Sydney (14): – Jeg savner en søster som jeg ikke husker

4 months ago 79

17. juli skulle Sharidyn «Sissi» Svebakk-Bøhn feiret sin 27-årsdag. Men for 13 år siden ble hun, sammen med 68 andre, drept på Utøya.

I stedet markerer lillesøstrene Savannah (20) og Sydney (14) bursdagen hennes med en omvisning på Slottet, sammen med foreldrene Vanessa Svebakk og Odd Roger Bøhn.

– Hvert år på Sissis bursdag så gjør vi noe gøy som Sissi ville ha likt å gjøre, sier Sydney.

Sissi elsket kongefamilien, og var dypt fascinert av konger, dronninger og alt som hører et monarki til allerede fra ung alder.

Savnet etter en søster hun ikke husker

– Hvis du ikke vet hva du skal si, da bare puster du. Det kommer til å gå fint. Hvis du blir nervøs, så bare snakker du som du pleier, sier Savannah til lillesøsteren sin.

Sydney blir stille midt i en setning når hun skal svare på hva hun tenker om at Sissi var like gammel som henne da hun ble drept på Utøya.

– Jeg syns at det ... Jeg har på en måte ingen ... jeg har ingen av mine egne erfaringer, siden jeg var veldig ung da Sissi døde, begynner Sydney.

Stillheten er lang, men storesøster Savannah holder søsterens hender i sine til hun finner ordene igjen. Begge lar tårene falle under det høye taket på Deichmanske bibliotek i Bjørvika.

– Jeg savner en søster jeg ikke husker. Jeg savner en storesøster som elsket meg, men som jeg aldri kommer til å huske hvem hun var.

– Men jeg har hørt mange historier og ting om Sissi fra mamma, pappa og Savannah, om hvem hun var som person. Vi lurer veldig på hvordan hun ville ha vært i dag.

Fra Savannah får Sydney høre at Sissi var energisk, alltid blid og snill. En jente som var glad i de rundt seg og tok vare på dem.

– Men hun kunne bli litt irritert på meg, fordi jeg likte å rote på rommet hennes, forteller Savannah.

Sydney var 17 måneder da Sissi reiste på sommerleier og kom aldri hjem igjen.

– Tenk hvis 22. juli skjedde i dag. Tenk hvis alle de du elsker, vennene og familien din skulle bli tatt fra deg bare fordi noen var uenig i det du trodde på, sier 14-åringen.

Hjemme har jentene en video av søskenflokken på trampolinen i hagen.

– Jeg fikk en veldig fin følelse av å se videoen. Jeg tenkte: Åh, er det sånn det er å bli elsket så mye og le med Sissi. Å bare være med henne og eksistere sammen, sier Sydney.

14 år og fem dager gammel ble Sissi det yngste offeret som ble skutt og drept av terroristen Anders Behring Breivik, under sommerleiren til Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon 22. juli 2011.

– Hun var kanskje min aller beste venn. Hun var den beste storesøsteren jeg kunne bedt om. På mange måter er det fortsatt vanskelig, etter så lang tid, å vite at hun ikke er her mer, sier Savannah.

Tidligere samme dag bombet Breivik regjeringskvartalet, der åtte mennesker mistet livet.

– 22. juli handler om én mann som hatet samfunnet vi levde i. Han klarte ikke å akseptere at vi lever i et mangfoldig samfunn, så han bestemte seg for å drepe søsteren vår.

To verdener

Familien til Savannah og Sydney strekker seg fra begge sider av jordkloden. Moren Vanessa har nemlig røtter fra Møre og Romsdal og Trøndelag i Norge og Maori-urbefolkningen på New Zealand. Hjemme snakker de engelsk.

Sissi var den eneste av barna som ble født på New Zealand.

– Vi er en stereotypisk norsk familie, selv om vi kanskje ikke nødvendigvis ser sånn ut. Vi har alltid hatt den newzealandske bakgrunnen vår, sier Savannah.

Etter 22. juli ville familien se verden og tilbake til mors røtter. Så de flyttet til andre siden av kloden.

– Da vi bodde på New Zealand så bestemte vi oss for at Sissi skulle ha noe som rotfestet henne, også der. Så vi plantet et Pōhutukawa-tre på et fjell som ligger i hjembyen til mamma.

Sissi er gravlagt i Drammen. Byen mistet også Modupe Ellen Awoyemi (15) og Birgitte Smetbakk (15) på Utøya.

I dag står treet på Mauao-fjellet ved Mount Maunganui.

– Treet er synlig fra byen, og vi vet at vi alltid kan se over fjellet og at treet hennes står der. Men graven hennes vil alltid være stedet vi besøker Sissi mest, sier Savannah.

Lite visste familien da at den høyreekstreme terroren skulle ramme deres andre hjemland åtte år senere, da terroristen Brenton Tarrant skjøt mot to moskeer i den newzealandske byen Christchurch i 2019.

– Vi holdt minnemarkering for de som ble drept. Vi visste at nå går søsken, foreldre og familier gjennom det samme som det vi har og fortsatt går gjennom. Det gjorde det enda viktigere for oss å formidle vår historie, våre erfaringer, uansett hvor vi var.

Christchurch-terroren 2019

51 mennesker ble drept og minst 50 mennesker ble såret 15. mars 2019.
Det yngste offeret var tre år gammelt.
Gjerningsmannen Brenton Tarrant (33) skrev i sitt manifest at han var, mest av alle, inspirert av 22. juli-terroristen Anders Behring Breivik.
Tarrant ble i 2020 dømt til livstid i fengsel uten mulighet for prøveløslatelse.

– Fordi hat, det er en spesiell type ondskap som ikke skal finne sted i noe som helst samfunn, sier Savannah.

Kreftsyk far

Savannah var bare syv år gammel da Sissi døde.

Det siste minnet av storesøsteren var da hun tok farvel med henne på togstasjonen, før avreise til sommerleiren hun hadde sett frem til. Bare noen dager før feiret de Sissis 14-årsdag.

Så skjer det kvelden 22. juli.

Det Savannah forteller nå er bruddstykker fra hva foreldrene har fortalt henne i ettertid og hennes egne minner som syvåring.

Savannah og Sydney fikk ikke hele historien før de var like gamle som Sissi, da hun døde.

Jentene var hos besteforeldrene fordi faren var på jobbreise i Kina og moren skulle til Oslo.

– Plutselig ble bestefar ringt opp av mamma. Bestemor hadde på nyhetene, og jeg gjenkjente Utøya og tenkte at det var jo der Sissi var, forteller Savannah.

Hun hadde på det tidspunktet ingen forståelse av hva som hadde skjedd. Men hun la merke til at bestefaren røsket med seg bilnøkkelen og kjørte av sted.

Det Savannah ikke visste var at bestefaren skulle hente moren, og de skulle til Utøya.

– Sissi hadde ringt mamma og sagt at hun trengte hjelp, forteller hun.

– Jeg forsto ikke at det at Sissi ikke kom hjem var det samme som at hun døde.

I etterkant av 22. juli vegret Savannah seg ofte for å være alene.

– Jeg var redd for at mamma og pappa også skulle bli borte. Jeg ville ikke gå fra dem. Jeg var redd for at noe skulle skje med Sydney, eller bestemor og bestefar, forteller Savannah.

Åtte år etter den vonde beskjeden kom, opplever familien igjen et tragisk budskap. Det søstrene frykter mest i hele verden blir nok en gang realitet.

– Pappa er alvorlig kreftsyk, og han kommer aldri til å bli noe bedre.

I Drammen, hvor 20 år gamle Savannah sitter som kommunerepresentant for Arbeiderpartiet, bygges det en ny bro og et nytt sykehus som planlegges å stå ferdig i 2025.

Foreldrene til jentene får beskjed om at pappa Odd Roger vil mest sannsynlig aldri få̊ se åpningen av byggene.

– Han kommer til å dø av kreften han lider av, og vi kommer til å bli en enda mindre familie. Vi bruker derfor den tiden vi har sammen med han, sier Savannah.

Søstrene beskriver den dagen beskjeden kom som den tyngste dagen i deres liv etter 22. juli.

– Sissi døde brått, og vi fikk ikke sagt farvel. Kreft er en annen type tortur, sier den eldste søsteren.

Foreldrene har vært ankeret i livene deres. Snille og ressurssterke foreldre som har vernet dem på aller best mulig måte, ifølge jentene.

I dag går faren på livsforlengende og smertelindrende medisin for endetarmskreft med omfattende spredning i hele kroppen.

Sissi lever videre

Sydney husker ikke storesøsteren, men Sissi lever videre i henne og Savannah. Den yngste får ofte høre at hun ligner på Sissi. De er prikk like, ifølge familien.

I år ble Savannah gjenvalgt som sekretær i Buskeruds innvandrerråd. Hun tror sitt politiske engasjement delvis er inspirert av sin søster.

Savannahs største ønske er at alle barn i Norge skal få muligheten til å reise til Utøya for å lære, se og høre om terroren.

– Vi må menneskeliggjøre det som skjedde. Ofrene var ikke bare et tall i en statistikk. De hadde familier, en jobb, de gikk på skole, de hadde søsken. De hadde liv de skulle leve, sier Savannah.

Det er ikke bare interessen for politikk og rettferdighet Savannah har arvet av Sissi. Også hun er bitt av leseormen. I dag studerer hun statsvitenskap og jobber som bibliotekar i Drammen.

– Sissi hadde masse bøker, akkurat som mamma. Etter hun døde så fikk jeg mange av bøkene hennes på mitt rom.

Blant Sissis bøker var en bok lånt fra biblioteket, som aldri ble levert. Ifølge moren Vanessa hadde det vært den siste boken hun leste.

– Biblioteket lot oss beholde boken. Det var den åttende boken i en typisk tenåringsserie om vampyrer. Jeg begynte bare å lese midt i serien, og ble veldig hekta på bøker.

Moren Vanessa viser VG et skjermbilde av en av Sissis siste meldinger til henne. Det var en påminnelse om at boken måtte leveres innen fredag 22. juli 2011.

I dag ønsker Savannah å være for Sydney den Sissi var for henne. Men selv en god storesøster trenger noen å søke råd hos.

– Jeg skulle ønske at jeg hadde en storesøster jeg kunne ringe til. Eller bare sende meldinger til. Jeg savnet henne spesielt da jeg skulle lære å sminke meg. Da tenkte jeg: Det hadde vært fint å ha en storesøster jeg kunne spurt om hjelp, sier Savannah.

– Nå er jeg veldig takknemlig for at jeg har muligheten til å lære Sydney fra mine feil: å hindre at hun lager dårlig eyeliner på seg selv, eller nappe øyenbrynene for mye.