Sutring på den offentlige sengekanten

Det har den siste tida vært mye debatt av forskjellige slag og fra forskjellige politiske talspersoner om at menn ikke får nok sex. Triste saker. At folk ikke får seg noe, mener jeg. Det går vel antagelig begge veier.

For med hvert knippe menn som ikke får sex, så er det et antall damer som ikke blir harvet over heller.

Der disse politiske talerørene spekulerer i at kvinner kun vil ligge med menn som har utdannelse, lommebok og retning i livet, så har kvinnen hatt sine egne spekulasjoner når de har følt seg lite attraktive.

For damer handler det for det meste om utseende eller adferdsrelaterte spekulasjoner.

Eller – det jeg kaller spekulasjoner, har mange av disse debattantene kalt «forskning viser». Sånn sett kan jeg også bruke dette begrepet rundt kvinners spekulasjoner: «Forskning viser» at kvinner er mer attraktive for menn seksuelt hvis de har en passelig trent timeglassformet kropp, og hvis de ikke har for sterke ytringer. «Forskning viser» også at menn liker at kvinner ler av spøkene deres.

Likevel har det aldri blitt et politisk samfunnsproblem når kvinner med sterke meninger, høy IQ, eller litt andre kroppsformer ikke har fått seg noe på byen.

Rent historisk er det ikke så lenge siden det var ugreit for kvinner å ha lyster i det hele tatt. Derfor har ikke kvinner fått øvd seg på å sutre seg til et ligg, slik menn har lang tradisjon for.

Hun med litt andre former som da ikke har fått seg noe på lenge, på grunn av det «forskning viser», må vente tålmodig på en snill man som ser forbi det ytre og lar seg forføre av skjønnheten som skinner innenfra.

Hu andre, bråkebøtta, må rastløst vente på en sterk mann som ikke lar seg knekke av hennes intensitet, sterke ytringer, høye latter og de solide beina hun har i nesa.

Men at de kvinnene som har riktig profil for den mannlige målgruppen, velger menn med retning, det holder derimot mål til stor debatt.

Før hadde ei stakkars røy kun én sippeguri å forholde seg til av gangen. Nå har vi fått en hel samfunnsbevegelse av menn som sitter i offentligheten og griner på sengekanten fordi de ikke får sex.

Er det pinlig? Ja, spesielt for de mennene som har klart å følge med i utviklingen, de som har klart å hekte seg på denne hundre år lange endringen av kjønnskulturell forståelse og inkludering.

Men, kvinner, er det ikke godt at det endelig kom et mannsutvalg! Kjerringer har holdt på i over hundre år med å definere og redefinere hva det vil si å være kvinne, jevnlig og i takt med samfunnsendringene.

Vi har så klart kranglet oss til rettigheter som det norske samfunnet støtter i dag, men på si har vi hatt «syklubber». D.v.s. venninnetreff, politiske samlinger for kvinner, damegrupper – no men allowed.

Ivrig har vi diskutert spørsmål som: «Kan jeg gå i bukse og klippe håret? Er det mulig å både være feminin og sterk? Kan jeg være pen og smart? Må jeg være morsom hvis jeg har store kurver og tykke briller?» og så videre.

Menn har kanskje trodd at vi snakket om dem på disse kvinnesamlingene. Stor avsløring: Vi har snakket om oss selv. Dette for å finne ut av hvem vi er i denne nye verden vi har bidratt til å skape.

Mannfolk har vært ekstremt viktige i kampen for kvinners rettigheter, man kan til og med strekke strikken så langt som til å si at hadde det ikke vært for menn så hadde vi ikke hatt likestilling, ettersom det var menn som satt på makten, elsket sine kvinner, endret lovene, senere flagget for kvinnedagen og etter hvert ble skikkelig kule samtalepartnere.

Derfor er det trist hvis menn har glemt å ivareta seg selv i denne vanvittige metamorforiske endringsperioden de siste hundre årene. For sammen har vi flyttet fjell.

Kanskje mannfolk ikke har hatt «syklubber»? Kanskje de har trodd at en fisketur er noe tilsvarende. Hvilket det ikke, hvis man sitter i stillhet, drikker øl og nyter naturen.

I så fall er det som har manglet, at menn snakker seg imellom om hva det betyr å være mann og maskulin i en dagsaktuell verden.

Vi, førkjene, vil veldig gjerne at dere skal komme dere opp til toppen av fjellet som dere selv har vært med på å flytte. Så hurra for mannsutvalget. Et organ som forhåpentligvis kan tilsvare syklubben, men på et mer maskulint vis.

Fortsett med det, men vær så snill å slutte å sutre ved den offentlige sengekanten.

Litt inside info om den moderne kvinnen: I vår tid er faktisk sengekant-sutring en av tingene som oppleves som lite maskulint og ganske usexy. Woh! Var det litt mindblowing eller?

Uansett, kvinner har også gått skikkelig på trynet med å være usexy i sin lange periode med likestillingsbalansering.

Det går bra mannfolk, dere kommer (bokstavelig talt) sterkt tilbake.

Et siste tips: I tillegg til mannsutvalget, snakk litt sammen, lag en «fisketurklubb». Uten fisk, men med skravling.

Det er nemlig noen av gutta som virkelig har fått dreisen på det her. De har fulgt med i timen og fått med seg samfunnsutviklingen, løst den derre lille rubikskuben rundt hva det vil si å være maskulin i et likestilt samfunn.

Hvis jeg var deg, så ville jeg mannet meg opp til å spørre de gutta der til råds.