Andelen kvinner i verden med makt i 2019 var den samme som i Frankrike på 1300-tallet

Da historiker Erika Graham-Goering sjekket hvor mange kvinner som satt med makten på verdensbasis for fem år siden, fikk hun seg en overraskelse. 

Andelen var nemlig den samme som den var i Frankrike på 1300-tallet: én av fem.

Graham-Goerings spesialfelt er makt, hvem som hadde det og hvordan den ble satt ut i spill i senmiddelalderen. 

Spesielt konsentrerer hun seg om Frankrike på 1300-tallet, altså perioden som utgjør første halvdel av Hundreårskrigen (1337–1453). 

– For historikere er det gjerne slik at enten forsker du på kvinner i middelalderen eller så forsker du på overklassen og makteliten. Jeg mener det er en og samme sak og ikke kan skilles fra hverandre fordi kvinnene hadde såpass stor innflytelse, sier Graham-Goering. 

Lokalt selvstyre og forskjellige språk

I første del av 1300-tallet tilhørte kongemakten «huset Valois» som satt i Paris og regjerte fra 1328 til 1589. Kartet over Frankrike så annerledes ut enn i dag. For eksempel lå den østlige delen under det tysk-romerske riket.

– Paris har lyktes så godt med å overta den franske nasjonale historien, at viktigheten av lokal og regional makt blir oversett, sier historikeren. 

Hun understreker at det som karakteriserte tiden, var mangfold.

– Noen områder var direkte underlagt kongen, mens andre hadde mye selvstyre. Det ble ikke bare snakket ulike dialekter, men forskjellige språk rundt om i landet.

Kongen fikk mer makt under Hundreårskrigen 

Det franske kongeriket var hierarkisk og føydalt. Det var vanlig i Vest-Europa i middelalderen. 

Det meste av politisk, økonomisk og også militær makt lå i hendene til aristokratiet. Der gikk posisjoner i arv. Bøndene eide gjerne ikke jord selv. De var leilendinger som jobbet for den lokale lorden.

– Frankrike var et av de mest folkerike landene i Europa med 15 millioner innbyggere.

Landet lå i krig med England under Hundreårskrigen. Den varte fra cirka 1337 til 1453.

Annerledes kart over Frankrike i år 1350: Krongods betegner områder som var mer direkte underlagt kongens innflytelse, mens lenene hadde mer selvstyre. De gule områdene viser områder som England hadde lagt under seg under Hundreårskrigen. (Kart: E. Graham-Goering)

– I denne perioden styrket kongemakten i Paris seg. Samtidig begynte ideen om Frankrike som nasjon å sette seg. Det finnes ikke noe bedre enn en ytre fiende for en konge som ønsker makt, sier Graham-Goering. 

Kongen ble betraktet som hellig og med overnaturlige evner.

Måtte kunne forhandle

Graham-Goering er opptatt av hvordan samfunnet ble organisert. 

Et viktig funn er at maktutøvelsen var mye mindre autoritær og mer produktiv enn det inntrykket som er blitt skapt i ettertida. 

Det dreide seg om å finne praktiske løsninger på situasjoner som oppsto der og da.

– Det er riktig at de herskende elitene kjempet om makt og kontroll. Men kompromisser og fredelige forhandlinger for å komme til enighet var minst like viktig.

For at de lokale elitene skulle opprettholde makten, måtte de være fleksible og tilpasse seg flere motstridende krav: både fra kongemakten, fra andre fyrstedømmer og til en viss grad folket. 

«Co-lordship» betyr at to eller flere lorder delte makt i det samme området. Det var en vanlig styreform over hele landet. 

– Historikere har lenge antatt at slik oppdeling av makt var ufordelaktig. I stedet har jeg kommet fram til at det førte til færre konflikter og bedre samarbeid. For bøndene var det en fordel at de hadde flere å spille på. For lordene selv ga det mer politisk og økonomisk fleksibilitet. 

Rekorden er en landsby hvor hele 20 lorder delte på makten. Den som hadde minst, eide kun 1/400 av landområdet.

Den lokale lorden viktigst for folk flest

Makt og det å eie land gikk hånd i hånd.

En mektig lord hadde mye land og også makt over folkene som bodde der. Mens på noen mindre steder kunne det eneste som skilte lorden fra den vanlige bonden, være å ha råd til to etasjers hus. 

– Hvordan ser makten ut for den vanlige kvinne og mann som bor i en landsby?

– Den lokale lorden hadde mye å si. Men det var heller ikke uten begrensning. De kunne ikke bare lage nye lover og regler og for eksempel bestemme at noen skulle henrettes.

Loven og reglene var basert på sedvane. Det handlet mye om å finne praktiske løsninger på dagligdagse hendelser. «Din gris gikk inn på naboens eiendom og spiste opp gulrøttene. Hva gjør vi med det?»

Kongen begynte å kreve skatt 

De lokale lordene kunne kreve inn skatter, men det var bare for unntakstilfeller, som krig og andre kriser. 

Ideen var at de skulle klare seg med det de tjente fra landet de eide. Dette endret seg på 1400-tallet. Da kom det på plass et system for regulær skatteinnkreving der det ble betalt inn skatt til kongen. 

Erika Graham-Goering vil nyansere bildet av hvordan makt var fordelt i middelalderen. (Foto: UiO)

– Et viktig poeng også for skattlegging er at selv om det ikke var noe demokrati, så gikk det mye i samarbeid og forhandlinger. Dersom kongen skulle få de lokale lordene og hertugene til å kreve inn skatt, så var han avhengig av deres velvilje.

Det var kun 4.000 som jobbet i administrasjonen til kongen, mens befolkningen totalt var på 15 millioner. 

Derfor trengte kongen de lokale lordenes lojalitet. Det ga dem gjerne stor frihet over sine områder.

Kvinner og menn hadde like oppgaver 

Forskningen til Graham-Goering er i stor grad basert på originale arkivmaterialer, som brev, diplomer, regnskap og juridiske tekster. 

En av kildene er Christina de Pisan (1364–1430). Hun er kjent som Europas første betalte kvinnelige forfatter. 

– De Pisan skriver om ledende kvinner i aristokratiet, og at det ble forventet at de kunne gjøre stort sett det samme som menn. De måtte kjenne til alt fra lover og regler til hvordan lede en hær.

I Bretagne var det for eksempel Jeanne de Penthievre som satt med makten. Hun var 15 år da hun ble hertuginne av Bretagne etter å ha arvet posisjonen fra sin onkel. Hun og mannen kjempet ellers en krig som varte i 24 år for at hun skulle kunne beholde posisjonen.

– Kvinnene var litt mer sårbare med tanke på at de kunne bli utsatt for kupp. Likevel var altså én av fem av de som satt med makten, kvinner. Da Jeanne giftet seg, var hun fortsatt den legitime eieren av landområdene.

Adelsmennene og kvinnene gjorde mange av de samme ledelsesoppgavene selv om få kvinner dro ut i krig. 

Et viktig unntak her er Jeanne de Arc (1412–1431). Hun er i dag en helgen i den katolske kirke. I en periode under Hundreårskrigen ledet hun den franske hæren i krigen mot England.

– Det er et tankekors at kvinner mistet makt etter den franske revolusjonen og innføringen av demokratiet. De kunne verken bli stemt på eller stemme selv. Mens da posisjoner gikk i arv, hadde de faktisk en rimelig god sjanse til å bli sittende på toppen med makta, sier Graham-Goering.

Referanser:

Erika Graham-Goering: Princely Power in Late Medieval France. Jeanne de Penthièvre and the War for Brittany. Del av Cambridge Studies in Medieval Life and Thought. Universitypress, 2020. Sammendrag.

Erika Graham-Goering: Authority, Reputation, and the Roles of Jeanne de Penthièvre in Book I of Froissart’s Chroniques. Journal of Medieval History, 2019. Sammendrag. Doi.org/10.1080/03044181.2018.1552618

Erika Graham-Goering: Les Comptes de l’hôtel de Marie, duchesse d’Anjou (1365–1366): édition critique du ms. Archives nationales, KK 241. Annales de Bretagne et des Pays de l'Ouest 132, 2023. Sammendrag. Doi.org/10.4000/abpo.8485