Ytre høyre snublet på målstreken

Det lå an til en festaften av de sjeldne for Frankrikes – og Europas – ytre høyre. Men partiet til Marine Le Pen og Jordan Bardella mistet piffen de siste meterne før mållinjen. Ifølge de foreløpige tallene blir de kun tredje største gruppe i underhuset.

For som så mange ganger før i fransk politikk, klarte motstanderne til «Nasjonal Samling» (RN) å samle seg i et siste krafttak for å få has på det sterkt nasjonalistiske partiet. Den store valgdeltakelsen viser at det har blitt mobilisert kraftig den siste uken.

Strategien kalles «den republikanske fronten», og har vært et fenomen i Frankrike siden 1950-tallet. For når det virkelig drar seg til, har de andre partiene – og velgerne deres – klart å finne ut av det med hverandre for å stanse ytre høyres fremganger.

Dette har skjedd ved en rekke anledninger, både i presidentvalg og i valg til nasjonalforsamling. I 2002 kom Marine Le Pens far, den svært kontroversielle Jean-Marie, til andre runde i presidentvalget. Det endte med at konservative Jacques Chirac fikk over 80 prosent av stemmene i den avgjørende valgomgangen.

Denne gangen lå RNs lederduo Marine Le Pen og kronprinsen Bardella bedre an enn noensinne.

De vant første valgomgang med komfortabel margin. De to har klart å strømlinjeforme det som en gang var et tydelig høyreekstremt parti, og gjort det spiselig også for velgergrupper som tidligere ikke tok i dem med ildtang.

Særlig Bardella – den 28 år gamle statsministerkandidaten som er i et forhold med Marine Le Pens tantebarn; de holder det gjerne innenfor slekten i dette partiet – har hatt stor suksess med å nå frem til nye velgere, ikke minst på TikTok.

Men så sprakk de igjen. For flertallet av de franske velgerne virkeliggjorde Halfdan Sivertsens gamle drøm om at «vinden ifra høyre snart skal snu».

SVÆRT RADIKAL: Ytre venstre-frontfigur Jean-Luc Mélenchon mener venstresiden bør få statsministeren. Foto: ANDRE PAIN / EPA / NTB

Venstresidealliansen – en temmelig sammensatt og høyst overraskende samling av alle slags miljøer til venstre i fransk politikk – gjorde det skarpt også i første valgomgang. Og i uken frem mot den andre, klarte de, i taktisk samarbeid med president Emmanuel Macrons sentrumsallianse, å mobilisere såpass at RNs ventede festkveld ble til et litt småtrist nachspiel.

For Macron, som sitter som president frem til 2027, er det som skjedde en snedig revansje etter at han nærmest fikk et idiotstempel da han utlyste nyvalg rett etter det sjokkerende svake EU-parlamentsvalget i mai.

Første valgomgang var katastrofal for hans sentrumsallianse. Men gjennom taktiske samarbeidet med den fremadstormende venstresiden, klarte også de å slå tilbake, og blir trolig større enn RN i det franske underhuset.

Men som jeg også skrev etter første valgomgang sist søndag, ligger det an til politisk vranglås i Frankrike. Ingen av de tre store grupperingene får flertall.

Venstresidens enfant terrible, Jean-Luc Mélenchon – leder av det svært radikale Ukuelige Frankrike (LFI) – krever å få statsministeren, men det er alt annet enn en åpenbar løsning på floken som nå er oppstått.

Mélenchons ytre venstre-parti er det største i venstresidealliansen, men er de facto en minst like stor nemesis for den moderate Macron som det Bardella er. Macron kan dermed bruke den uavklarte parlamentariske situasjonen til å styrke sentrum som «den voksne i rommet» fremover.

POLITISK GAMBLER: President Emmanuel Macron lyktes delvis med å slå tilbake ytre høyres fremganger. Foto: Christian Hartmann / Reuters / NTB

Allerede i kveld har han som mange mener er Macrons foretrukne etterfølger, statsminister Gabriel Attal (35), varslet sin avgang. Det snakkes om en mulig teknokratregjering, og for Macron er det neppe et scenario å forakte.

En bred allianseregjering kan også bli løsningen, der også moderate høyrekrefter kan inngå. Macrons tidligere statsminister, republikaneren Édouard Philippe, har allerede meldt seg til tjeneste.

Den store motstanden mot den ennå unge presidenten handler like mye om stil som om politikk. Økonomien i EUs nest største land er god, og arbeidsledigheten er lav.

Macrons lett arrogante, duksaktige fremtoning irriterer franskmennene. Og irriterte franske velgere lar seg høre. Ikke minst har den store pensjonsreformen hans skapt betydelig brudulje i gatene.

Nå handler alt om å dyrke frem en etterfølger som kan bekjempe Marine Le Pen i presidentvalget om tre år. For kanskje var ikke ryktene om «macronismens» død så holdbare likevel.

Også på den den revitaliserte venstresiden starter den lange presidentvalgkampen nå. Mélenchon har forsøkt seg flere ganger før, og er neppe veldig sen å be når det stunder mot 2027.

Fransk politikk er virkelig noe for seg selv, og kveldens «sjokk» er kanskje ikke så overraskende som mange vil ha det til.

For når klokken viser fem minutter før midnatt er det én ting som forener flertallet av partiene og velgerne: Motstanden mot det «ikke-republikanske» ytre høyre.

«Den republikanske fronten» har slått tilbake nok en gang i den stolte republikken. Til forferdelse for et ytre høyre som håpet på det endelige gjennombruddet.

Men til stor glede for det betydelige velgerflertallet som stadig insisterer på å holde Le Pen og hennes flokk på flere armlengders avstand.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.