Vi er verre enn ungene våre

3 months ago 23

Les mer, sier vi, og slenger en bok til barna, mens vi selv skroller og dokumenterer alt vi opplever, med vår nye forlengede arm.

søndag 11. august kl. 10:00

Siri Sjøgren Selmer

Forfatter og statsviter

«Fjern bokhyllen», sa en eiendomsmegler til en jeg vet om før visning. «Eller velg ut de peneste bøkene og sorter dem etter farge.»

Det sier litt om hvordan ståa er for oss voksne og lesing.

På stranden i sommer har det slått meg hvor få av oss voksne som sitter med nesen i en bok.

Isteden er nesen vår i mobilen, i nettbrettet, begravd i endeløse videoer på sosiale medier.

Gjerne i mer av det samme, mer av det vi allerede liker, for sånn virker algoritmene.

Gud forby om vi ser på noe som kunne utfordre oss, eller utvikle oss.

I hele fjor har debatten gått om hvorfor barn og unge ikke leser, og i sommer har det slått meg, kanskje spørsmålet egentlig burde være - hvorfor leser ikke vi lenger?

Jeg mistenker at svaret ikke fordrer kompliserte analyser. Vi vet årsaken alle sammen. Vi leser ikke fordi nesen vår er støkk i mobilen. Vi får den ikke ut.

Og hva så med eksempelets makt? Kan noe av årsaken til at barn og unge ikke leser være at vi voksne har sluttet å lese?

Boksalget faller ikke bare, det stuper. Det ble solgt nesten åtte millioner færre papirbøker i fjor enn i 2012.

Vi er verre enn ungene våre. Ja, vi er det.

For å være helt ærlig har det skjedd at jeg leter etter mobilen, bare for å innse at jeg faktisk holder den i hånda! Jeg holder mobilen i hånda mens jeg leter etter den!

Hjernen oppfatter mobilen som om den er en fast del av kroppen min!

Det verste er at jeg ikke er alene. For jeg har spurt mange om de har opplevd dette, og svaret er et rungende og beskjemmende ja. Ja vi har opplevd det, ja hjernene våre tror faktisk at mobilen er en del av kroppen vår.

Da er det på tide med et inngrep.

Et kirurgisk et om sådan.

For barn gjør som vi gjør, ikke som vi sier. Det vet enhver foreldre med respekt for seg selv.

De fleste av oss er vokst opp med at foreldrene våre leste i bøker. De leste dem i sofaen, de leste dem på stranden, de ga oss bøker og vi leste dem sammen. Hva gjør vi i dag?

Les mer, sier vi, og slenger en bok til barna, mens vi selv skroller og dokumenterer alt vi opplever, med vår nye forlengede arm.

Det er litt som på åttitallet da foreldrene sa – nei dere må ikke røyke - og så tok de et skikkelig magadrag og blåste ut både på seg selv og barnet.

Vi må gjøre noe med dette, og vi må gjøre det nå.

Ikke bare for vår egen skyld, ikke bare for å få oss selv ut av den tanketomme beskjeftigelsen det er å skrolle på sosiale medier, men for barna våre sin skyld, for samfunnets skyld, for demokratiet sin skyld.

For vi utvikler oss ikke uten lesing!

Vi utvikler oss ikke på mobilen, på sosiale medier. Mens langleser vi, en roman for eksempel, utvider vi både horisont, og menneskelighet, vår empati, vår kritiske sans.

Så om du skal gjøre en eneste ting i dag, la det bli å ta tilbake kroppen din!

Tving vekk parasitten, ty til mer seriøs plastikk om du må, men fjern den, og plukk opp en papirbok! Og ikke nøy deg med det, men les den også!

Gjør det for deg selv, gjør det for ungene, for demokratiet, ikke minst gjør det for den menneskelige utviklingen.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article