Ytre høyre kan endre EU

Aktivister fra Avaaz med maskene til profilerte politikere fra det europeiske nasjonalistiske høyre: Marine Le Pen, tidligere statsminister i Polen Mateusz Morawiecki, leder i spanske Vox Santiago Abascal, Ungarns statsminister Viktor Orban og Italias statsminister Giorgia Meloni. Foto: AN / AP / NTB

Det europeiske parlamentsvalget nærmer seg med stormskritt.

E24s faste Brussel-spaltister skriver fra EU-hovedstaden hver sjette uke og gir uttrykk for sine egne holdninger.

Mens Brussel-boblen har vært i gang i flere måneder, tok valgkampene i EUs 27 medlemsland til rundt starten av mai. En relativt kort valgkamp med sikte på datoene 6.–9. juni.

370 millioner innbyggere gjør seg nå klare til å stemme, men hvor mange som faktisk møter opp, er og blir en joker. En joker som i stor grad avhenger av engasjementet rundt EUs politikk, og hvor viktig den oppfattes for den jevne europeer kontra nasjonal politikk.

Kan man egentlig komme unna EU-politikken?

Diskusjonen rundt EUs innflytelse på nasjonal politikk er en debatt vi kjenner godt til fra norsk EU-debatt. Denne debatten er også utbredt blant EUs medlemsland, hvor estimater varierer fra en påvirkning på nasjonal lovgivning på alt fra 80 % til 20 %. Hvilket estimat man drar opp av hatten avhenger som regel av politisk tilhørighet og hvilken argumentasjonsrekke man ønsker å støtte.

Som lagt frem i en nylig artikkel av Euronews, som for øvrig siterer en fransk studie fra 2009 som støtter det lavere 20 %-sjiktet, er det ikke bare rett frem å estimere EUs innflytelse. Fokuserer man på antall lover, mister man viktige perspektiver rundt lovenes ringvirkninger, omfang og rekkevidde – den gode gamle diskusjonen om kvantitet over kvalitet. Det er likevel heller ikke den faktiske innflytelsen EU har som vil ha størst påvirkning på valget i juni – det er publikums oppfattelse av den, og det resulterende engasjementet.

Å skape engasjement, og gjøre dette om til stemmer, er en kunst. Hvorvidt det er misnøye, håp eller tilfredshet som får folk til urnene, er ikke bare usikkert, men et sjansespill som er lettere å analysere i etterpåklokskapens lys.

Det er knyttet stor usikkerhet til valgdeltagelsen ved årets EU-valg. Det er også knyttet stor usikkerhet til resultatet. Det kan ende opp med å avhenge av nettopp denne ukjente cocktailen av misnøye, håp, tilfredshet – og la oss for alt i verden ikke glemme apati. For det er, som klisjeen sier, de som møter opp på valgdagene i de ulike medlemslandene, som til syvende og sist vil avgjøre resultatet.

Ute av syne, ute av sinn?

Det er i grunnen et paradoks at EU, som ofte blir kastet inn i rollen som beleilig syndebukk for nasjonale politikere, ikke vekker mer engasjement ved valg. Det er tross alt langt fra brusselboblens dresskledde lange lunsjer, til hverdagslivet på landsbygda i Romania. EU blir ofte kritisert for å være out of touch.

Dette burde da være god grobunn for frustrasjon og for å få folk til urnene?

Det er likevel mye som tyder på at til tross for kritikken, er engasjementet rundt EU vedvarende laber.

En undersøkelse fra begynnelsen av april, som også kan finnes på Euronews, fant at mens 31 % av de spurte på tvers av 18 medlemsland så negativt på Europakommisjonens arbeid, så 37 % positivt på Europakommisjonens arbeid.

Jokeren er her at de resterende 32 % ikke visste eller hadde noen mening. Dette er ikke statistikk som lover godt for et europeisk demokrati. Det kunne, paradoksalt nok, lovet godt for videre europeisk integrering hvis det resulterte i labert oppmøte fra en ytre høyrefløy som fortsetter å øke oppslutningen på de siste målingene.

Det er nemlig langt fra sikkert at høy valgdeltagelse resulterer i høy oppslutning rundt EUs videre arbeid.

Spesielt med den ventede høyrebølgen i anmarsj – en politisk bevegelse som ønsker en begrensning av videre EU-integrering, og å redusere EUs innflytelse over nasjonal politikk.

Møter disse i hopetall på valgdagen går vi fem ganske annerledes år i møte, ikke bare når det kommer til politiske tema som innvandring, klima og sikkerhetspolitikk, men også rundt hva EU er og bør være i tiden som kommer.

Dette er E24s faste spaltister

Alle spaltene kan leses her.

• 

  Sophia Adampour

  Sophia Adampour er grunnlegger av teknologihuben Verse. Skriver først og fremst om teknologi.

• 

  Ine Marie Eriksen Søreide

  Leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité (Høyre). Tidligere forsvarsminister og utenriksminister.

• 

  Carine Smith Ihenacho

  Direktør for eierskap og etterlevelse, Norges Bank Investment Management, populært kalt Oljefondet.

• 

  Espen Barth Eide

  Utenriksminister (Ap). Tidligere klima- og miljøminister.

• 

  Asle Toje

  Utenrikspolitisk kommentator og forsker.

• 

  Mathias Fischer

  Daglig leder i Initiativ Vest. Tidligere journalist og politiker.

• 

  Lina Strandvåg Nagell

  Leder for Prosjekter og EU-Politikk ved Bellonas Brussel-kontor. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.

• 

  George Riekeles

  Assisterende direktør ved den Brussel-baserte tenketanken European Policy Center (EPC). Før dette var han blant annet diplomatisk rådgiver for EUs sjefforhandler under Brexit. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.

• 

  Johan Andresen

  Styreleder og investor i Ferd-konsernet, med et ekstra engasjement for sosialt entreprenørskap.

• 

  Bettina Banoun

  Advokat, dr.juris. og partner i Wiersholm. Også medlem av Skatteutvalget.

• 

  Martin Schütt

  Gründer og daglig leder i Askeladden & Co.