkjønnede kvinnen til å konkurrere i Paralympics, er et viktig symbol for inkludering».

Samtidig er løperen forberedt på kritikken som nødvendigvis vil komme.

Likheten med Khelif-saken går ut på at to verdier må veies opp mot hverandre: Hensynet til å verne rettferdig konkurranse på den ene siden. Inkludering på den andre.

I tillegg er det en fellesnevner at det synliggjøres store strukturelle svakheter i idretten. Det eksisterer ikke noe enhetlig regelverk, ikke engang noe som ligner en samlet policy på hvor grensen skal gå.

Det er altfor lettvint, både av Den internasjonale olympiske komité (IOC) og Den internasjonale paralympiske komité (IPC), at vepsebolet overlates til de ulike grenene.

Et godt eksempel på hvor svakt systemet er i dag, er det vi nå ser rundt friidrett. Reglene er helt ulike.

I friidrett for funksjonsfriske har World Athletics innført en klar testosterongrense for å kunne få være med i kvinneklassen. I parafriidrett gjelder hva som er juridisk anerkjent.

Disse avklaringene er ikke enkle. Det er umulig å lande løsninger som ikke rammer noen. Men å la være å ta tak i problematikken, slik at reglene spriker i alle retninger, er i alle fall ingen varig løsning.

Sidene kommer sikkert til å krangle videre uansett, men det er tvingende nødvendig å ta noen valg.

Ett av dem bør være å ha klare testosterongrenser. Det vil smerte for enkelte å bli utestengt, men idretten kan ikke fortsette med å undergrave kvinneklassens integritet. 

Derfor burde ikke Petrillo fått lov til å løpe i Paris.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.