TV-anmeldelse «Wolfs»: Gretne gamle sexsymboler

1 month ago 37

Svak action og dårlig komedie. Men gode filmstjerner.

«Wolfs»

Med: George Clooney, Brad Pitt, Amy Ryan, Austin Adams

Regi: Jon Watts

Premiere på Apple TV+ fredag 27. september

Thrillerkomedie. USA. 1 time og 48 minutter.

«Wolfs», en thrillerkomedie som går rett på strømming, der den hører hjemme, har én vits å by på. (Én og en halv om man er i det rause hjørnet). Den er gammel – dobbeltbunn ikke tiltenkt – og ikke veldig original.

Dersom du er i markedet for et tresifret antall varianter av denne: Gratulerer. Dette er filmen for deg.

Vitsen er denne: George Clooney (63) og Brad Pitt (60), disse magnifikke utgavene av arten sølvrev, begynner å dra på årene. Leddene er stive, ryggene vonde, de har lesebriller på innerlommen, det å bøye seg ned for å plukke opp noe fra gulvet er ikke like lekende lett lenger.

De ikke bare puster og peser når de må anstrenge seg. De pruster, stønner og gisper også. Hei, det skjer med den beste. Nå har det skjedd med de to vakreste, mest mannebein-ete skuespillerne i Hollywood.

Den andre, halve vitsen, som man kan regne inn om man er i det sjenerøse hjørnet, er at disse «gubbene» begge tror de vet best selv, slik menn i en viss alder har en tendens til å gjøre. De har ingenting å lære av andre. Samarbeid? Helt utelukket.

Men tror du ikke at skjebnen, nærmere bestemt regissør og manusforfatter Jon Watts, har andre planer! Nemlig at de skal bli nødt til jobbe side om side, slik kranglefanter har vært tvunget til siden tidenes buddy comedy-morgen.

Det begynner med en tragedie. Statsadvokaten Margaret (Amy Ryan) har tatt med seg en ung mann (Austin Abrams) – ikke en prostituert, er hun hypp på å understreke – opp på hotellrommet sitt, hvorpå han blir forulykket.

Det er blod og knust glass over alt, og det er ikke en situasjon en politisk ambisiøs statsadvokat ønsker å bli fersket i.

Så hun gjør noe etisk uforsvarlig: Ringer nummeret til en «fikser» (Clooney). En sånn velkledd og effektiv, men lyssky fyr – tenk Harvey Keitels «The Wolf» (nettopp) i «Pulp Fiction» (1994) – som kan sørge for at grisete problemer simpelthen forsvinner.

Fikseren, i filmen kun kjent som «Margarets mann», kommer, og begynner umiddelbart å skryte av at han er den eneste som tilbyr den tjenesten han gjør. Men det er han ikke. Hotelldirektøren Pam har nemlig videoovervåket opptrinnet, og ringt sin egen faste fikser: Brad Pitt («Pams mann»).

De to rengjøringsarbeiderne har svært mye til felles. Salt- og pepper-ansiktsbehåring, dyre, myke skinnjakker og en generell aura av ekstrem kjekkas-het. De hater hverandre fra første sekund, og begynner sporenstreks med den kameratslige kjeklingen som skal dominere resten av «Wolfs».

Som ikke skal handle om statsadvokatens dårlige sak i det hele tatt, men raskt utvikler seg til en lettere-enn-lett thrillerkomedie om narko-dealende albanere og kroater, samt en jypling som på lite troverdig vis har våknet opp med X antall kilo av varene deres i ryggsekken.

Actionscenene i «Wolfs» er få, og ser ikke kostbare ut (filmens klimaks, en shootout, skjules bak lukkede lagerdører). Budsjettet er åpenbart gått med til å kompensere de to stjernene.

Om de er verdt pengene? Ja og (selvfølgelig) nei. Det koster dem ikke en kalori å stille opp på dette her. Men begge oser av en type filmstjerne-karisma som kun kan kjøpes for de helt store pengene.

Clooney gjør sin beste «Cary Grant». Pitt er på sitt mest avslappede. Sammen er de – om ikke dynamitt, så i hvert fall de nye Paul Newman og Robert Redford. Sluttscenen er da også en referanse til «Butch Cassidy og Sundance Kid» (1969).

Manuset er slapt, og Watts’ visuelle «stil» begrenser seg til å la det snø lett over New York. Regissøren satser alt på at de to stjernene skal være nok til å holde på interessen vår. Han har bare delvis rett.

Clooney og Pitt har spilt sammen før, i «Ocean’s Eleven»-serien og «Burn After Reading» (2008). Filmer som blir sett, snakket om og referert til henholdsvis 23 og 16 år senere.

Noe lignende kommer ikke til å skje med «Wolfs». Som imidlertid er trivelig nok til at det er vanskelig å hate den. Selv om man kanskje burde.

Read Entire Article