Kortversjonen
- Det ble brukt en feil lov i forbindelse med flyttingene av Marita og Anita, som er avhengige av tjenester døgnet rundt.
- Loven forutsetter at helsepersonell kan ta avgjørelser for personer som ikke kan ta avgjørelser selv.
- I Marita-saken er det bekreftet at fastlegen som samtykket til en av flyttingene, aldri møtte henne.
- Statsforvalterne mener sakene heller dreier seg om å gi «forsvarlige tjenester».
VG avslørte søndag at utviklingshemmede Anita og Marita ble flyttet vekk fra familiene sine ved hjelp av en lov som ikke skulle vært brukt.
Marita fra Herøy ble, mot foreldrenes vilje, flyttet vekk 45 mil til Toten – og vil nå hjem.
Anita fra Siljan ble hentet til en «hyggelig utflukt», uten at foreldrene var informert, og så plassert i en ny bolig.
Feil lov
Helselovgivningen gir deg rett til å bestemme om du vil motta helsehjelp eller ikke.
Den aktuelle paragrafen
det er snakk om her, gjør det mulig for helsepersonell å ta avgjørelser for deg når du selv er ute av stand til å gjøre det.For eksempel om du trenger en operasjon mens du er i koma. Betingelsen er at legene finner ut at du ville ha gitt tillatelse til helsehjelpen.
Siljan og Herøy kommune har brukt paragrafen til å flytte henholdsvis Anita og Marita. To statsforvaltere
har brukt samme lov når de avslo foreldrenes klager.Jusprofessor Anne Kjersti Befring og Helsedirektoratet mener at flytting ikke er helsehjelp. Loven skulle derfor ikke ha vært brukt.
«Ikkje (...) møtt deg fysisk»
I begge sakene vises det likevel til denne loven, som altså lar helsepersonell bestemme på vegne av personer uten samtykkekompetanse
.Men møtte legene Marita og Anita før de samtykket til flyttingene?
I et av Maritas vedtak står det at dette aldri skjedde.
For nå vil Herøy kommune flytte Marita fra Toten til Ålesund. Det er langt nærmere Herøy og familien, men kommunen mener det ikke er mulig å flytte henne helt hjem.
Familien hennes klaget derfor på vedtaket til kommunen, uten å nå frem.
«Ho informerer om at ho ikkje har møtt deg fysisk, men har deltatt på ansvarsgruppemøter og hatt kontakt med verje og helsepersonell i Ecura», står det klagevedtaket fra Statsforvalteren i Møre og Romsdal.
Legen er også sitert på at hun «ikke kjenner detaljene i saken».
Ekspert: - Neppe i samsvar med krav
Jusprofessor Bente Ohnstad var med i lovarbeidet rundt pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6, som er brukt feil i Anita- og Marita-saken.
Selv om loven ikke skulle ha vært brukt, forklarer Ohnstad at det likevel stilles visse krav i situasjoner der loven brukes etter sin hensikt.
En lege som tar avgjørelser etter § 4-6 skal være «varsom, nøyaktig og objektiv», påpeker Ohnstad.
Hun viser til at dette handler om kravet til faglig forsvarlighet.
– Å gi erklæringer om pasienter man ikke personlig har behandlet, er neppe i samsvar med disse kravene. Så her er det øyensynlig flere lovkrav som ikke er oppfylt, sier Ohnstad.
Pasient- og brukerrettighetsloven § 4–6
Det er et krav i norsk helselovgivning at du selv skal gi tillatelse til å motta helsehjelp.
Denne paragrafen er en «sikkerhetsventil» når personer uten samtykkekompetanse
trenger helsehjelp der og da, for eksempel om du er i koma og trenger en operasjon.Den gjør det mulig å gi helsehjelp, «hvis det er sannsynlig at pasienten ville ha gitt tillatelse til slik hjelp.»
Betingelsen er at pårørende får gi informasjon om hva pasienten ville ha ønsket.
Jusprofessorene Anne Kjersti Befring og Bente Ohnstad mener at flytting ikke er helsehjelp.
Loven kan derfor ikke brukes i vedtak som gjelder flytting av tjenestetilbudet til utviklingshemmede, som også er uten samtykkekompetanse.
Helsedirektoratet har samme oppfatning og var ukjent med praksisen.
Fastlegens drøftinger
For litt over ett år siden, da Herøy kommune først flyttet Marita til Toten, hadde Marita en annen fastlege.
I Toten-vedtakene fremkommer ingen informasjon om at denne fastlegen møtte henne før han samtykket til flyttingen på 45 mil.
Kommunen skrev likevel om andre personer som fastlegen hadde snakket med før avgjørelsen:
«Fastlegen har vore involvert i drøftingar med seksjonsleiar, avdelingsleiar og kommunalsjef og har på dine vegne samtykka til at dette er det beste tiltaket i dag.»
Hverken Herøy kommune eller Statsforvalteren i Møre og Romsdal vil svare på spørsmål om fastlegenes rolle i saken.
– Vi understreker at saken handler om retten til nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester, skriver fylkeslege Karin Müller Mikaelsen i en e-post.
Det har ikke lyktes VG å få kontakt med Maritas to fastleger.
Les også: – Statsforvalteren burde stoppet dem
Ekspert: Er hun spurt?
I klagevedtaket som gjelder flyttingen av Anita fra Siljan, fremkommer det ingen informasjon om hva slags helsepersonell som eventuelt har samtykket til flyttingen.
«Det vises til pbrl. § 4-6. Avgjørelse om at tjenestetilbudet blir gitt i ny bolig opprettholdes», skrev Siljan kommune i et vedtak, ifølge Statsforvalteren i Vestfold og Telemark.
Statsforvalteren viser videre i sitt klagevedtak til at Anita er uten samtykkekompetanse, deretter til § 4-6, og konkluderer med at Anita ikke har motsatt seg flyttingen.
Jusprofessor og ekspert på tvang, Bjørn Henning Østenstad, har tidligere reagert på denne ubegrunnede konklusjonen fra statsforvalteren.
Professorkollega Anne Kjersti Befring mener bruken av § 4-6 i begge saker så ut som et forsøk på «å konstruere seg vekk fra tvang».
Helgetur
Anita ble hentet til en helgetur en fredag i februar. Tirsdag uken etter var det tatt en avgjørelse om å gjøre helgeturen om til en permanent flytting.
Hverken Siljan kommune eller Statsforvalteren i Vestfold og Telemark har svart på spørsmål om helsepersonell møtte Anita i denne tidsperioden for å finne ut hva hun ville ha ønsket.
Det ville innebåret også å hente inn informasjon fra familien om flyttingen. Det ble ikke gjort.
VG er kjent med at en lege møtte Anita for å vurdere samtykkekompetanse dagen før avgjørelsen om flytting, men denne erklæringen inneholder ingen vurderinger av flyttingen.
Statsforvalter: «Avsporing»
I begge de omtalte sakene mener kommunene at det var de pårørende som skapte krevende arbeidsmiljø for ansatte, noe foreldrene selv avviser.
Flyttingene ble derfor gjort for å sikre forsvarlige tjenester til Anita og Marita, ifølge kommunene.
I et intervju med VG tirsdag mente Trond Rønningen, statsforvalter i Vestfold og Telemark, at vektleggingen av pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6 var en «avsporing».
– Dette er et vedtak som dreier seg om forsvarlige tjenester og hva som ligger innenfor kommunenes spillerom til å organisere tjenestene sine. Det er det som er vurdert i vedtaket vårt, sa Rønningen.
Siljan kommune har ikke besvart VGs henvendelser i denne saken, men har tidligere bekreftet at de mener § 4-6 var «det riktige hjemmelsgrunnlaget for å samtykke til helse- og omsorgshjelp».
Tips oss
Journalist
Erlend Ofte Arntsen har bidratt til avsløringer fra krim- og justisfeltet, lukkede miljøer og offentlig forvaltning – samt «Tindersvindleren». I 2016 ga han ut boken «Fremmedkrigerne», om nordmenn som ble med i IS.
Journalist
Journalist i VGs avdeling for undersøkende journalistikk.