Unge meninger: Ikke glem Gaza

4 months ago 29

Dette er en mening

Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Har vi blitt numne?

På dag 20 av Israel-Hamas krigen, våknet jeg opp til et bilde av en gutt på et sykehusgulv i Gaza. Det var et grusomt syn som rev i hjertet – et lite blodig fjes omringet av helsearbeidere i panikk.

I dag er det dag 276.

Siden har vi sett hundrevis, om ikke tusenvis av andre palestinske barn og voksne i lignende situasjoner. Likevel er det umulig å ikke legge merke til at samtalen om Gaza og Palestinere har blitt dempet.

Det har blitt stille.

En jeg kjenner, sendte Gaza-relaterte innlegg på Instagram hver dag i flere uker, men sluttet plutselig en dag. En annen, som lenge har passet på at folk følger boikott-lista, sto for en uke siden med en cola i hånda. De er ikke alene. På sosiale medier har flere har sluttet å dele bilder og informasjon, nå som det ikke lenger er «en trend». For det er ikke det at bildene ikke finnes.

Det er en grunn til at dette skjer.

Det er en menneskelig reaksjon at vi over tid ikke klarer å ta inn over oss all lidelse på én gang. Men vi må kjempe mot trangen til å glemme hva som foregår. Her har også mediene et stort ansvar, til tross for den krevende oppgaven det er å rapportere fra Gaza, hvor norske journalister ikke slipper inn.

Helt grusomme tall

Ifølge FN mister gjennomsnittlig 10 barn i Gaza ett eller begge beina hver dag. Ifølge palestinske helsemyndigheter er mer enn 38 000 palestinere drept og 87 000 såret i israelske angrep siden oktober i fjor. Nesten to millioner palestinere er drevet på flukt.

Helsearbeidere, presse, humanitære arbeidere, barn, sivile – selv ikke de menneskene som burde være beskyttet under konflikt er trygge.

Med mindre vi, som befolkning, har bestemt oss for at det er helt OK at andre mennesker sultes, tortureres og drepes, syns jeg det er uakseptabelt at vi slutter å snakke om det.

Ikke se vekk.

Ikke slutt å snakke om likene i iskremsbilene, sykehusene som bombes. Signer, snakk, doner. Tving politikere og mediene til å høre på deg, snakk om det til det blir et samtaleemne igjen. Vi kan ikke slutte å snakke om Palestina.