Virkelig, Gyldendal? Ingen grunn til å trekke boken?

«Vi ser ingen grunn til å trekke boken», sier Gyldendals direktør. Jeg setter min lit til at forlagets varslede gjennomgang ender med at boken trekkes.

BØR TREKKES? –Jeg setter min lit til Gyldendals varslede gjennomgang. Gjør de den jobben grundig, er det rart om dette ikke ender med at boken trekkes, skriver Siri Hytten. På bildet, Gyldendal-direktør Ingeborg Volan med «Partiet»-forfatterne Gilbrant og Suvante i bakgrunnen. Foto: Gisle Oddstad / VG

onsdag 25. september kl. 19:48

<-SIRI STORSTEIN HYTTEN

tidligere journalist og politisk rådgiver/statssekretær for Arbeiderpartiet

Etter fem dager med tiltagende mediestorm medgir Gyldendal at kritikken mot boken «Partiet» gjør inntrykk. Men åpenbart ikke nok inntrykk.

«Ingenting påvirker hovedhistorien vår», sier forfatterne.

Direktør Ingeborg Volan sier at de er forberedt på å både rette og beklage til enkeltpersoner, men at de altså ikke ser noen grunn til å trekke boken – med et lite forbehold:

«Da måtte det komme fram opplysninger som tilsier at hele den bærende fortellingen i boken er feil». Har det virkelig ikke kommet nok opplysninger allerede?

Volan sier ikke hva hun mener er den bærende fortellingen i boken.

Men det er nærliggende å oppsummere med denne setningen, som også er den siste og konkluderende i boken: «Arbeiderpartiet er maktkamp» – og da ikke i forståelsen kamp mellom perspektiver, interesser og klasser, men mellom individer og fløyer.

DAVÆRENDE LAG: Ap-leder Jonas Gahr Støre med rådgiverne Thomas Boe Hornburg, Siri Hytten (t.h.) og Tale Jordbakke under en luftetur på Hurdal under regjeringsforhandlingene i september 2021. Foto: Frode Hansen / VG

Slik forklares metoo-perioden (maktkamp mellom Tajik og Giske), Støres regjeringsperiode (kontinuerlig kamp om posisjoner) og til og med Arbeiderpartiets politikkutvikling – her er det ikke snakk om å finne politiske løsninger på reelle problemer, men om å få personlig gjennomslag eller gjøre det som er strategisk riktig for å vinne politisk makt.

På toppen sitter en ubrukelig leder som har skylden for det meste som går galt.

I boken har kilder som tjener på et slikt narrativ, fått definisjonsmakten, godt hjulpet av forfattere som ser ut til å ha bestemt seg for hvilken historie de ville fortelle.

Det gir en i beste fall skjev og tendensiøs hovedfortelling.

Enkelthistoriene er valgt ut for å illustrere og underbygge denne, og det er derfor ikke irrelevant for troverdigheten til hovedfortellingen at så mange enkelthistorier nå er tilbakevist.

Det er heller ikke slik at kritikken mot boken ikke har handlet om den bærende fortellingen – om narrativet boken bygger på. Les for eksempel Marianne Marthinsen, Berit Aalborg, Jens Kihl eller Hans Petter Sjøli.

Selve metodevalget gjør det umulig for forfatterne å korrigere for skjev eller til og med usann fremstilling av enkeltpersoner, partikultur eller bærende historie om Arbeiderpartiet.

Forfatterne har bevisst valgt å ikke gi omtalte personer muligheten til å lese og korrigere i forkant av publisering, de skriver rett ut at «noen ganger vil én kilde være bedre enn flere», og informasjon fra bakgrunnssamtaler er brukt til å dikte opp scener og sitater – uten at kilden for informasjonen er blitt forelagt produktet eller visste at dette skulle skje.

Selvsagt påvirker dette resultatet – hovedfortellingen – de sitter igjen med.

Hva som er feil og ikke ved den bærende fortellingen er selvfølgelig vanskeligere å dokumentere enn feil i enkelthistorier.

Det er ikke nødvendigvis like svart/hvitt som at det ikke kan stemme at folk gråt i salen når møtet var digitalt. Men det bør ha kommet fram nok nå til at forlaget ser at de store metodesvakhetene gir en bærende fortelling vi ikke kan stole på.

Når det ikke har skjedd til nå, setter jeg min lit til forlagets varslede gjennomgang.

Gjør de den jobben grundig, er det rart om dette ikke ender med at boken trekkes.