Vi har over tid sett flere tilfeller av kriminell aktivitet fra unge mennesker, og da gjerne også de under 18 år. Det er alvorlige tilfeller med innslag av vold, ran, overgrep og andre kriminelle handlinger som kommer til uttrykk både av enkeltpersoner og som del av gjenger.
Dette er en utvikling vi ikke kan akseptere, og som storsamfunnet må slå kraftig ned på. Men, hvordan og hvor ligger ansvaret?
Foreldreansvaret
Ansvaret for ungdommen begynner og slutter strengt tatt i hjemmet hos foreldrene. Det er her rammene for oppdragelse legges. Ja, vi vet at det er krevende oppvekstvilkår og mange dysfunksjonelle hjem.
Vi vet at det er sosiokulturelle forskjeller, og vi vet at demografi har noe å si.
Likevel er det faktisk ingen legitim unnskyldning, og det gir heller ikke grunnlag for å oppføre seg som en idiot. Det er heller ingen grunn til å oppføre seg som en idiot og begå kriminelle handlinger om du har en annen hudfarge eller er skilsmissebarn.
Faktum er at de aller fleste av oss kommer til verden relativt godt utviklet, og med gode forutsetninger for å bli gode samfunnsborgere. Foreldreansvaret må settes sterkere i fokus, og foreldre må ansvarlig gjøres i langt større grad.
Mange tror poden er uskyldig selv når politiet kommer på døren, og informerer om hva poden har gjort – da er det kanskje på tide å våkne og ta ansvar?
Offentlig ansvar
Mange peker på at det offentlige altså kommune, fellesskapet, og nasjonen har et ansvar for å redusere årsakene til at ungdom blir rotløse og begår kriminell aktivitet.
Selvsagt har det offentlige AS Norge et ansvar – og det tas. Det legges store midler – både økonomisk og strukturelt – i å forebygge, gi velferdsgoder, utdanning, fritidstilbud, psykisk støtte, og oppfølging.
Det er et faktum at ressursene som brukes på slike tiltak har økt formidabelt gjennom mange, mange år. Allikevel ser vi at det brukes som en årsaksforklaring at det mangler tilbud.
Vel, at det er rom for forbedringer i tilbudet, og at det skal videreutvikles er jeg enig i, men det er allikevel ikke slik at ungdomskriminalitet kan forstås eller unnskyldes med dette.
Vi må i langt større grad ansvarlig gjøre individet, og stille krav til den enkelte fremfor å bortforklare uønsket aktivitet med det offentliges rolle. Det er den enkeltes handlinger og oppførsel som bygger opp eller ned et samfunn – ikke motsatt.
Kultur eller ukultur?
Vi er et mangfoldig samfunn bestående av ulike etniske grupper, ulikt kulturelt opphav, og ulik evne til sosial interaksjon. Det må selvsagt tas på alvor.
Integrering, eller mangelen på det er en problemstilling som vi må slutte å feie under teppet. I altfor mange år har norske myndighetspersoner ikke berørt dette tema annet enn på overflaten.
Faktum er at integreringen i Norge har feilet, og det er på tide å erkjenne at vi ikke evner å sikre at ulike etniske grupper blir en naturlig del av sitt nærmiljø.
Når dette feiler gang på gang, er det kanskje på tide å stille spørsmålet om man skal fortsette å slippe inn nye mennesker i landet man ikke evner å ta imot og integrere?
Etter mitt syn er svaret åpenbart – det er på tide å ta to skritt tilbake. Vi ser hvordan utviklingen har vært i andre land, som Sverige, og vi ser de samme tendensene her i Norge. Skal vi da med åpne øyne bare la det skje, eller skal vi gjøre det som er en nasjons fremste oppgave – sikre landets grenser og opprettholde lov og orden?
Det sier seg selv hva svaret er.
Tiltak som må iverksettes
For å bekjempe ungdomskriminalitet må det iverksettes konkrete og tøffe tiltak. Her er noen tiltak som må iverksettes, uten at denne listen er uttømmende:
- Foreldre må ilegges bøter eller relevant straff der barn under 18 år begår kriminell aktivitet.
- Der foreldrene er uskikket til å være foreldre (selvsagt etter faglige vurderinger) må de fratas foreldreretten raskt og effektivt.
- Barn/unge som begår kriminelle handlinger må settes i ungdomsfengsel, og det må opprettes langt flere plasser enn det vi har i dag.
- Rettslige prosesser og dommer må vedtas og effektueres umiddelbart etter pågripelse.
- Politiet må styrkes med nye politistillinger, og et økt virkemiddelapparat. De må drive aktivt oppsøkende arbeid mot kriminelle gjenger og bruke langt tøffere virkemidler mot gjenger og kriminelle enn det som gjøres i dag.
- Willy Haugli-metoden må tilbake i norsk politi.
- Kriminelle som ikke har norsk statsborgerskap må utvises fra Norge selv om de er under 18 år – det samme må familien.
- Inndra og stopp all økonomisk støtte til familier der barn begår lovbrudd.
- Hvis ungdomskriminelle eller deres familier bor i kommunale boliger, må boforholdet sies opp og avsluttes.
Dette er bare noen tiltak som må iverksettes for å synliggjøre at uønsket kriminell aktivitet får konsekvenser.
Det er på høy tid – for tiden med silkehansker må være over nå.
Publisert 16.08.2024, kl. 21.25