Tenk å være komiker på 90-tallet

Mange ganger har jeg tenkt tanken: «Tenk så lett det må ha vært å være komiker på 90-tallet!» Ikke fordi OL på Lillehammer i 1994 var et utømmelig hav av vitser, men da hadde jeg ikke hatt bekymringer før jeg skal på scenen, som jeg har nå i 2024:

Hva om publikum synes at det jeg sier er for drøyt?

«Cancel-kultur» og «woke» er ord jeg ser oftere enn «Buss for trikk», og det ser jeg ganske ofte. Disse fenomenene kom for noen år siden, og bringer med seg store konsekvenser for min jobb.

Jeg kan ikke gå til noen og si opp som komiker, men hvis jeg sier noe som per dags dato er «feil» å si på en scene, da har jeg ikke lenger noen jobb

Jeg vet om noen som mistet jobben fordi de fortalte en «vits» som ikke falt i smak. Det er ikke sånn i alle jobber. Om du klarer å miste jobben på regnskapskontoret fordi du sier en drøy vits over kaffemaskinen, må du si ifra til meg personlig, det er imponerende.

Det virker som det blir færre og færre ting man kan tulle med, noe jeg synes er synd.

Resultatet av denne begrensningen er at humoren blir mer og mer homogenisert. Den blir likere, blassere, tammere og helt ærlig, den blir også kjedeligere.

Når det blir mer og mer begrenset hva man kan tulle med, blir også komikerne mer og mer like. Da står man igjen med punchlines som, «og så var det min mor» og en parodi på en kaksete fyr som går på BI.

Det er ikke noe særegenhet der.

Her om dagen tok jeg meg selv i å tenke: «Kan jeg egentlig tulle med fransk aksent?»

En kommentar jeg ofte ser i kommentarfelt er: «Jeg liker ikke norsk humor».

Er det fordi humoren har blitt for lik? At det er de samme karakterene vi ser, de samme vitsene? De samme utfordringene i talkshows?

Jeg tror folk savner den drøye humoren. For man merker at komikere som tør å gå en vei som er drøyere, får mer igjen for det. Vi så det da «Gauteshow» kom på banen og nærmest fant opp drøy humor igjen. Etter at den har ligget i dvale i ti år. «Å så deilig at noen endelig tør å tulle med kortvokste og voldtekt igjen.»

Det går ikke an å unnslå at den humoren folk ler mest av, ofte er den som sjokkerer litt.

Sceneshowet roast, hvor komikere går på scenen helt uten grenser, med harde utsagn og betraktninger, har også fått et lite comeback de siste årene. Kanskje fordi det er spennende og befriende å få lov til å le av det som er ulovlig?

I dag bruker mange ut av de eldre tiden sin på familievennlige programmer som «Familien Lykke», «Side om Side» og «Huskestue», mens de unge ser på roast og skroller på TikTok uten Vær varsom-plakat.

Den folkelige og politisk korrekte humoren tar nå så stor plass at det er den som former oss og forteller oss hva vi skal le av.

Det er fint med mangfold. Jeg skal ikke ta fra tante Trude «Huskestue». Jeg hadde nok ikke ledd av at Dag Otto kjørte en casual vits om 22. juli som svar på et spørsmål i Huskestue. Men vi trenger variasjon.

Humor er utrolig individuelt. Derfor er det ganske merkelig at man kan samle 200 personer i et mørkt rom, sette en person på scenen for å fortelle vitser, og håpe at alle i rommet vil like og kose seg med akkurat den humoren.

Hvis du spør en kollega av meg om hvilken type komiker jeg er, så svarer de i hvert fall ikke: «Maria Stavang? Ja, hun er skikkelig drøy.» Jeg byr på dagligdagse observasjoner fra livet mitt, jeg tuller om kjæresten min og med det jeg finner i kommentarfelt.

Jeg liker de vitsene, fordi de funker og er folkelige, men noen ganger ønsker jeg å dra på med noe jeg vet har litt «edge». For da vet jeg ikke hvordan publikum kommer til å reagere, og det er spennende!

Det er så deilig å levere en vits som er litt på kanten. Det er nesten så du kan se det i øynene på komikere når de skal levere en drøy vits.

Det er også de vitsene jeg ler høyest av, fordi de andre vitsene, de har jeg hørt før. Noe som går igjen når vitser ikke fungerer, er at komikeren trekker seg underveis. Eller at den rett og slett ikke er særlig smart.

En vits som er drøy bare for å være drøy, faller ofte gjennom.

Det er kjedelig å være den kvinnelige komikeren som snakker om forskjellene på kvinnelige og mannlige komikere, men et viktig poeng her er at folk er vokst opp med at kvinner ikke sier drøye ting.

Kvinner skal fortsatt være søte og uskyldige. Derfor blir sjokket også ekstra stort når vi leverer harde ting på scenen.

Martha Leivestads «drøye» roast i 2023 er et sterkt eksempel som bygger opp under min hypotese. Martha stod på scenen, leverte like drøye vitser som sine mannlige kollegaer på samme humorshow, men var den eneste som ble refset og trakassert i kommentarfeltet.

Om du vil ha flere eksempler, så kan du bare ta kontakt. Jeg har mange.

Hvis dere som leser dette nå tror at jeg kontaktet NRK for å skrive en kronikk om at man skal få lov til å si N-ordet og tulle med Downs syndrom, så håper jeg dere tror bedre om meg.

Noen ting tuller man ikke med, av åpenbare grunner.

Det jeg ønsker å formidle, er at jeg tror at den norske humoren blir rikere hvis vi ikke hadde blitt så fornærmet på vegne av andre. Og det hadde vært fint hvis vi kunne huske at det vi ikke synes er morsomt, er det andre som liker veldig godt og får seg en god latter av.

Er ikke det digg, da?

Jeg er bare redd for at humoren skal bli «vannet ut», fordi den ikke passer for alle. Da sitter vi igjen med «to tomater gikk over en vei».

For tenk om det bare var vaniljeis i en tressis, det blir kjedelig i lengden.

Vi skal være glade for at det finnes de menneskene som liker jordbærisen også, selv om de er helt syke i hodet.