En jobb for Jens?

<-JAN-ERIK LARSEN

tidligere statssekretær ved Statsministerens kontor, daglig leder i Kruse Larsen

Perspektivmeldingene har gitt oss skriften på veggen lenge. Heretter må det prioriteres. Men politikerne sliter. Det er vanskelig å kutte i budsjettene. Vi må hjelpe politikerne med å få det til. De trenger handlingsrom. Og det haster.

Nylig ble det bitter politisk strid om nedleggelse av videregående skoler i Innlandet. Det mangler elever. Det mangler penger. Dette er bare starten. Det kommer mer.

Kuttene kommer til kommunene og fylkeskommunene først. De er lengst fra pengene og nærmest problemene.

Norge står foran kolossale endringer.

De er drevet av geopolitikken. Forsvar, sikkerhet og beredskap vil koste mer. De er drevet av demografien.

Det blir flere eldre som skal ha pleie og omsorg, færre yngre skoleelever og skattebetalere. Det mangler arbeidskraft i alle sektorer. Omstillingene er drevet av klimatilpasninger og klimakutt.

Og de er ikke minst drevet av at statsfinansene kommer under press, som en følge av endret demografi, fallende produktivitet og fall i de ekstreme inntektene vi har hatt fra olje og gass.

Da er det opplagt at det må prioriteres hardere. Så, hvorfor gjør ikke politikerne det?

Foto: Amanda Pedersen Giske / NTB

Det største bidraget til bedre budsjettbalanse i moderne tid, er pensjonsreformen. Den ble kanskje også den siste store reformen det var mulig å samle bred politisk oppslutning om.

Den kunne neppe ha blitt gjennomført i 2024, med et Frp som stilte seg på utsiden og fordi Arbeiderpartiet og LO er helt annerledes i dag enn den gang.

Klimaet for å ta tøffe beslutninger, for å gjøre upopulære valg, er blitt hardere. Og det blir enda vanskeligere. Først og fremst er det politiske landskapet blitt mer fragmentert.

Det første stikkordet for å skjønne at prioritering er vanskeligere enn før, er tradisjon.

Mens velgerne tidligere forble lojale til sitt parti over generasjoner, bytter de nå ved hvert valg. De såkalte styringspartiene taper terreng.

Slik blir det også mer komplisert å samle flertall for brede forlik og reformer – spesielt hvis de har upopulære elementer i seg.

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Det andre stikkordet er tillit. I en undersøkelse Arbeidsgiverforeningen Spekter gjennomførte i fjor høst, svarte 52 prosent av befolkningen at de hadde tillit til at politikerne klarer å løse de store samfunnsutfordringene i Norge.

Denne høsten svarte bare 22 prosent det samme. Tilliten er altså mer enn halvert på ett år.

Det som forvitrer her, er tilliten til at politikerne «gjør det som er rett og bra for meg, selv om det kan gå ut over mine goder». Denne troen på at politikerne over tid gjør kloke valg på vegne av «helheten», taper for opplevelsen mange har av å ikke bli sett og tilgodesett.

Og så er det dette oljefondet. De 19 000 milliardene forstyrrer selvsagt alle diskusjoner om at det er smalhans i Stussligstugu. Penger har vi da nok av. Tilsynelatende.

Det norske demokratiet er blitt en bil med kun gasspedal og ratt. Systemet er rigget for vekst. Prioritering på norsk er å fordele veksten. Det handler ikke om å kutte, redusere og velge noe bort.

Om politikerne skal klare å bremse og prioritere, må vi hjelpe dem å skape handlingsrom for endring. Et rom for upopulære beslutninger.

Dette stiller krav til alle som deltar i den politiske samtalen og debatten, og ikke minst til de som er ordstyrere. Det handler om hva vi løfter fram som mer viktig og hva som tones ned som mindre viktig.

Perspektivmeldingens problem er at den ikke taler til massene. Hvem kan hjelpe med oversettelsen til menneskespråk?

Selvsagt stiller dette også krav til politikerne. De må ønske dette handlingsrommet, og de må bruke det.

Det skapes ikke mye manøvreringsrom av å bestille offentlige utredninger, for så å skyte dem ned et kvarter etter at de er lagt fram.

Foto: Carina Johansen / NTB

Nå er snart hver fjerde krone på statsbudsjettet hentet fra oljefondet. Og det øker hvert år. Det kan neppe fortsette. Da gjenstår to valg for å finansiere alt vi ikke kan unnvære de neste tiårene: Enten store kutt i andre utgifter, eller høyere skatter.

Det vil uansett være upopulære endringer.

Jeg arbeidet for Stoltenberg 1-regjeringen, som fikk vedtatt den ansvarlige momsreformen og ikke minst handlingsregelen for bruk av oljepenger.

Begge var uhyre viktige reformer, men begge kom brått på velgerne. Vi fikk 24,3 prosent og tapte det påfølgende valget. Vi greide ikke å forklare hvorfor vi kom med løsningen, fordi problemet ikke var forstått.

Når løsningen kommer før problemet, blir løsningen problemet.

Noe av det viktigste den senere Stoltenberg 2-regjeringen gjorde, var å gjennomføre pensjonsreformen, som har en årlig innsparingseffekt på mer enn 80 milliarder kroner fram mot 2060 (Kilde: SSB).

Det er gode nyheter for statsfinansene, men dårlige nyheter for mange tusen kommende pensjonister, som må jobbe lenger for å få samme pensjon.

Men reformen ble vedtatt, fordi det var skapt et handlingsrom. Det skjedde gjennom et gigantisk politisk-pedagogisk forankringsprosjekt som varte i ti år, fra Pensjonskommisjonen ble satt ned i 2001 til første pensjonist fikk ytelser etter ny ordning i 2011.

Politikerne har mer kunnskap om det sammensatte utfordringsbildet enn folk flest. For å lykkes med den omstillingen, er det avgjørende å etablere en samfunnsforståelse og en tverrpolitisk enighet om det utfordringsbildet vi møter fremover.

Kanskje vi skal gjenta suksessen fra sist og sette ned en kommisjon for fakta og diskusjon rundt de langsiktige utfordringene våre? En perspektivkommisjon?

Slik kan vi skape et faktagrunnlag som kan danne en grunnmur for de store endringene vi står foran.

Kunne dette kanskje være et passende oppdrag for min gamle sjef Jens Stoltenberg?

Anne Kari Bratten, Siv Jensen, Elisabeth Holvik, Kristin Halvorsen og Sigbjørn Johnsen blir nok med. Og noen unge meningsbærere.

Jeg tror det kunne ha blitt bra, jeg.