Skriftlig spørsmål fra Birgit Oline Kjerstad (SV) til justis- og beredskapsministeren. Besvart: 23.09.2024 av justis- og beredskapsminister Emilie Mehl

Begrunnelse

I meir enn 70 land er det å vere homofil eller lesbisk kriminelt, og i mange land har tryggleiken for LHBTQ +personar vorte sterkt forverra siste åra.
I 2020 lova forrige regjering å gjere LHBTQ+ personar til ei av dei prioriterte gruppene for opphaldsløyve og utveljing av overføringsflyktningar, fordi dette er personar som ofte står i ekstra stor fare for å verte forfylgde. Skeive flyktningar har til dømes brukt Tyrkia som transittland i mange tiår, men då Europa stramma inn rundt 2005 vart mange verande i landet. Mange kom dit på arbeidsvisum, og få oppsøkte UNHCR fordi dei kunne leve greitt i landet. Men no er situasjonen for LHBTQ+ personar kraftig forverra i Tyrkia, og dei flest skeive har måtta gå under jorda. For skeive med innvandrerbakgrunn er situasjonen ekstra ille, fordi dei som oftast ikkje kan reise til heimlandet eller nokon annan stad. Tyrkiske styrsmakter rapporterer dei ikkje vidare til UNHCR om dei vel å søkje asyl på grunn av si legning, og mange er redde for å søkje. Organisasjonar fortel at tyrkiske styresmakter forviser skeive migranter til stader der dei lever enno meir utrygt.
Ein del skeive flyktningar og innvandrarar kjem også til Noreg på grunnlag av familiegjenforeining frå land som praktiserer fengsling, dødsstraff og tortur mot skeive. I dag er vanlig tid for slike søknadar om lag eitt og eit halvt år, sjølv om søkaren er frå eit land eller er i transittland med omfattende forfylgjing, undertrykkjing og hat mot skeive. Styresmaktene i flere aktuelle sendeland praktiserer også dødsstraff og tortur mot skeive, for eksempel Iran og Tsjetsjenia. Norske kommuner har dei seinere åra bosett skeive flyktninger og innvandrarar frå land som dette. Ei raskere sakhandsaming vil kunne redde liv i situasjonar der det ligg til grunn ein open og sterk dokumentasjon i søknaden, og eit godt førebudd mottak rundt søker.

Emilie Mehl: Dette er tredje året på rad hvor antallet personer som søker om beskyttelse i Norge er på et rekordhøyt nivå. I disse tre årene har vi til sammen mottatt nærmere 100 000 søknader om asyl eller midlertidig kollektiv beskyttelse, i tillegg til søknader i andre saksporteføljer. Før dette måtte UDI bl.a. også håndtere restriksjoner og ekstraoppgaver som følge av pandemien, og den betydelige økningen i søknader om statsborgerskap som følge av at det i 2020 ble åpnet for dobbelt statsborgerskap i Norge.

Etter forslag fra denne regjeringen er det bevilget betydelige midler for å kunne håndtere de høye ankomstene fra Ukraina. Likevel er det slik at utlendingsforvaltningen har vært under betydelig press over tid. Dette har ført til høyere restanser og lengre saksbehandlingstid enn det som er ønskelig i en del saker.

Jeg er opptatt av en systematisk tilnærming for å styrke kapasitet og effektivitet i systemet. UDI beskriver bl.a. i sin årsrapport for 2023 flere tiltak som er gjennomført for å forbedre saksflyt, digitalisere og effektivisere saksbehandlingen, og forbedre informasjonen til brukerne. Departementet har i tildelingsbrevet til UDI for 2024 stilt krav om at dette arbeidet skal fortsette. UDI har også spilt inn forslag til regelverksendringer for å forenkle og effektivisere saksbehandlingen. Enkelte endringer i utlendingsforskriften er allerede iverksatt, og flere forslag er nå til vurdering i Justis- og beredskapsdepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet.

Når det gjelder saker om familieinnvandring, har UDI i august i år uttalt at de prioriterer saker som gjelder barn, og at de vil fortsette å behandle familieinnvandringssaker der søkeren er i en sårbar situasjon. UDI fokuserer for øvrig på å behandle de eldste sakene i porteføljen, og eldre saker er generelt mer ressurskrevende å behandle enn nye saker. Jeg har tillit til UDIs vurderinger og prioriteringer av behandlingen av saker innenfor de rammene som er gitt av Stortinget og departementet.