Brukte feil lov: – Skremmende

– Dette har fått så store innvirkninger på livet til Anita og oss, sier Monica Holt.

Datteren Anita ble i vinter hentet for å bli gitt omsorgstjenester i en annen bolig, uten at hun eller Anitas far var informert.

– Jeg kan ikke jobbe, for jeg klarer ikke konsentrere meg eller sove om natten. Jeg ligger våken og tenker og tenker, sier hun videre.

<-Monica Holt

Anitas mor

Søndag skrev VG at hjemkommunen Siljan, og senere StatsforvalterenStatsforvalteren skal føre tilsyn og kontrollere kommunene på vegne av regjeringen, som en rettssikkerhetsgarantist. De har også en rolle i å veilede kommunener, men da kun på generelt grunnlag. i Vestfold og Telemark, brukte feil lovPasient- og brukerrettighetsloven § 4-6 og gjør det mulig å gi helsehjelp, «hvis det er sannsynlig at pasienten ville ha gitt tillatelse til slik hjelp.» Den kan brukes når personer uten samtykkekompetanse trenger helsehjelp der og da. Jusprofessorene Anne Kjersti Befring og Bente Ohnstad mener at flytting ikke er helsehjelp og at loven derfor ikke kan brukes i vedtak som gjelder flytting av utviklingshemmede. i vedtakene sine der de begrunnet flyttingen av Anita.

– Det finnes ingen rettslige holdepunkter for at denne bestemmelsen kan brukes som kommunenes flytteverktøy, sa jusprofessor Anne Kjersti Befring.

– Jeg tenkte at det var fullstendig feil at kommunen skulle bruke den loven for å begrunne en flytting. Så det føles veldig godt å lese hva de ekspertene sier, sier Anitas mamma.

– Jeg blir redd

Sonja Hjelmeseth er moren til Marita, som i oktober 2023 ble flyttet 45 mil vekk fra Herøy til Toten og nå skal flyttes til Ålesund – og ikke hjem.

Også her har hjemkommunen Herøy og Statsforvalteren i Møre og Romsdal brukt den samme loven.

<-Sonja Hjelmeseth

Maritas mor

Dette til tross for at både jusprofessorer og Helsedirektoratet sier at den ikke kan brukes i forbindelse med flytting.

– Det er faktisk sjokkerende. Jeg blir redd når statsforvalteren ikke forstår norske lover og regler og heller ikke undersøker mer enn det de har gjort i denne saken. Det er skremmende at de ikke oppdaget at kommunen har brukt feil lovanvendelse, sier Hjelmeseth.

Møre og Romsdal: Vil ikke svare

VG har vært i kontakt med lederne for begge statsforvalterne for å få et intervju med utgangspunkt i disse spørsmålene:

• Hvordan dette kunne skje?
• Hva vil du gjøre med dette?
• Er vedtaket deres fortsatt gyldig?

Else-May Botten, statsforvalter i Møre og Romsdal, ønsket ikke å stille til et intervju om lovbruken i Marita-saken.

<-Else-May Botten

Statsforvalter i Møre og Romsdal

– Vi registrerer at pårørendes advokat nå sender saken til Sivilombudet. Det synes vi er fint, og finner det derfor ikke riktig å kommentere saken videre nå, skriver hun i en e-post.

Det er ikke avklart om Sivilombudet vil behandle klagen. Det vil i så fall bli andre gang Sivilombudet går inn i Marita-saken. Første gang endte med kraftig kritikk.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 4–6

Det er et krav i norsk helselovgivning at du selv skal gi tillatelse til å motta helsehjelp.

Denne paragrafen er en «sikkerhetsventil» når personer uten samtykkekompetanseEn persons evne til å forstå og gi tillatelse til medisinsk behandling eller andre viktige beslutninger. trenger helsehjelp der og da, for eksempel om du er i koma og trenger en operasjon.

Den gjør det mulig å gi helsehjelp, «hvis det er sannsynlig at pasienten ville ha gitt tillatelse til slik hjelp.»

Betingelsen er at pårørende får gi informasjon om hva pasienten ville ha ønsket.

Jusprofessorene Anne Kjersti Befring og Bente Ohnstad mener at flytting ikke er helsehjelp.

Loven kan derfor ikke brukes i vedtak som gjelder flytting tjenestetilbudet til utviklingshemmede.

Helsedirektoratet har samme oppfatning og var ukjent med praksisen.

Vestfold og Telemark: – Ingen uenighet

Trond Rønningen, statsforvalter i Vestfold og Telemark, har gått gjennom deres vedtak etter klagen på Siljan kommunes flytting av Anita.

– Jeg mener at det ikke er noen uenighet om at den paragrafen i seg selv ikke hjemler flytting. Det mener jeg vel også at vi ikke har lagt til grunn i vårt vedtak. Det er ikke uenighet mellom oss, jusprofessorene og Helsedirektoratet, sier Rønningen.

<-Trond Rønningen

Statsforvalter i Vestfold og Telemark

Han mener derfor at vedtaket «står seg».

– Dette er et vedtak som dreier seg om forsvarlige tjenester og hva som ligger innenfor kommunenes spillerom til å organisere tjenestene sine. Det er det som er vurdert i vedtaket vårt, sier Rønningen.

– Vi mener at pasient- og brukerrettighetsloven § 4–6 her er en avsporing i og med at dette ikke er et tvangsvedtak, fortsetter han.

Les også: –⁠ Bare toppen av isfjellet

– Avsporing

At det nettopp ikke er et tvangsvedtak, er også poenget til jusprofessor Anne Kjersti Befring.

Hun mente bruken av § 4–6 så ut som et forsøk på «å konstruere seg vekk fra tvang».

Hensikten med loven er nemlig å etablere hva en pasient ville ha ønsket selv, i tilfeller hvor en pasient ikke har såkalt samtykkekompetanseEn persons evne til å forstå og gi tillatelse til medisinsk behandling eller andre viktige beslutninger. – som gjør at helsehjelp likevel kan gis uten tvang.

Å gjennomføre flyttingen uten kunnskap om at Anita og Marita ønsket det selv, ville på den andre siden kunne bli til tvangsbruk uten lovhjemmel.

– Hvis det er en avsporing, hvorfor tar dere § 4–6 inn i vedtaket deres i det hele tatt?

– Det kommenteres vel i og med at kommunene har brukt det i sin vurdering. Men vurderingen vår er om forsvarlige tjenester. Det er det vi mener vi har argumentert ut ifra, svarer Rønningen.

Men etter en drøfting av «tjenestenes forsvarlighet», står det i vedtaket, under «Statsforvalterens vurdering»:

• At Anita ikke er samtykkekompetent.
• Deretter gjengis lovteksten til § 4-6, sammen med en annen paragraf§ 3-1 tredje ledd i pasient- og brukerrettighetsloven som gjelder medvirkning fra nærmeste pårørende.
• Konklusjonen er at hun «ikke har motsatt seg flyttingen».

– Det som er vurderingstemaet, er forsvarlige tjenester. Vedtaket til kommunen står seg, sier Rønningen.

– Stanger mot menneskerettighetene

Hedvig Ekberg, generalsekretær i Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU), reagerer på at statsforvalteren ikke snur.

– Statsforvalteren skal være rettssikkerhetsventilen her, sier hun.

<-Hedvig Ekberg

Generalsekretær i Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU)

Ekberg kritiserer også anførslene fra Statsforvalteren i Vestfold og Telemark om å begrunne flytting i «kommunens frie skjønn» og vurderinger av hva som er «forsvarlige tjenester».

– Noen ganger prøver kommuner seg på å sette som vilkår at du må bo et spesielt sted for å gi deg tjenestene du trenger. Men i den ytterste konsekvens så har kommunene fortsatt plikt til å gi deg forsvarlige tjenester, sier hun.

Ekberg viser til at kommunenes frihet til å bestemme hvor en utviklingshemmet skal bo, er begrenset.

– Man stanger mot helt grunnleggende menneskerettigheter, mot grunnloven og mot CRPDFN-konvensjon om rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne, som er ratifisert i Norge., hvor det står at de skal kunne velge hvor de vil bo på lik linje med andre, sier hun.

Kommunenes syn

I begge de omtalte sakene mener kommunene at det var de pårørende som skapte krevende arbeidsmiljø for ansatte, noe de selv avviser. Flyttingene ble derfor gjort for å sikre forsvarlige tjenester til Anita og Marita, ifølge kommunene.

Herøy kommune vil ikke kommentere bruken av § 4–6, mens Siljan kommune mener det var riktig å bruke den.

Tips oss om ufrivillige flyttinger der pbrl. § 4–6 er brukt!

Tips oss

Journalist

Erlend Ofte Arntsen har bidratt til avsløringer fra krim- og justisfeltet, lukkede miljøer og offentlig forvaltning – samt «Tindersvindleren». I 2016 ga han ut boken «Fremmedkrigerne», om nordmenn som ble med i IS.

Journalist

Journalist i VGs avdeling for undersøkende journalistikk.