Slutt på den olympiske fred

2 months ago 18


Den opprinnelige olympiske fred, altså den i antikkens Hellas mange hundreår før Kristi fødsel, skulle sikre at deltagerne ikke ble angrepet på vei til lekene, at vertsbyen ikke ble angrepet mens de foregikk – og at alle kom seg trygt hjem etter at lekene var ferdige.

Så kunne man begynne å krige igjen.

Tankegangen lever fortsatt.

Den moderne utgaven starter én uke før åpningsseremonien i OL og ender én uke etter avslutningen av Paralympics.

Altså søndag 15. september.

Denne dagen er – ikke så – tilfeldigvis også fristen for å melde sitt kandidatur som ny president i den internasjonale olympiske komité, IOC.

Altså posisjonen som idrettsverdenens mektigste og sterkeste og mest innflytelsesrike.

Thomas Bach

OL-SJEF: Thomas Bach med et OL-flagg under lekene i Paris.

Foto: Reuters

En president pakker sammen

Tyske Thomas Bach annonserte i Paris at han følger organisasjonens nåværende reglement og gir seg i 2025 etter de maksimale 12 år i vervet.

Lekene i Paris definerte en ny fremtid for det vi kan kalle konseptet OL.

En gjenfødt magi man nesten hadde mistet troen på fantes, etter et stadig tettere skydekke over OL-fremtiden etter en rekke med Putin-lekene i Sotsji i 2014, trafikk-korken i Rio i 2016, de folketomme skiarenaene i Pyeongchang i 2018, de pandemitomme tribunene i Tokyo i 2021 og den golde kunstsnø-dystopien i Beijing i 2022.

Paris var et fyrverkeri av en folkefest. Med et rammeverk så storslagent som man får det. Og ikke minst med en oppmerksomhet og entusiasme rundt mange av de nye sportene og øvelsene man aldri helt trodde IOC var i nærheten av å kunne skape.

Thomas Bach vil alltid ha Paris, for å bruke film-terminologi.

Og med det også det perfekte punktum.

Som han åpenbart også skjønte selv.

Og proklamerte sin endelige avskjed på det som kalles Olympic Day 23. juni neste år.

Paris OL 2024

MEKTIG SCENE: Her på sandvolleyballbanen foran Eiffeltårnet tok Norge OL-bronse.

Foto: NTB

Demokratiets mann likevel

Med det utløste han en årelang spenning rundt om han ville være villig til å lytte til krefter som ønsket å finne måter for å forlenge tyskerens presidentperiode.

Og veldig mange pustet lettet ut. Det IOC trengte aller minst nå var en intern rivalisering rundt lovverket og ikke minst en stor debatt rundt det åpenbart antidemokratiske i et slikt forslag.

Bach var selv sentral i reformarbeidet med å gi IOC en mye større og mer moderne grad av åpenhet etter korrupsjonsskandalen rundt OL i Salt Lake City i 2002. Inkludert en meget viktig begrensning på antall perioder man kan være president.

Nå viste han at han fortsatt sto ved det.

På den måten sikret han på et vis sitt demokratiske ettermæle – men mistet samtidig den fulle kontrollen over hva som skjer videre fra nå til valget på et

Men ingen skal si han ikke prøver.

«Nye tider krever nye ledere», sa Bach i Paris. Mens han kjempet for å holde tårene tilbake.

Kampen mot Coe

Det var nok et resultat av følelser rundt det å måtte forlate det privilegerte vervet.

Men kunne vært for tanken om at etterfølgeren skal hete Sebastian Coe.

Den britiske lord som i øyeblikket er president i det internasjonale friidrettsforbundet, WA.

Det er vanskelig å argumentere for at Coe ikke er den beste kandidaten, som tidligere OL-mester som aktiv, som sjef for det vellykkede OL i London i 2012 og som nåværende leder for den største olympiske idretten.

Thomas Bach og Sebastian Coe

KANDIDAT: Mange peker på Sebastian Coe (til høyre) som mulig etterfølger av Thomas Bach.

Foto: FRANCK FIFE / AFP

Coe sier det egentlig også ganske klart og ubeskjedent selv. Og konkluderer med at han har alt som skal til for å ikle seg rollen, til tross for at det er strengt forbudt å drive tradisjonell valgkamp når man vil bli president i IOC.

Men i disse sammenhenger er det langt fra gitt at de aller beste kvalifikasjoner er nok.

Kan verdens sterkeste mann bli en kvinne?

For motkreftene er sterke.

Dels nødvendigvis i form av mulige motkandidater. Som den internasjonale sykkelpresident, franske David Lappartient eller IOCs spanske visepresident Juan Antonio Samaranch.

I sin 130-årige historie har IOC fortsatt ikke hatt en president fra Asia, Afrika eller Latin-Amerika.

Eller en kvinne.

Derfor nevnes så vel Zimbabwes sportsminister Kirsty Coventry som Jordans prins Feisal al Hussein som mulige kandidater.

Men ikke som favoritter. Hos andre enn Thomas Bach og hans nærmeste.

Switzerland IOC

KVINNELIG FAVORITT: Zimbabwes sportsminister Kirsty Coventry er trolig en favoritt hos Thomas Bach og hans nærmeste.

Foto: Laurent Gillieron / AP

En lord i suppa

For lord Coe har åpent irritert på seg deler av maktapparatet i IOC. Inkludert den sittende president selv.

Dels gjennom en brutal avvisning av russisk deltagelse i idretten. Ved å introdusere pengepremier, for første gang i OL-historien. Og senest ved å kritisere IOC for deres manglende standpunkt i kontroversene rundt de kvinnelige bokserne i Paris.

Derfor var det åpenbart ikke tilfeldig at det 9. september, mandagen før fristen gikk ut, ble sendt et brev fra IOCs etiske komité til de 111 stemmeberettigede IOC-medlemmene, inkludert de to norske, Kristin Kloster Aasen og Astrid Uhrenholdt Jacobsen.

Det er ironisk nok underskrevet av en som tidligere har hatt hovedansvaret for verdensfreden, FNs tidligere generalsekretær Ban Ki Moon, nå komiteleder.

Brevet er et slags Lex Coe, gjennom å inneholde presiseringer av reglene for å kunne bli valgt til IOC-president.

Alle tilfeldigvis rettet mot restriksjoner som kan påvirke britens valgbarhet.

Det understrekes at aldersgrensen på 70 år gjelder også i løpet av presidentperioden. Coe blir 70 i 2026.

Er man ikke lenger president for et særforbund, mister man også IOC-medlemskapet. Og med det eventuelle verv.

Coe går av som internasjonal friidrettspresident i 2027.

Flere av disse kravene angår også andre aktuelle kandidater. Bare Coe rammes av alle.

Ingen IOC-regel uten unntak

Men er det en ting IOC lenge har vist, så er det at de kan tilpasse kartet til terrenget, for å holde oss innenfor sjargongen til en ikke-olympisk idrett.

Det er ingen regel man ikke kan få unntak fra, hvis viljen er der.

Intet problem man ikke finne en løsning på, hvis man mener det er til organisasjonens fordel.

På mandag vet vi hvem som faktisk er kandidater.

Alt tyder på at Sebastian Coe er ett av navnene på listen. Og med det inntil videre favoritt, tross de åpenbare og stadig mer desperate motkreftene.

Sebastian Coe

MEKTIG PRESIDENT: Sebastian Coe er til daglig president i Det internasjonale friidrettsforbundet (WA).

Foto: BEN STANSALL / AFP

Mye avgjøres sannsynligvis på et møte i Lausanne i januar. Da får kandidatene mulighet til å presentere seg for velgerne, altså de 111 medlemmene. Bak lukkede dører.

Frem til dét er det likevel mange elementer som gjør at man kan frykte for verdigheten til den kommende valgkampen-som-ikke-er-en-valgkamp.

Gigantiske egoer.

Nominasjonskamper som aldri helt er som man tror de skal bli.

Stahet, personstrid og uforsonlighet.

Statutter man følger eller ikke følger etter forgodtbefinnende.

Og sikkert mange flere intriger i vente før valgåret 2025.

Trøsten for oss nordmenn får være at sånn som dette er det heldigvis bare i Utlandet.

Publisert 15.09.2024, kl. 22.02

Read Entire Article