To måter å like fotball på

Det er to helt forskjellige måter å like fotball på. Den ene dominerer fullstendig. Den andre er bare flau, iallfall ifølge dem som holder på den første av dem.

De viktigste elementene i den første er å dedikere livet sitt til fotball, å følge én klubb livet ut samme hva som hender og å delta i den store samtalen om fotball – helst med et utall detaljer som kun innvidde har peiling på.

Type 1 er et livsvalg, en religiøsitet. Iallfall liker de fleste som befinner seg der å tenke sånn på det.

I og med at jeg skriver dette, har jeg tatt et valg: Jeg kommer ut av skapet som en av de andre – en av dem som ikke teller.

En type 2. Skrekk og gru! Vi har jo ellers for vane å holde kjeft om det, vi «toere».

Det finnes ett ord i type 1-fansens vokabular som mer enn noe setter opp grensen mellom dem og oss. For å bli oppfattet riktig, skal det helst sies på utpust, med en rynke i panna.

Det blir ekstra bra hvis den som sier det akkurat har tatt en skikkelig jafs av en sitron: Medgangssupporter!

Smak på ordet. Kan man være noe mer ynkelig? Du er den som ikke gidder å se på en nedrykkskamp. Iallfall ikke hvis det regner. Du har ingen fotballskjerf hengende på hedersveggen i stua. Hvis noen spør deg i juli, vet du ikke når årets cupfinale er. Det er lite håp for medgangssupporteren.

Det er noe vakkert over type 1-folkene. Skikkelig dedikasjon er nettopp det; vakkert. Hvis en av dem gidder å snakke med meg, jeg som ikke er på samme planet, er jeg med. Selvfølgelig er jeg det.

Dedikerte mennesker er det alltid interessant å snakke med, enten de snakker om pianostemming, vikinggraver, strikking – eller fotball.

Jeg liker å snakke om fotball. Jeg har skjønt at det kan være en gedigen samtaleåpner.

Hvis jeg sitter på en pub i England, en strandkafe i Kroatia eller en bar i Helsinki og har lyst til å prate, vet jeg at nettopp fotball kan være temaet som gjør det mulig å bli kjent med folk. Mest med menn, men noen ganger også med kvinner.

Mange er opptatt av fotball, på ulike måter. Det er ett av de meste utbredte samtaletemaene i verden.

Men grenseoppgangen mellom type 1 og type 2 er et problem. Den trenger ikke være det. Type 1 og type 2 har nok felles til at de kan ha mye interessant å snakke om. Hvis de vil. Men kanskje treffer de hverandre aldri.

Det er ingen annen idrett som er så ekskluderende som fotball – når det gjelder godkjente og ikke godkjente måter å være interessert på.

Samtidig er det et annet problem, et problem som det er mulig å gjøre noe med. Fotballjournalister og kommentatorer er utelukkende type 1. De har ikke bare denne posisjonen som hobby, de har den som yrke.

Det fører til at de hele tiden først og fremst snakker til 24/7-fansen. De fører et ganske lukket språk som passer innad i type 1-sekten. Det er det det lett blir, en sekt. Den stenger mange ute.

Vi som har null peiling på «det som skjedde i det trettifjerde minuttet i VM-kampen mellom England og Argentina i 1966» (oppdiktet eksempel, selvfølgelig, jeg aner ikke om det skjedde noe spesielt, og jeg bryr meg ikke – iallfall ikke før noen forteller en god og underholdende historie om det).

Selv er jeg medgangssupporter. Jeg følger det norske landslaget når det går bra, og gidder ikke når det går dårlig (puh, det var godt å få sagt det).

Jeg har det på samme måten i alle idretter, lag eller individuelt, herre eller dame. Jeg liker det når de norske vinner, eller iallfall kjemper og har en viss sjanse. Og jeg får plutselig annet å gjøre når de bare taper.

Kanskje jeg er en situasjonssupporter?

Jeg velger fra kamp til kamp. Ut fra hvilket humør jeg er i. Ut fra hva annet jeg har å gjøre.

Og så har jeg en annen supporter-variant plassert like under fotballhjertet. Jeg er en underdog-supporter.

Jeg liker når lag som ikke er forventet å gjøre det bra, plutselig gjør det likevel. Som Georgia i dette EM. Eller når lag som «fortjener» det vinner kamper. Ukraina.

Eller som Slovenia i åttendedelsfinalen mot Portugal. Jeg mener; jeg liker Portugal godt, men da jeg så at Slovenia nesten klarte å nedkjempe laget til sutrekoppstjerne Ronaldo, byttet jeg side. Jeg ble Slovenia-supporter på flekken! Iallfall for den neste halvannen timen.

Mitt ønske midt i EM-rusen er at fotballjournalistene og kampkommentarene ser lenger enn til sine egne. For eksempel til oss av type 2. Vi ser også kamper, om enn ikke hele tida.

Snakk til oss sånn at vi ikke stadig føler oss som at vi ved en feil har kommet inn i en kirke til en religion vi ikke tilhører. Kutt det interne stammespråket. Ikke regn med at alle som leser/ser på, kan enhver regel eller husker noe særlig av det som har skjedd før.

De som er type 1 er heldige. De kan holde på med sin hobby, og for noen (som nevnt): sitt yrke, med hele verden som tilskuere. De kan gjøre noe ingen andre fagfolk får lov til; spre sine faglige (og personlige) betraktninger ut til en hel verden.

Og det er noen ganger fint å se på, høre på. Når de i sin ekstatiske iver over gode prestasjoner formidler dyptfølt glede.

Men kunne vi andre få litt mer av det vi trenger?