Vi lyser fred over basepolitikkens minne

<-ANDERS ROMARHEIM

Førsteamanuensis Forsvarets høgskole/IFS

Forutsetningene for norsk forsvarspolitikk forblir varig endret. Det er naturlig at ikke alt vi tidligere gjorde vil ha samme nytte i mer lunefullt sikkerhetspolitisk farvann.

Basepolitikken bør pensjoneres, den er mett av dage.

Om vi går nekrologisk til verks, så kan vi si at basepolitikken har hatt et rikt liv, men dens strategiske effekt er fordums. Takk for alt du ga.

I tidligere perioder har det gitt god mening å ikke ha permanente utenlandske baser på norsk jord i fredstid.

Det er imidlertid ikke lenger fredstid i Europa. Det er storkrig. Russlands naboer lever i vedvarende krisetid.

Dette har trigget strategiske tilpasninger og kursendringer i mange nordeuropeiske hovedsteder, men foreløpig ser vi begrenset omlegging av norsk politikk.

Vi steder på som før, med det vante og velkjente. Landene rundt oss tenker derimot nytt rundt egen sikkerhet, slik som våre nye NATO-allierte, samt Tysklands Zeitenwende.

Det naturlige svaret på forverret sikkerhetssituasjon er å forsikre statens videre eksistens gjennom militær opprustning.

Diplomatiske initiativer bør drives parallelt, men utgjør ikke et fullgodt alternativ alene.

Det er ingen motsetning mellom å arbeide for fred, og samtidig bygge opp det militære forsvaret av landet. Langtidsplanen og forsvarsløftet er et svar på det nye og farligere trusselbildet.

Nå må den sikkerhetspolitiske overbygningen også reflektere det nye og ulendte terrenget landet befinner seg i.

Det betyr tettere samarbeid med USA, våre nærmeste allierte. Etter at Norge i praksis nå er innlemmet i USAs internasjonale basestruktur med 12 omforente baser i Norge, så har basepolitikken blitt et overflødig vedheng.

Den utretter ikke lenger noe av betydning for Norges sikkerhet.

Den er mer egenterapi enn strategi. Vi tviholder på den for vår egen skyld, ikke fordi den reelt kan skape strategiske effekter på Russland. Russland er verken rolig eller mottagelig for beroligelse.

Dersom vi angrer, så kan basepolitikken gjeninnføres med et pennestrøk. En selvbinding avhenger ikke av andre enn oss selv.

Den innbitte motstanden mot å gi slipp på basepolitikken er nok nettopp så hard, fordi tilhengerne innser at den neppe vil gjeninnføres.

Dette skyldes at det strategiske rasjonale for den ikke lenger finnes.

Hadde den vært genial, ville den hatt livets rett, men den er passé. Dette innser flere og flere i mediene og politikken.

Les også: Slik blir det nye Forsvaret

Det utdaterte understrekes av at Sverige og Finland entrer NATO uten å kopiere særlig fra norske selvpålagte restriksjoner.

Dette til tross for utstrakt misjonering fra norsk hold.

Under Nordic Response øver Finland og Sverige akkurat der de vil på eget territorium. Ikke der Russland foretrekker det, slik Norge har for vane.

Sverige øker sin sikkerhet med å få 17 slike baser på plass. Finland har 15.

Gjennom varig og stabilt militært nærvær, kan USA og NATO bidra inn i forberedelsene til forsvaret av Skandinavia.

Vi gjør dette for å forsvare oss. Både Skandinavia og Russland vet at NATO ikke planlegger noen invasjon mot øst.

Det er Russland som invaderer og underlegger seg nytt territorium mot innbyggernes vilje, i klassisk militærimperialistisk stil.

Les også: VG MENER: Ja til amerikanske baser

I møte med dette trenger Norge tydelighet, fasthet og forsvarsevne. En uthulet basepolitikk gir tvetydighet overfor vår mektige nabo.

Den utgjør en unødig frivillig ensidig innrømmelse. Vi følger ikke politikken. Da bør vi heller ikke si vi gjør det, og skape falske forventninger i Moskva.

Venstresiden har med rette påpekt at basepolitikken skritt for skritt uthules. Tilsvaret har vært tynne floskler om at den ligger fast.

Ytre venstre er basepolitikkens fremste forsvarere.

Det er kanskje ikke så rart, ettersom den skyver USA litt unna oss, for å berolige, skape dialog, og lette samhandling med Russland.

I vellykkede perioder har dette bidratt til lavspenning. Det er nå uansett illusjon. Kreml betrakter allerede Norge som en uvennlig stat.

De liker oss ikke mindre om vi avvikler basepolitikken. Relasjonene er uansett på bånn.

Norge står med NATO og Europa for Ukrainsk seier. Når Ap-Sp regjeringen trekker USA til oss, og inn på omforente militære områder, så legger ikke lenger basepolitikken føringer på norsk strategi.

Vi har en basepolitikk, men vi fører den ikke.

Basepolitikken har dermed blitt redusert til en tom og ullen retorisk trope, som NATO-motstandere på begge sider av den russisk-norske grense vet å utnytte for det den er verdt.

Husk at «riktig» politikk – til feil tid – blir helt feil.

Vi lyser fred over basepolitikkens minne.