TV-anmeldelse : «The Bear» (sesong 3): «Nei, chef»

4 months ago 167

«The Bear» (sesong 3)

Med: Jeremy Allen White, Ayo Edebiri, Ebon Moss-Bachrach, Liza Colón-Zayas, Abby Elliott, Lionel Boyce, Molly Gordon

Amerikansk drama i 10 deler

Premiere på Disney+ onsdag 17. juli

Serieskaper: Christopher Storer

Regi: Christopher Storer, Joanna Calo, Ayo Edebiri, Duccio Fabbri

«The Bear» viste seg å være en kioskroman allerede i den andre sesongen.

Det skjedde da Claire (Molly Gordon) kom på banen. En engel av en kvinne, for god og oppofrende til å være sann.

Ikke et menneske av kjøtt og blod. Hun var en rekvisitt for å få oss til forstå og sympatisere med seriens mannlige hovedrolle, stjernekokken Carmen «Carmy» Berzatto (Jeremy Allen White) og hans livssmerte.

Var det virkelig fremdeles lov å tegne så endimensjonale kvinneportretter i 2023? Et fullkomment glansbilde av en kjæreste, hvis eneste funksjon var å belyse, og helst løse, mannens problemer? Uten å få på pukkelen?

Tydeligvis. Mange elsket sesongen. Den mottok 13 Emmy-nominasjoner og gikk hjem med 10 statuetter.

Svakhetene som åpenbarte seg sist, blir umulige å overse i denne tredje «delen». (Serieskaperne har døpt sesongen «Del III», sannsynligvis for å skape inntrykk av at de har en plan, og at «The Bear» er noe mer elevert enn «bare» en TV-serie).

Den innledes med en av de mest pretensiøse fjernsynsepisodene jeg har sett. «Tomorrow» heter den, og er én lang montasje-sekvens, hoppende frem og tilbake på tidslinjen. Bestående av Carmy som kjefter, Carmy som får kjeft, Carmy som hakker opp grønnsaker på en fjøl, Carmy som danderer tallerkener og Carmy som ser flakkende, men akk så sjelfullt mot horisonten.

Serieskapernes store forkjærlighet for nettopp montasjen preger nesten alle de 10 episodene. Den er en teknisk og visuell krykke når manuset ikke har noe å fortelle. Om du liker å se folk skjære opp kjøtt og fisk, og ikke kan få nok av Allen Whites blå øyne og halvåpne munn i meditative nærbilder – vel, da er «The Bear» sesong tre i sannhet et festmåltid.

Bruken av musikk, som «The Bear» har fått mye åtgaum for, har en lignende funksjon. Sekvensene med kamp mot klokken på kjøkkenet er primært akkompagnert av klassisk musikk nå (fint skar’re værra!). Den 90-tallsindie/Øya festivalen-vennlige pop-en – Kate Bush, The Beat, Brian Eno & John Cale – er på sin side redusert til aproposmusikk:

Sanger som skal tydeliggjøre for oss hva det er vi bør føle – hver gang manuset ikke evner å gjøre jobben.

«The Bear» ble i sin tid lansert som et komediedrama. Det er nesten ingen ting igjen å le av nå nå, sett bort fra den infantile, farse-aktige dynamikken mellom Neil og Theodore Fak (Matty Matheson og Ricky Staffieri).

Nei, «The Bear» er nå like patosfylt og sentimental som – tja, «Chicago Hope», for eksempel. En estetisk-kulinarisk såpeopera om hvor vanskelig det er å kombinere et yrkesliv på høyt nivå og … alt det andre. Bare mer selvhøytidelig, og med fokus på en av de mest humørløse karakterene i nyere TV-historie.

Det er ikke stort som foregår. Noen får et jobbtilbud og havner i lojalitets-skvis. Noen føder et barn. En restaurantkritiker skal skrive en anmeldelse.

Som i såper flest uttværes ethvert drama, enhver konflikt, til det absurde. Episoden om den nevnte barnefødselen varer i 40 minutter. Den burde vært halvparten så lang.

Montasjene og nærbildene brytes som tidligere opp med kjeftesmelleri på kjøkkenet. Kranglene er karslige – Chicago er en karslig by, italiensk-amerikanere er karslige typer. Trettene er imidlertid oppsiktsvekkende lite velskrevne, og betyr ikke stort:

Vi vet for lengst at disse menneskene, selv den merkantilt orienterte Onkel Jimmy (Oliver Platt), har hjerter av gull, alle som én. Det går sjelden fem minutter uten at de erklærer hvor mye de elsker hverandre.

Greit. Man skal være hard for å ikke unne disse mer eller mindre skadeskutte jordens salt-mennneskene – Tina, spilt av Liza Colón-Zayas, og Sydney, ved Ayo Edebiri – å lykkes. Det er ukontroversielt å stille seg bak seriens populistiske fremelsking av samhold, familie, lojalitet og «sammen kan vi oppnå det umulige»-motivasjonscoachprat.

Men det gir en emmen smak i munnen at «The Bear» ikke lenger utspiller seg i en sandwich-sjappe som serverer billig, bra lunsj til folk som lever og arbeider i bydelen der restauranten ligger. Men er blitt et fine dining-etablissement som utelukkende henvender seg til Guide Michelin-folket, skittviktige restaurant-kritikere og søkkrike énprosent-ere.

Spesielt om du, som jeg, har et horn i siden til gentrifiseringen, jåleriet og de høye boligprisene slike virksomheter bringer med seg.

Kan jeg helt til sist skyte inn at jeg opplevde cliffhangerne som uvanlig ergerlige? Så lang tid uten at noen ting skjer, og så blir vi snytt i oppløpet?

End of rant.

«The Bear» er fremdeles en TV-serie det er lett – om enn stadig mer irriterende – å se på. Om den er verdt den dyrebare tiden vår er jeg mer og mer i tvil om.