TV-anmeldelse «Våre Beste år»: Nostalgi, ultra

HAR NRK-BRILLER PÅ: Siri Ihle (Pernille Sørensen) med programsekretærbriller anno 1985. Foto: NRK

Kaotisk åttitallsnostalgi reddes av kommende stortalent.

• 

• Tor Martin Bøe

fredag 30. august kl. 15:35

«Våre beste år»

Norsk dramakomedie i ti deler
Med: Tobias Solli Kaarfald, Pernille Sørensen, Cala Holmboe, Jakob Schøyen Andersen, Bjørn Tomren mfl.
Serieskapere: Eivind Holmboe og Ole-Martin Ihle
Regi: Eivind Holmboe

Åttitallet er til det kjedsommelige beskrevet som tiåret da Norge vokste opp.

Sannelig var det ikke også tiåret da også Ole Martin Ihle vokste opp, en oppvekst han senere skrev bok og nå altså TV-serie om.

Her har han plassert seg selv som skilsmissebarn på Ullern i 1985. Mor Siri (Pernille Sørensen) er trøtt av å bo i venstreradikalt kollektiv på landet sammen med blant annet far Svein (Bjørn Tomren), og flytter til vestkanten som et slags sosialantropologisk eksperiment.

Der fanges Ole Martin umiddelbart av kabel-TV-ens og materialismens magnetiske kraft. Til frustrasjon for mor som daglig bekjemper amerikaniseringen som ungdomsprogramprodusent i NRK.

NEI TIL ULLERN: Potensial for merch er meget godt med dette skiltet. Her holdt av Ole Martin (Tobias Solli Kaarfald) mens mor (Pernille Sørensen) og søster Simone (Cala Holmboe) holder ham. Foto: NRK

Akkurat Ole Martin Ihles rolle er så sensasjonelt praktfullt tolket av Tobias Solli Kaarfald at man kan lure på hvor dette talentet har gjemt seg. Og virkelig glede seg til hva han kommer til å finne på senere.

Kaarfald er i en helt egen liga i denne dessverre ufokuserte og altfor lange NRK-satsingen. Dessverre, fordi «Våre beste år» på sitt beste er så hjertevarmt og sjarmerende at det blir ekstra irriterende når den roter det til for seg selv.

Noe som skjer hele tiden.

For eksempel når klippene ikke helt vet hvor de selv vil, og seriens indre logikk ikke gir mening. Eller skapernes hang til å lage ikke spesielt imponerende musikkvideoaktige sekvenser både her og der tar over.

TALENTSTJERNE: Tobias Solli Kaarfald spiller Ole Martin Ihle så overbevisende at det tar glansen fra resten. Foto: NRK

Tidskoloritten har med He-Man, Rambo-kniv, innerøyking, skulderputer, NAF-klistremerker og videovoldsangst. Tittelen nikker til TV3-serien med motsatt fortegn. En helt feilplassert Mac og en håndfull musikalske bommerter må kunne tilgis (med unntak av én som er en virkelig anakronisme).

I motsetning til «Stranger Things» er denne nostalgien likevel fullstendig bortkastet for alle som ikke har opplevd åttitallet selv. Det gjelder også humoren, som litt for ofte lener seg på samme gjenkjennelse.

Uten de samme bærende retrohumrende og undrende finessene som for eksempel Harald Eias «Syttitallskameratene». Eller den knusktørre respekten for opphavet som Njål Engsæths «Lisenskontrolløren».

Om man vil vite hvordan det egentlig var på åttitallet kan man like gjerne se «Vill, Villere, Villaveien», «Borgen Skole» og Dagsrevyen i NRKs arkiver.

Om man vil se et kommende talent, derimot.