Slimet som kveler alt

3 months ago 21

Akkurat i dag er vannet klarere enn på lenge.

– Men du ser jo selv, det er likevel fullt av dritt, sier Fredrik Myhre.

Utenfor Svestad Brygge på Nesodden tar han på seg fridykkerdrakten – og tråkker over skiltet der det står «stengt».

– Du skal ikke dykke innerst her uten avklaring. Det handler om sikkerhet, dette er jo en småbåthavn, påpeker han.

I hele sitt voksne liv har Myhre dykket for å observere tilstanden under vann.

Han setter svømmeføttene forsiktig i overflaten, for ikke å virvle opp sand og rusk som gjør sikten under vann enda dårligere.

Overflaten skjuler nemlig et problem. Og det vokser.

Forskere ved Norsk institutt for vannforskning (Niva) har gitt problemet et navn: lurv.

Det er en samlebetegnelse for mange ulike trådaktige alger som får stadig større fotfeste langs hele den norske kysten. De vokser gjerne tett sammen, og i hverandre, og ser rett og slett lurvete ut.

– For hvert år kommer lurven tidligere. Og det blir større mengder av den, sier Myhre, som til daglig jobber i WWF Verdens naturfond og er utdannet marinbiolog.

Spesielt de 15 siste årene er det rapportert om forverring.

– Her skulle det egentlig vært fullt av livgivende tang og tare og ikke noe slimete lurv, sier Myhre og peker mot vannflaten.

Og under den utfolder en ny verden seg.

En stim med bitte små fisk flyr forbi dykkermasken.

Tang og tare er surret inn i tykke lag med en konsistens som minner om brun, lodden pels.

I mangel på tyngdekraft under overflaten svever trådene fra lurven i de stille strømningene. Det ser nesten majestetisk ut.

Store deler av tangen som vokser nær land, steiner og bryggekant, er dekket med brun eller gusjegrønn lurv.

Men hvis man drar den litt til side, avdekkes et lag med alger i fantastiske farger:

Grønne og røde vekster spiller om kapp med hverandre og gir liv til en ellers ganske livløs Indre Oslofjord.

Men mesteparten av tangen her er dekket av lurv.

Fredrik Myhre tar med seg en god tildekket sukkertare fra havbunnen, før tiden er inne for å sette kurs mot overflaten for å hente luft.

Det er ikke bare her i Oslofjorden at lurven har fått kritisk fotfeste.

Den heftige oppblomstringen er i ferd med å stjele liv fra andre arter til havs langs hele den norske kysten.

Du har kanskje sett det i sommer: Tykke tepper av en geléaktig, grønn-gul gugge som vokser i vannoverflaten.

Den liker seg gjerne i bukter og nærme land, akkurat de samme områdene vi mennesker ofte er glad i å oppsøke på badetur.

Omtrent 300 kilometer sør for Svestad brygge på Nesodden, ligger Engekilen.

Bukta, som ligger litt utenfor Grimstad, er Oddvar Kjekstads ferieparadis.

Hver sommer flytter han sammen med kona fra Oslo-traktene og ned hit, til feriehuset som har vært i familien i flere generasjoner.

Men de siste årene har lurven lagt et mørkt teppe over sørlandsidyllen.

– Engekilen pleide å være en perle, sier Kjekstad.

Han speider utover bukta, som bader og glitrer i sol.

Siden årtusenskiftet har han sett enorme forandringer. Nå ligger det tykke tepper med lurv som et lokk på vannet.

– Det er ikke engang så ille som det var tidligere i sommer eller enkelte andre år, sier Kjekstad.

Endringen er trolig kommet for å bli.

– Det pleide å være enger av ålegress som var grønne og fine. Alle badet rett fra bryggekanten og vannet var klart. Barna våre lærte å svømme her, sier Kjekstad.

De fleste ålegressengene er nå tilslørt av lurv. Noen av dem har forduftet helt. Det er kanskje ikke så farlig for badegjester som uansett ikke har lyst til å kjenne en ål stryke langs leggen.

Men for livet under vann, er det verre.

Ålegresset er nemlig et viktig tilfluktssted for mye av havets dyreliv. Torsken er blant fiskeartene som bruker ålegresset som «barnehage» for torskebarna sine.

Og når engene under vann blir borte, bruker de lang tid på å komme tilbake igjen.

For svaner er ålegressengene et deilig matfat. Kjekstad husker en tid da det var svaner her. I flertall.

Den eneste svanen å skimte i Engekilen nå, er en plastbåt.

For fire år siden tok folk rundt Engekilen grep.

Sammen med grunneierne Turid Knutsen, Thom Svennevig, Aanon Bernt Winge Grimnes og Sondre Smeland dannet han Foreningen For Engekilens Vel.

– Det eneste kravet til å være med, er at du må støtte foreningens formål om å forbedre vannkvaliteten i Engekilen. Basta, sier Kjekstad og ler.

De siste årene har han brukt mye av pensjonisttiden på kampen for å redde Engekilen: Skrevet leserinnlegg, bedt om møter med kommunen, søkt om støtte til å rydde opp.

Medlemstallet har økt fra fem til 60.

De siste to årene har foreningen fått pengestøtte fra Miljødirektoratet til å drive et folkeforskningsprosjekt i samarbeid med Niva.

Medlemmene bidrar til å overvåke lurvfremveksten i Engekilen, ved å systematisk veie og samle inn algeprøver og gi rapporter til Niva for videre analyse.

På en topp der folk kan speide utover havet, er det installert et kamera. Over tid kan opptakene vise hvordan lurvmattene utvikler seg.

Forsker André Staalstrøm holder i prosjektet fra Nivas side. I dag er han på besøk i Engekilen for å ta en rekke prøver som kan si noe om tilstanden i bukta.

– Niva har forsøkt å få til en systematisk overvåkning av lurv i flere år. Men vi har ikke fått det til. Så dette er den første måleserien noensinne, egentlig, sier Staalstrøm.

– Det finnes ikke noen lignende overvåkning andre steder i landet?

– Omtrent ikke.

Sammen med foreningsmedlem Thom Svennevig tar Staalstrøm plass i den lille motorbåten til Oddvar Kjekstad.

– Mye lurv er et sykdomstegn. Det tyder på ubalanse, fortsetter forskeren.

Han har med en rekke instrumenter som skal måle sikt og hente inn vannprøver. Det siste må til for å få svar på hvor mye nitrogen det er i vannet.

Hva er nitrogen?

Nitrogen er hovedkomponentet i luft, og alle levende organismer er avhengig av nitrogenbindinger. For mye gjødsling i landbruket, gjort på feil måte, gjør at mye av nitrogenet renner ut i havet. Det samme gjelder for kloakk, der nitrogenet går ut i hav og fjorder. Nitrogenet fører til mindre oksygen, som liv under vann er avhengig av for å leve. Samtidig virker nitrogenet som steroider på blant annet lurven.

Hvorfor renser vi ikke utslipp for nitrogen?

De fleste av dagens renseanlegg ble bygget på 90-tallet. I forkant var det en stor debatt om disse skulle rense vannet for nitrogen. De som mente at dette var nødvendig, ble i stor grad ikke hørt.

Argumentene mot rensing var blant annet at nitrogen fra farvann utenfor norskekysten uansett ville sige inn mot vår kyst og at det ikke ville ha så mye å si om vi renset for nitrogen her hjemme. Dette argumentet har i ettertid vist seg å ikke holde mål. I dag er vannet som kommer strømmende inn fra Skagerrak med på å tynne ut nitrogenet i norske fjorder, ifølge Niva.

Finnes det anlegg som renser kloakken for nitrogen?

Over 400 norske anlegg renser ikke kloakken for nitrogen før det slippes rett ut i fjorden. Totalt er det bare seks renseanlegg i Norge som renser for nitrogen, ifølge Niva. Tre av dem ligger i området rundt Oslofjorden. EU innførte flere krav om nitrogenforurensing på 90-tallet, så de fleste store byer i Europa har dette på plass.

Finnes det håp om at situasjonen vil bedre seg?

Det er dyrt å oppgradere renseanlegg. I de fleste tilfeller koster en slik oppgradering over en milliard kroner – minst. Staten har foreløpig ikke lagt penger på bordet, men stilt krav til en rekke kommuner om å oppgradere sine renseanlegg til å rense for nitrogen. Gjennom Miljødirektoratet kunne kommuner tidligere i år søke på en pott til å oppgradere renseanlegg. Men den totale prislappen er i de fleste tilfeller langt høyere enn støtten kommunen kan få.

Selv om de fleste renseanlegg sørger for at elementer fra kloakken ikke havner i badevannet, er det kun et lite fåtall som sørger for at nitrogen ikke renner rett ut i havet.

Allerede fra en enkel prøve får Staalstrøm en idé av at noe ikke er helt som det skal med vannet i Engekilen.

– Det lukter råtne egg, sier han.

Oddvar Kjekstad bøyer seg frem for å kjenne med nesen.

– Ja, det lukter skikkelig nå, bekrefter han.

Den råtne lukten tyder på mangel på oksygen, forklarer Staalstrøm.

– Nesen er faktisk mer sensitiv for den lukten der enn vannprøvene, fordi den er så giftig, sier han.

– Så hvis du drikker det der, da dør du?

– Vel. Saltvann er jo generelt sett ikke så bra å drikke, sier Staalstrøm og ler.

– Men hva har det å si at det er oksygenmangel der nede?

– Nei, da er det jo ingenting som kan leve der, da.

Det er flere grunner til at lurven har spredd seg raskt de siste årene, påpeker Staalstrøm. De to viktigste er temperatur og næring.

– Er det varmt i vannet, går fremveksten fortere, sier han.

Varmere temperaturer gir lurven bedre vekstvilkår. Da det var uvanlig varme badevannstemperaturer tidlig på sommeren i år, eksploderte lurven flere steder langs kysten.

Enkelte steder, som i Oslofjorden, er overflaten av vannet i snitt en hel grad varmere nå enn på slutten av 80-tallet.

– Mye næring gjør også at fremveksten går fortere. Så det er både et klimaproblem og et forurensingsproblem, sier Staalstrøm.

Nitrogen fungerer litt som steroider for naturen, og lurven er veldig glad i næringen det gir.

Nitrogen slippes i hovedsak ut fra kloakk, men også jordbruk og fiskeoppdrett.

Når nitrogen tilføres i vannet, blir det mindre oksygen.

Det er da vi får tilstanden som minner om lukten av råtne egg.

Lurven lever ikke bare godt i forhold som er dårlige for andre arter. Den bidrar også selv til problemet.

Lurven blomstrer opp på våren og sommeren, men dør igjen hver høst.

Da synker den ned til havbunnen og råtner. Denne forråtnelsesprosessen stjeler også mye oksygen.

– Det råtner mer og lukter mer. Det blir en selvforsterkende effekt, sier Staalstrøm.

Dessuten legger lurvrestene seg over deler av plantelivet under vann som vanligvis fungerer som habitat og gjemmesteder for dyreliv i vinterhalvåret.

Staalstrøm tror også lys spiller en viktig rolle for lurvens fremmarsj. Ettersom mer nedbør og forurensing fører til at det renner ut partikler i havet, har vannet fått en litt mørkere farge enn før enkelte steder.

I tillegg gjør algefremveksten vannet mer grumsete.

Sollyset slipper ikke like godt til som før. Sikten er dårligere.

– En del forskere tror at dette gjør det lettere for lurven å overleve enn en del andre planter under vann. Den ligger jo i overflaten på grunna og det gjør det lettere for den å høste av lyset, sier Staalstrøm.

Forskerne vet ikke nøyaktig hvor mye tang og tare tåler, før det tipper over og økosystemet blir fullstendig dominert av lurv.

Men når et sånt skifte har skjedd, vil det trolig være veldig vanskelig å snu. Det tar for eksempel flere år å gro tilbake en ålegresseng som har forsvunnet.

– Det er jo det som er den store bekymringen, sier Staalstrøm.

– Men jeg er ikke egentlig så bekymret.

– Nei?

– Altså, det er jo ille. Men så må vi også kanskje bare finne oss i at ting ikke er helt tipp topp. Klimadepresjon hjelper i alle fall ikke hvis vi vil endre noe.

Tilbake ved land dukker det opp et lite håp. Svennevig har fått øye på noe fra bryggekanten.

– Ser du den?

Han peker mot bunnen. En bitte liten krabbe kravler rundt i sanden bak en stein.

– Det er faktisk første gang jeg ser levende krabbe her på ti år, sier han.

Ved Svestad på Nesodden har Fredrik Myhre akkurat kommet opp over overflaten.

Først nede på syv og en halv meter lykkes han i å finne sukkertare fri for lurv.

– Det er et lite belte her nede hvor frisk sukkertare faktisk har dukket opp igjen.

Hvorfor er litt usikkert. Tilstanden i fjorden har ikke blitt bedre. Men en lokal fiskestopp kan være noe av forklaringen til at det nå er mer liv i vika enn for få år siden.

– Hver helg kommer det folk som vil fiske, til tross for at det står skilt langs hele bryggekanten. Da forteller vi dem at de må gå et annet sted, sier Vegar Sinding.

Han er dykkeinstruktør og jobber ved ProDykk-senteret på Svestad brygge. Dykkerne ved senteret holder ubudne gjester ansvarlige.

– Det er mye mer liv under vann her i vika enn det var før fiskeforbudet, sier Sinding.

– Da blir det jo mye morsommere å lære opp nye dykkere når det faktisk er liv her. Nå hender det til og med at vi ser en og annen torsk.

– Det er enklere å fortelle nye dykkere at de skal ta vare på livet i havet når de faktisk ser at det er liv der, fortsetter Sinding.

Men Oslofjordens sykdom er mer alvorlig enn overfiske. Det største problemet er tilførselen av nitrogen. Og som om rester fra jordbruk og avløp fra Oslo-regionen ikke var nok i seg selv, siger også avløp og jordbruk fra 2,8 millioner mennesker til Oslofjorden.

Kloakken fra mer eller mindre alle som bor sør for Dovre, ender opp i Oslofjorden.

– Vi blir flere mennesker og samtidig har vi ikke lykkes med å redusere nok utslipp av nitrogen fra jordbruket, sier Myhre.

Bare i Oslo-regionen er antallet mennesker doblet siden 1990.

– Nabolandene våre har vært mye flinkere enn oss, påpeker Myhre.

Siden 1992 har alle byer i hele EU hatt krav om rensing av nitrogen.

I samme periode har det vært en kraftig utbygging av renseanlegg i Norge – men uten krav om nitrogenrensing.

– Så sitter vi igjen i litt sånn nisseland, som vi ofte har gjort i klima- og miljøsaker. Vi er ikke gode nok.

Fjordens sykdomstilstand gjør ham trist.

– Jeg kan jo bare prøve å forestille meg hvordan det var her for 100 år siden, da Oslofjorden var en av de rikeste fjordene av sitt slag i hele verden.

Han tar en slurk av kaffekoppen foran seg.

– En enormt rik fjord, det hadde vært fantastisk å oppleve. Men dessverre er det en svunnen tid.

Men det er ikke for sent bare fordi det ser dårlig ut, minner han om.

– Vi vet at havområder er ganske gode på å hente seg inn igjen bare de får en mulighet. Politikerne har med andre ord en jobb å gjøre – og det haster.

Tips meg