Hetsen mot Imane Khelif er uverdig, men OL-suksessen tvinger frem et svar om hvordan idrett for kvinner må beskyttes.
torsdag 8. august kl. 13:17Den mektige tennisarenaen her på Roland Garros er rigget om til boksing. Aldri før har oppmerksomheten rundt en kamp i kvinneklassen vært den samme. Idet bokserne annonseres på Philippe Chatrier-banen, er lydnivået på høyde med finalen mellom Novak Djokovic og Carlos Alcaraz samme sted.
En og annen piper på tribunene, men først og fremst er det fans fra Algerie som dominerer. De er på plass for å heie frem OLs mest kontroversielle utøver.
Imane Khelif.
Helt siden det ble kjent at bokseren fra Algerie hadde strøket på en kjønnstest i VM, men likevel får være med i OL, har det stormet rundt grensegangen for å delta i kvinneklassen.
IOC har forsøkt å rydde opp, men egentlig har vondt bare blitt verre.
Mens friidretten har satt klare grenser om du vil være med i kvinneklassen, er det hva som står i passet som gjelder i boksing.
Det er en altfor lettvint løsning, gitt hvilke fysiologiske fordeler det kan gi om du har en forstyrrelse i kjønnsutviklingen. Vi kjenner ikke detaljene om Khelifs helsehistorikk, ei heller detaljene om testen som kostet VM-plassen.
Men det er uansett ikke klokt å ta så lett på problematikken som det IOC har gjort.
I en polarisert og fastlåst debatt, er friidrettssjef Sebastian Coe blant dem som har adressert det mest presist.
«Jeg har brukt fem år i den britiske kontrollenheten for boksing og jeg har døtre. Hvordan tror du jeg føler om dette? Det viktigste er at du har en policy du kan stå bak, et styrende prinsipp. Uten det ender du opp i situasjoner som denne», sier han.
Det store problemet i hele suppen er jo mangelen på en grense, at det ikke er diskutert godt nok hvilke kriterier som må oppfylles om du vil delta i kvinneklassen.
På mange måter er Imane Khelif et uskyldig offer i denne saken. Bokseren følger reglene IOC har satt, og har slik sett rett til å være med i OL. Hetsen i sosiale medier har dessverre vært skikkelig stygg, og IOC-toppene har rett i at det er uakseptabelt. Samtidig er det en forhistorie her, der Khelif trakk en anke til Idrettens voldgiftsrett (CAS), etter at det internasjonale bokseforbundet (IBA) utestengte figheteren fra VM.
Derfor kan det neppe være så overraskende at det ville bli bråk.
Enkelte har trukket frem at Khelif har ni tap i karrieren, som et argument som skal legitimere deltakelsen i kvinneklassen i OL. Det poenget har begrenset relevans. Her må hovedprinsippet være å få på plass klare kriterier, slik friidretten har klart, rett og slett for å beskytte kvinneklassens integritet.
Slik sett har den sportslige suksessen Khelif nå opplever i OL, trolig en verdi når det gjelder økt bevisstgjøring om problematikken.
I semifinalen denne sene kvelden på Roland Garros, er bokseren fra Algerie overlegen mot Janjaem Suwannapheng fra Thailand. Etter å ha rystet motstanderen og vunnet på poeng, danser Khelif av glede i ringen.
Dermed blir det finale i 66-kilosklassen.
Den oppmerksomheten må nødvendigvis utløse en bredere debatt, som igjen forhåpentligvis kan utløse at IOC våkner og ser behovet for å skjerme regelverket i fremtiden.
Uavhengig av hvem som ellers har rett i hva i striden mellom IBA og IOC, er det større spørsmål det ikke nytter å stikke hodet i sanden om.
Imane Khelif hevder å ikke bry seg om alle meningene rundt kontroversen, og at fokuset er på å holde nivået og gi folk den oppvisningen de fortjener.
Men for andre idrettsinteresserte, som er opptatt av fair play, er denne saken av enorm prinsipiell interesse.
Her er det faktisk mulig å ha flere tanker i hodet samtidig.
Det er fullt mulig å ha empati med Khelif og reagere på all den stygge netthetsen, samtidig som man mener at dagens regler må forandres.
Forhåpentligvis kan det komme noe godt ut av en vond og vanskelig sak.
Les også
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning. PS! Som en del av et redaksjonelt samarbeid med Warner Bros. opplyser VG i alle OL-saker at man kan se alt av OL på strømmetjenesten Max.