«Står bak det som har betydd mest for meg i vår»

Kjære leser,

i dag vil jeg snakke litt om godhet. Snillhet og godhet er kanskje ikke de kuleste egenskapene. Det er lett å tenke at en snill person er litt dum og lite spennende.

I litteraturen er interessante hovedpersoner ofte nevrotiske, selvopptatte folk. Bare tenk på fortelleren i Hamsuns «Sult» eller Knausgårds «Min kamp.»

Likevel er romansyklusen om den snille og gode Lucy Barton det som har betydd aller mest for meg i vår. Sist uke fikk jeg treffe forfatteren som har skapt Lucy og hennes univers, og jeg ville lære hvordan bli mer som Lucy.

Du får også en liten rapport fra litteraturfestivalen på Lillehammer, noen bilder derfra, samt en smakebit av quizen vi ledet der. Ukas ord er ett adjektiv jeg hittil har misforstått fullstendig.

På en tilfeldig kveld ved leggetid, har jeg kanskje hørt en episode av The Daily om hvordan Trump antagelig vinner valget, lest om ekstremvær og klimakrisa i nettavisene og sett en reportasje på Dagsrevyen der palestinske barn blir dratt blødende ut av ruiner.

Følelsene mine på slutten av dagen er en cocktail av frykt, raseri, avmakt og bekymring. For å falle til ro er jeg er avhengig av appen min med meditasjoner og myk opplesning av barnebøker.

Da jeg hadde hjernerystelse i vår, med svimmelhetsanfall og hodepine, følte jeg meg mer skral og sårbar enn vanlig. Heldigvis var det akkurat i denne perioden Lucy Barton kom til meg, som et lys i mørke.

Gjennom fire romaner av Elizabeth Strout møter vi Lucy. Hun er en hvit kvinne som har vokst opp i ekstrem fattigdom i landsbyen Amgash, Illinois.

Gjennom et stipend kommer hun seg vekk, på college i New York. Der møter hun sin første mann, William, som hun får to døtre med, og blir etter hvert en hyllet forfatter.

Når vi møter Lucy i første bok er hun skilt fra William, gift for andre gang, men nyslått enke. I tre av bøkene snakker hun direkte til oss leserne, slik jeg gjør med deg her. Og det er denne stemmen som er så bemerkelsesverdig.

For selv om Lucy har hatt en fæl og kjærlighetsløs barndom, er hun full av ømhet og forståelse, for sine nærmeste, men også for fremmede. Dette kan høres litt gladkristent ut, men bøkene om Lucy er tvertimot fengende og veldig god litteratur, og de foregår i et realistisk USA, med alle dets problemer.

Da jeg hørte at Lucys skaper, Elizabeth Strout, skulle komme til Norge, lurte jeg på to ting: Hvordan kan jeg bli mer som Lucy, og hvordan har Strout klart å skrive så engasjerende om en så snill hovedperson?

Jeg får en knapp halvtime med Strout. Hun har vært på europaturné i fem uker, har opptrådt på litteraturfestivalen og har to shows i Oslo. Stjerneforfatteren er litt sliten nå, advarer forlaget.

Men fotograf Xin og jeg møter en kvinne som utstråler energi og imøte­kommenhet. Med svart genser og nye, kule briller, ser hun mye tøffere ut enn på det offisielle forfatterbildet jeg har sett så mange ganger.

Jeg spør om dette med at godhet er dårlig materiale for en romanforfatter, og kanskje en kjedelig egenskap?

– Godhet er ikke kjedelig. Ærlig talt kan vi ikke få nok godhet, svarer Strout kontant.

Riktignok må en roman inneholde noe mer enn godhet:

– For å få drama, må en historie også inneholde de verste tingene i livet. Men en roman er ikke verdt noe om den ikke inneholder noe godhet.

Strout sier rett ut at hun ser på verden som en kamp mellom det gode og det onde, og det er denne kampen hun er interessert i å skildre. Men hvis ikke nåden og godheten vinner i litteraturen, er ikke hun interessert.

«Bigger or bitter»

Fjerde bind, «Lucy ved sjøen», foregår under Covid, som traff USA særlig hardt. Tidlig i boka dør en av Lucys venninner av viruset, noe hun nesten ikke orker ta innover seg.

Denne siste boka i Lucy-serien er ikke folk flest sin favoritt, men jeg likte den skikkelig godt, kanskje fordi den foregår så tett på nuet.

Jeg innså at jeg har fortrengt hele pandemien (ventet vi virkelig så lenge på den vaksina??) og jeg har også fortrengt hvor mye drit som skjedde på én gang i USA i de to årene.

Lucy og familien opplever både stormingen av Kongressen og drapet på George Floyd med de påfølgende protestene. Amerikanerne gjennomgikk virkelig en shitstorm. Familier og venner ble revet fra hverandre i ulike syn på vaksinen, MAGA-bevegelsen og Black Lives Matter.

For Lucy bringer disse hendelsene opp vonde erfaringer fra oppveksten. Hun blir som et barn – kald, sulten, redd – ute av stand til å ta vare på seg selv. Likevel klarer hun å bli venner med folk som heier på Trump og er dypt ulik henne.

Søstera derimot, blir med i en evangelisk menighet, blir anti-vaxxer og støtter Trump. En SMS fra Lucy som sier Jeg er glad i deg blir møtt med forakt. Forskjellen mellom de to søstrene kunne ikke vært større.

Hvordan klarer Lucy å unngå sinne og bitterhet, når hun og søstera har hatt samme oppvekst? Hva er nøkkelen til å bli som Lucy?

– Lucy er Lucy, hun er født sånn, svarer Strout, med åpenbar beundring for den særegne hovedpersonen sin.

Hun er nemlig ikke den type forfatter som har full kontroll på karakterene sine. Strout beskriver både Olive Kitteridge og Lucy Barton som stemmer som kom til henne utenfra. Hennes oppgave som forfatter er å fange opp og forstå hvem karakteren er.

Men selv om Lucy Barton er et ideal og en fiktiv person: Kan vi lære noe av denne viljen til godhet?

– Jeg har i mange år ment at folk med alderen enten blir bitre eller storsinnede, sier Strout.

På engelsk bruker hun et fint og symmetrisk ordrim: People grow bitter or bigger.

– Lucy har det ikke i seg å bli bitter. Hun vet hvordan folk som er fattige og lider har det, og der kommer empatien hennes inn.

– Lucys stemme kom til meg som en tynn gulltråd gjennom lufta, forteller Strout og illustrerer med hånda. (sveip til høyre)

– Det blir jeg SÅ glad for å høre, sier den populære forfatteren når jeg forteller at bøkene om Lucy har gitt meg sjelefred i en opprørt tid. Tross suksessen er Strout langt fra blasert.

Jeg demonstrerer for Strout hvordan hele jeg kommer i zen når jeg tenker på stemmen til Lucy Barton.

Strout nevner også det skotske visdomsordet love begets love; kjærlighet avler kjærlighet. Fordi Lucy etterhvert opplever å bli elsket, kan hun gi kjærlighet videre.

Elizabeth Strout er selv takknemlig for at hun hadde Lucys stemme i hodet gjennom både pandemien og angrepet på kongressen:

– Det var virkelig grusomt, sier hun og legger ansiktet i lidende folder.

– Men fordi jeg skrev på romanen, tvang det meg til å se på verden gjennom Lucys øyne. Heldigvis!

– Kan ikke Lucy Barton stille som presidentkandidat, ønsketenker jeg.

– I wish! Men Lucy hadde blitt ødelagt av politikken, hun er altfor følsom, sier Strout.

Den britiske essayisten Pankaj Mishra har kalt vår tid for «raseriets tidsalder». Polarisering er et av de mest brukte ordene når vi beskriver samfunnet vårt. Frykten for borgerkrig i USA og tredje verdenskrig blir nå nevnt av statsledere, ikke bare av nevrotikere og konspiratorikere.

På nittitallet begynte Dagbladet med spalten :sterke meninger og fikk liv i debatten. I våre dager er det for mange sterke meninger, for mye sinne, for lite godhet. I de ukene jeg leste Lucy-bøkene var jeg snillere, tålmodigere, mer sjenerøs. Jeg hadde det også bedre med meg selv.

I 2024 er det mer radikalt å være snill enn å være tøff, sint eller interessant.

Bonus: Har du lyst å se Strout snakke om hvordan hun fant den litterære stemmen sin gjennom å gjøre stand up? Det kan du her:

Ukas ord

Ukas ord har faktisk med Strout å gjøre. Jeg hørte mine kolleger diskutere forfatterskapet til Elizabeth Strout i Åpen bok, og skvatt til da Anne Cathrine Straume brukte dette adjektivet om Lucy Barton:

Trykk for skrapemodus

Jeg har trodd at eiegod betyr en sjalu eller selvisk person, og det passet jo overhodet ikke på Lucy Barton!

Men Straume er en bauta i norsk språk, med Riksmålsprisen på peishylla, så det var sikkert hun som hadde rett.

Jeg slo opp i NAOB og fant ut at eiegod kommer fra gammeldansk æygodh, som betyr alltid god eller evig god, og dét passet jo ypperlig på Lucy.

Jeg tror det var likheten med eiekjær (sjalu) som sendte meg galt av sted. Nå tar det litt tid å omprogrammere hjernen, men jeg lager som huskeregel at en eiegod person er en som er så god at du har lyst å eie dem.

Rapport fra Lillehammer

I år kjørte NRK full pupp på litteratur­festivalen på Lillehammer, med fire shows i sirkusteltet på fredag og den store quizen dagen før.

Det førte til at vi ble bizzi med vårt eget og ikke rakk å se så mange opptredener, men Cille Biermann og jeg falt pladask for danske Caspar Eric, som er det nye poetiske stjerneskuddet etter Yahya Hassan. Ham kommer jeg tilbake til i senere brev, når jeg har fått lest bøkene hans.

Jødisk-amerikanske Joshua Cohen diskuterte med Morgenbladets Nikolai Melamed Kleivan om jødisk humor kommer til å endres etter den pågående krigen. Funker den selvironiske, nevrotiske jødiske komikeren à la Woody Allen etter den massive angrepskrigen med krigshauken Netanyahu i spissen?

Dette må jeg fundere mer på, og ikke minst få lest ferdig romanen «Familien Netanyahu». Den er morsomt skrevet, men blir dessverre bare mer aktuell, med sin skildring av Bibi Netanyahus fanatisk-sionistiske far.

Da det var min tur å ta til scenen, lanserte jeg Bokbrevets først live-konsept: Litterær førstehjelp.

Med hjelp av historiker og biograf Ingar Sletten Kolloen og romanforfatter Selma Lønning Aarø, skulle vi hjelpe folk med deres lidelser, hvor resepten var bøker i stedet for apotekervarer. Vi svarte på både innsendte spørsmål og spontane fra salen.

Matlei kvinne på 30 fikk for eksempel foreskrevet matdikt av Bjørneboe og Karen Blixens sanselige «Babettes gjestebud». Konklusjonen så langt var at det finnes en bok mot de fleste plager, og vi håper å lage show på scenen i legefrakker igjen, i en by nær deg.

Her har jeg samlet noen stemningsbilder fra festivalen:

Både bøker og medisinske instrumenter må på plass for Litterær førstehjelp. (Sveip for flere bilder)

Anne Cathrine Straume finner alltid en mulighet til å smette inn litt arbeid, her på trappa til Lillehammer kunstmuseum.

Noen ganger må man bare legge seg litt nedpå og samle krefter der man er. En halvtime til Quiz-start.

Ja du ser dobbelt. Klare for dyst!

NRK-laget vant i år! Anne Cathrine Straume har faktisk deltatt i 15 år, så det var på tide, kan man si. Nora fra Veivesenet (i midten) var quizdebutant, og endte på det beste laget!

FROKOSTSTEMNING: En av disse to la seg tidlig, den andre hang lenge på den legendariske Håkons pub. Var det Knut Hoem eller Cille Biermann tror du?

Alle tre kritikerne liker Strout, men hvordan skal man uttrykke HVORFOR det er så bra litteratur?

Det ble lang kø for å oppleve Brenner deler dikt på scenen, med Lars Mytting, Vigdis Hjorth og norsk-eritreiske Haile Bizen.

Salmesang fra salen

Som i fjor ledet Hans Olav Brenner og jeg den tradisjonsrike quizen på Lillehammer, som tar mål av seg å være den vanskeligste litteraturquizen i Norden.

Vårt motto er: Alle skal kunne noe og ingen skal kunne alt.

Denne quizen har alltid hatt en kategori med spørsmål fra Bibelen, lenge før Laffen og jeg ble involvert som quizmastere.

Da jeg selv var deltager en gang på 00-tallet, skulle vi plassere fem bibelsitater i Paulus' brev. Laget mitt famlet vilt med tessalonikere, korintere og galatere, men det var håpløst. Det eneste laget som klarte alle bibelspørsmålene det året var Ragnar Hovlands sitt, for han er prestesønn og kan sine paulusbrev.

For litt avveksling hadde jeg i år byttet ut Bibelen med Norsk salmebok. Oppgaven var å fullføre første linje av fem salmevers. Jeg var spent på hvor lett eller vanskelig denne oppgaven var, for mange vokser jo opp helt salmeløst. Samtidig er NRKs salmequiz på nynorsk antagelig den mest populære quizen i nrk.no sin historie, med over en halv million brukere!

Da vi gikk gjennom fasiten, lurte jeg Hans Olav (som er en utmerket salmesanger) til å synge svarene. Han fikk med seg hele salen, så vi hadde 125 personer som løftet festsalen i et samstemt Alltid freidig når du går. Overraskende og flott å bivåne!

Jeg avslutter ukas brev med å utfordre deg på fem av de 50 spørsmålene vi hadde på quizen, inkludert en salme. Fra Hans Olavs årlige kategori med TV-klipp fra arkivet, har jeg valgt ut en vakker Liv Ullmann, som høstet spontan applaus, så skjønn er hun. Kos deg!

LITTERATURQUIZ